Det er 1949, og det nærmer seg slutten av landssvikoppgjøret. Nå føres ekspedisjonssjefen i Kirke- og undervisningsdepartementet, Sigmund Feyling, fram for domstolen. Det er bare noen måneder siden sjefen hans, minister Ragnar Skancke, var blitt henrettet på Akershus festning, for sitt bidrag til forsøket på å nazifisere skole og kirke.
Skancke hadde kjempet hardt mot dødsdommen, og da saken mot Feyling endelig kom opp, spurte flere seg om skylden hadde vært rettferdig fordelt. Aftenposten oppsummerte Feylings bidrag til nazistenes politikk på denne måten: Han hadde vært «den egentlige kirkeministeren».
Nå viser et dykk i arkivene etter NS-regjeringen at denne mannen også hadde sitt å si i kulturpolitikken.
Slik Feyling så det, var makthaverne, Hitler og Quisling, innsatt av Gud, og det ville være synd å opponere mot dem.
— Torleiv Austad, professor emeritus
«En ond ånd»
Tidligere i høst fortalte Vårt Land historien om Kristen Samling, en gruppe av kristne NS-medlemmer som fant sammen under krigen og fortsatte å møtes etterpå. Men det var særlig én mann som personifiserte blandingen av nazisme og kristentro i Norge. Det var Sigmund Feyling, som for øvrig også deltok i Kristen Samling.
Da krigen var omme, skrev Benkt Jerneck, som hadde vært korrespondent for det svenske telegrambyrået i 1942-43 om denne byråkraten som han hadde møtt i Oslo. Sigmund Feyling «var utvilsomt den onde ånd, som hvisket Skancke og Quisling ting i øret når disse til en avveksling viste tegn til å ville gå ‘altfor moderat’ fram», skrev Jerneck.
Sitatet er gjengitt i boken Presten som ville nazifisere Norge, som er ført i pennen av Jostein Berglyd. Boken forteller om en populær prest og senere prost, som ikke hadde vært med i NS siden starten, men som meldte seg inn i oktober 1940, samtidig som han skrev leserinnlegg om at kirken burde gi sin fulle støtte til NS.
Feyling hadde en drøm om å skape en sterk og kristelig stat, og selv om han møtte motstand fra sin egen biskop, så ble han lagt merke til av kirkeminister Skancke.
– Jeg tror Feyling var veldig fokusert på å være i toppen. Han ville ha makt, og han fikk også sjansen, sier Jostein Berglyd på telefon fra Stavanger.
Torleiv Austad, som er professor emeritus i systematisk teologi på Menighetsfakultetet, møtte Feyling i forbindelse med at han ved overgangen til 1970-tallet skrev doktorgrad om Kirkens Grunn. Dette var et skrift som ble lest opp fra prekestolene i 1942, der Den norske kirkes ledelse begrunnet hvorfor de la ned embetene sine i protest mot okkupasjonen og Qusilings lederskap. Austad forteller at Feylings fingeravtrykk er å se på en rekke av dokumentene og vedtakene som kirkeminister Skancke har signert.
– Stemte det, at Feyling var den «egentlige ministeren»?
– Det er ingen tvil om at Skancke, denne svakstrømsingeniøren fra Trøndelag, hadde lite greie på kirken. Han trengte Feylings kompetanse, sier Austad.
Drømmen om en upolitisk kirke
Berglyd forteller at Feyling ikke uttrykte noen direkte sympati med Quislings parti forut for krigen. Til gjengjeld delte han mange av de samme ideene, og hadde en stor fascinasjon for Tyskland. Da han giftet seg skiftet han også navn, fra Simon Slettebø, til det mer tyskklingende Sigmund Feyling, forklarer Berglyd. Og i 1933, da Hitler kom til makten, steg interessen for det tyske ytterligere. Feyling dro på studietur til Tyskland, leste Hitlers’ Mein Kampf, og fattet interesse for ideene til teologen Paul Althaus.
Althaus var den tyske teologen som forsøkte å gi historiefilosofiske og teologiske grunner for hvorfor han mente det nazistiske førerprinsippet var riktig. Han er en sentral kilde, som Feyling oppgir i boken han ga ut i 1941: Stat og kirke – Kirken og den nye tid. Forfatteren undertegnet forordet med «For Gud, Fører, Folk og Fedreland!»
– Dette er Feylings kall i et nøtteskall, sier Austad, og forklarer at Feyling i boken beskriver hvordan kirken skulle holde seg til å snakke om «de evige ting», og være lojal mot den sterke og autoritære nasjonalstaten. Han fant støtte for dette synet hos Althaus, hos den norske teologen Ole Hallesby, og ikke minst i Paulus’ brev til Romerne 13,1-2: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter, for de er ikke øvrighet uten av Gud (...)»
