Helt siden han skrev sin hovedfagsoppgave om Rus som eksistensiell slanking i 2002, har Trond Bjerke sittet på det han kaller en «besværlig dobbeltkompetanse» på rusfeltet. Dette gir ham et ekstra bekymret blikk på høytiden vi står overfor:
– Det moderne begjæret er rastløst og økende inn mot jul. Vi kjenner på en eksistensiell mangel. Og vi lesses ned med tilbud om å døyve mangelen i nytelse, fastslår 58-åringen.
Han etterlyser mer åpenhet om rus. I dette intervjuet går han selv foran og forteller sin historie.
– Vi tror vi har kommet langt når det gjelder å snakke om alkoholisme, spiseforstyrrelser og psykiske lidelser. Men jeg tror ikke vi har kommet av flekken. Vi har bare pakket det inn i glanspapir. Den skammen de snakker om på TV, er ikke den skammen jeg kjenner på. For den er vond å snakke om.
---
Trond Bjerke
- Alder: 58
- Bosted: Tromsø
- Familie: Separert. Tre barn
- Yrke: Førsteamanuensis i rus og psykisk helse ved VID høyskole
---
Fikk blackout
Selv begynte Trond å ruse seg da han var 12. Første gangen var på en fest der han ble tilbudt alkohol.
– Jeg fikk blackout, og det burde jo vært et varsko for meg. Men jeg kjente umiddelbart en enorm dragning. Redselen og den sosiale angsten min forsvant. Jeg lengtet sånn etter den følelsen.
Som guttunge hadde Trond alltid kjent seg utenfor. Han følte at det var noe feil med ham. At han måtte spille et spill. Late som at han var som de andre.
– Det var en konstant kamp. Jeg hadde en tomhet og en nummenhet inni meg. Det var veldig ensomt. Og alt dette forsvant da jeg drakk alkohol.
Fra den dagen han smakte alkohol, var Trond hekta. Gutten begynte å gå ned i kjelleren og tappe av vinballongen til faren sin. Det ble en rutine å gjøre det hver kveld før han gikk til sengs. Da ble kroppen rolig, tankekjøret stoppet opp og han fikk sove.
– Utover i ungdomsårene eskalerte det. Samtidig opprettholdt jeg fasaden, spilte fotball og tok utdannelse. Men da jeg ble myndig og flyttet for meg selv, gikk det utfor. Jeg måtte legges inn til behandling allerede som 18-åring. Psykologen fortalte meg at jeg var alkoholiker. På en merkelig måte syntes jeg det var litt stas. Det var bedre enn ingenting. Jeg fikk servert en identitet over bordet. Jeg ble nesten stolt av det. Jeg var noe.
Vendepunkt
Tenåringen begynte å gå på møter hos Anonyme Alkoholikere. Han beskriver det som sitt store vendepunkt. Han var livredd i starten.
– Jeg frøs til is og mistet taleevnen. Da var det fint å høre de andre si at sånn hadde det vært for dem også. Gjenkjenningen skapte identifikasjon. Jeg gikk jo rundt i mange år og tenkte at ingen andre hadde det sånn som meg. Det lå mye selvmedlidenhet i det. Derfor var det en voldsom berikelse å se at det ikke stemte.
– Hvordan har du det i dag?
– I dag har jeg det bra. Jeg er på en trygg plass inni meg. Det går selvfølgelig opp og ned som for alle andre. Men dalene er ikke like dype lengre. Dialogen med meg selv, om min egen avhengighet, er blitt en naturlig del av hverdagen.
– Regner du deg fortsatt som alkoholiker?
– Ja, det gjør jeg. Begynner jeg å tro at jeg er frisk, blir jeg et lett bytte for egoet mitt. Jeg må fastholde at jeg er disponert for avhengighet. Hvis jeg begynner å drikke igjen, går det veldig kort tid før jeg er der jeg var før jeg sluttet. Derfor må jeg daglig minne meg selv på hvor jeg var, hva jeg har – og alt det som gir meg grunn til takknemlighet.
Akademisk suksess
Etter hovedfagsoppgaven om rus som eksistensiell slanking, tok Trond Bjerke doktorgrad med rus som tema. Han intervjuet seg selv i forskningsarbeidet. Etter å ha fått graden, ble han ansatt som forskningsleder for rusfeltet på Universitetssykehuset i Tromsø.
– Det var rart. Jeg hadde gått fra rennesteinen til akademisk suksess. Plutselig hadde jeg en kontordør der det sto forskningsleder Trond Bjerke på navneskiltet. Jeg satt der med en besværlig dobbeltkompetanse. Jeg hørte systemspråket på møtene, men det føltes irrelevant. Det er ingen hjemme i det språket.
I ti år var Bjerke forskningsleder. Han kjente på at det akademiske jaget hadde mange av de samme mekanismene som det som drev ham inn i rusen i ungdommen: Jakten på anerkjennelse, det å bli hyllet av andre. Han begynte å skrive på boka Rus – avhengighetens paradokser. Den kom ut for tre år siden.
– De fleste tenker på rusmisbruk som prototypen på avhengighet. Men jeg mener rus bare utgjør en liten del av det. Avhengighet er i bunn og grunn et menneskelig potensial, og det kan vise seg i skjermavhengighet, spiseforstyrrelser, sexavhengighet, spillavhengighet og mye mer.
Eksistensiell slanking
Hvordan definerer man avhengighet? Trond Bjerke er klar på at man ikke må drikke eller spille hver dag for å være avhengig. Det holder at man tenker på rus de fleste dagene. At det dominerer bevisstheten.
– Knausgård snakker om «det enorme her og nå». For å gjøre det litt mindre enormt, og mer håndterlig, er det mange som ruser seg. Det er dette jeg kaller den eksistensielle slankingen. Eksistensen blir ikke like enorm lenger.
Først da jeg begynte å se utover, hva andre rundt meg trengte, fant jeg meg selv.
— Trond Bjerke, rusforsker
Bjerke viser også til den berømte Tromsø-filosofen Peter Wessel Zapffe, som mente at påtrykket fra omverdenen er så stort at vi blir tvunget til å redusere bevissthetsinnholdet.
– Tilbudet er så enormt. Vi blir fortalt at vi kan gjøre hva vi vil, møte hvem vi vil, spise hva vi vil og velge hvem vi selv skal være. Dette skaper et rastløst begjær hos mange, og det forsterker den eksistensielle uroen på innsiden.
Gir livet mening
Bjerke mener vi lever i en tid hvor jakten på nytelse har skjøvet vekk det åndelige. Selv fikk han hjelp til å snu perspektivet gjennom møtene i AA.
– Lenge lette jeg innover for å finne ut hvem jeg var. Først da jeg begynte å se utover, hva andre rundt meg trengte, fant jeg meg selv. Og jeg fant noe som er større enn meg selv.
– Snakker du om Gud?
– Jeg snakker om fellesskapet. Når man har levd et liv med intense opplevelser gjennom rus, så må det erstattes med andre sterke opplevelser om man skal klare å slutte. Noe som kan være altoppslukende, noe som gir livet mening.
– Hvilke råd har du til mennesker som gruer seg til jul på grunn av rus?
– Mitt beste råd er åpenhet. Dersom man skal endre noe, må man begynne å prate om det. Man må tørre å si at jula er en vanskelig tid, sånn at man får satt navn på trollet.
– Og hvis den som har problemet ikke vil snakke?
– Da tror jeg det er nødvendig at de rundt har noen å snakke med. Ellers blir de fort medavhengige, det vil si ufrivillige tilretteleggere. Og da er veien kort til at man blir syk selv, påpeker Trond Bjerke.