Demokratikritikk
Men Feylings drøm om en upolitisk kirke var i virkeligheten et høyst politisk standpunkt, bemerker Austad. Det var båret av en nasjonalistisk ide om folket og nasjonen som en ordning villet av Gud selv, og tilliten til en sterk stat, ledet av en fører. Da ble det liten plass til demokratiet, som Feyling også hadde voldsomme utfall mot.
Han mente demokratiet mislyktes i å demme opp mot sekularisering og individualisme. Men det siste var han langt fra alene om i endel kristne kretser:
– Feyling hadde bakgrunn i Vestlandske Indremisjon og Misjonssambandet, og der var man også bekymret for hva det ville føre til hvis massene bestemte. Det ble ført en sterk kritikk av bolsjevismen, og mange var bekymret da Arbeiderpartiet kom til makten i Norge.
Jødeaksjonene
Et av de mørkeste kapitlene i norsk okkupasjonshistorie, er deportasjonene av de norske jødene. Kirkedepartemetet hadde ikke direkte ansvar for transporten fra Norge til dødsleirene i Tyskland, men i Berglyds bok er departementets sekretær, Henry Oscar Østlid, sitert på at Feyling var en aktiv deltaker i flere andre aksjoner mot norske jøder under krigen.
Feyling utarbeidet lovrevisjonen om at jøder ikke skulle gifte seg med nordmenn eller andre ariere, han samarbeidet med Kulturdepartementet når det gjaldt bruken av de jødiske gudshusene i Oslo, og han forsøkte å få kirken til å stå samlet mot den «virkelige faren», nemlig «den internasjonale jødedommen og bolsjevismen». Han ga også ut en lærebok i kristendomskunnskap, der han utelot jødiske navn, og forlangte at alle jødiske innslags skulle fjernes fra den nye salmebok som NS-regjeringen hadde bestilt.
Austad mener Feylings holdning til jøder tydelig var båret av de mange konspirasjonsteoriene i samtiden, om at jødene ville tilrive seg verdensherredømme, gjennom innflytelse over økonomi og maktposisjoner. Dette så han som en trussel mot kirken og kristne grunnverdier.
– Feyling var før krigen aktiv i Israelsmisjonen. Burde han ikke da hatt en viss omtanke for jødene?
– Man skulle tro det. Men han var i likhet med mange andre fanget inn i en retorikk om at jødene var ute etter makt. Og det ligger nok også en erstatningsteologisk tanke i bunnen her, om at kirken har overtatt de gammeltestamentlige løftene, slik at jødene har utspilt sin rolle som Guds folk, sier Austad.
Da NS-biskopen protesterte
Jødedeportasjonene sjokkerte mange nordmenn, inkludert endel NS-medlemmer. I en preken i november 1942 uttrykte NS-biskop Lars Frøyland bekymring for hvordan jødene ble behandlet under en gudstjeneste i Oslo domkirke. En annen NS-biskop, Dagfinn Zwilgmeyer, meldte seg ut av NS i 1943 i protest mot behandlingen av jødene. Som ansvarlig for den nye NS-salmeboken, motsatte han seg også at jødedom skulle sensureres bort fra salmene, slik Feyling hadde bedt om.
Austad tror ikke at kritikken fra disse NS-biskopene førte til at Feyling justerte sin egen holdning. Tvert imot:
– Jeg tror han så på kritikken av behandlingen av jødene som en form for statskritikk, som han utfra sin øvrighetsforståelse ikke kunne godta. For slik Feyling så det, var makthaverne, Hitler og Quisling, innsatt av Gud, og det ville være synd å opponere mot dem.
Det var NS sitt største ønske, å klare å splitte kirken og å få en av biskopene over på sin side. I stedet møtte de en veldig kompakt motstand.
— Torleiv Austad, professor emeritus.
Kryperi
Det Feyling kalte øvrighetslojalitet, kalte biskop Eivind Berggrav for «øvrighetskryperi». Det var Berggrav som ledet den kirkelige kampen mot nazismen i Norge, og han gikk i rette med bruken av Romerbrevet som Feyling og flere andre kristne tilhengere av nasjonalsosialismen lente seg på.
– Berggrav sa at Romerbrevet 13, 1-2 måtte leses i lys av neste vers, der det står at øvrigheten ikke skal være til redsel for den som gjør gode gjerninger, men for den som gjør ondt. Og Berggrav hevdet derfor at den staten som det er tale om i Romerbrevet ikke kunne være hvilken som helst stat. Det måtte være rettsstaten. Og dette synet forandret faktisk den lutherske etikken på verdensbasis, sier Austad.
– Så Feylings tolkning av Romerbrevet var vanlig før krigen?
– I stor grad. Du finner det samme hos blant annet Hallesby.
– Hvordan opplevde Hallesby å bli sitert av Feyling?
– Jeg vil tro at han tok det avslappet, for folk skjønte jo at Hallesby selv sto på en annen linje i kirkekampen.
Austad sier Berggravs genistrek var å få med seg en mann som Hallesby i Kristent Samråd, som ble et rådslagningsorgan for ledelsen i Den norske kirke og lekmannsbevegelsen under krigen.
– Det var NS sitt største ønske, å klare å splitte kirken og å få en av biskopene over på sin side. I stedet møtte de en veldig kompakt motstand.
Slakteren i regjeringskvartalet
Det som til nå har vært mindre kjent, er at Feyling også hadde grepet om den kristne litteraturen.
I tillegg til full jobb som ekspedisjonssjef, hadde nemlig Feyling betalt direkte fra Kulturdepartementet for å være bokkonsulent. I løpet av krigsårene leste han gjennom manus til et høyt antall bøker, sakprosa som skjønnlitteratur, og ga anbefalinger om sensur.
Vårt Land har gjennomgått disse dokumentene, som i dag ligger i Riksarkivet. De vitner om en mann som tok anmelderjobben på ytterste alvor.
Anmeldelsene var sylskarpe og velformulerte. Feyling irriterte seg over pinsekarismatikk og dårlig språkføring. Og da han fikk mulighet til å uttale seg om nedleggelsen av kristelige forlag, som følge av at de nektet å bøye av for den nye litteraturpolitikken, så foreslo Feyling å føye til enda et par forlag på listen, som til da hadde gått under radaren. Argumentet hans var at de leverte bøker av alt for dårlig kvalitet.
Avviste bok av «Himmler»
Feyling vendte ikke bare tommelen ned til de som kritiserte nazismen. Han vendte også tommelen ned for nazister som etter hans mening, var for kristendomskritiske. Da NS-forlaget Kamban ga ut Forfedrenes stemme av Wulf Sörensen høsten 1942, var Feyling alt annet enn positiv. Det gikk et rykte om at Wulf Sörensen var pseudonym for selveste Heinrich Himmler, og Kamban hadde gitt ut denne boken uten tillatelse fra Kulturdepartementet, slik loven krevde. I stedet sa de at de hadde gjort en avtale direkte med den tyske ledelsen i Norge.
Feyling skrev i sin konsulentrapport at han ikke kunne forestille seg at de ansvarlige tyske myndigheter i Norge ville samtykket i at boken skulle gis ut på det aktuelle tidspunktet. Han reagerte på den fiendtlige omtalen av kristendom i boken, og minnet om at Quisling hadde pålagt pressedirektoratet å påse at «det i denne krisetid ikke kolporteres noe angende kirkelige og religiøse spørsmål som kan medføre øket uro blant de religiøst interesserte kretser av vårt folk».
«Da er det egentlig ikke noen tjeneste Kamban Forlag har gjort partiet ved å utgi denne bok akkurat no. (...) Boken har allerede skadet partiet, og vil komme til å gjøre det,» skrev Feyling.
Løsningen ble også etter hans pipe. Bokens restopplag ble kjøpt opp av propagandaavdelingen til det tyske Rikskommissariatet.
Jobbet på bakeri
Bidraget til å nazifisere kirke og skole ga Feyling til slutt en straff på 15 års tvangsarbeid under landssvikoppgjøret. Han var trolig den som satt lengst i varetekt av alle som ble siktet i oppgjøret, mener Jostein Berglyd.
Den tidligere ekspedisjonssjefen fikk, på grunn av varetekten, fratrekk fra straff for hele 1502 dager.
Men straffen ble enda kortere. 1. oktober 1951 hadde klimaet definitivt skiftet, og Feyling ble løslatt før straffen var fullbyrdet, i likhet med mange andre.
Da hadde kona hans Betzy blitt kastet ut fra presteboligen på St. Hanshaugen i Oslo, som de hadde bodd i under krigen. Paret fant nytt husvære i en mørk leilighet på Majorstuen. Siden fikk de bedre råd, og kunne flytte inn på en adresse like ved Vestkanttorget.
Allerede 9. mai hadde Feyling blitt fratatt «kappe og krage» av biskop Eivind Berggrav. Han kunne ikke få tilbake en vanlig prestejobb igjen. Men etter hvert fikk han faktisk hjelp av sine gamle motstandere, Berggrav og Hallesby, forteller Austad. De to skaffet ham en pensjon som han kunne leve av.
Feyling jobbet også ved Oslo indremisjon, senere Kirkens bymisjon, samt ved et bakeri.
– Da ekspederte han kunder, og skal spøkefullt ha kalt seg selv for «ekspedisjonssjef», forteller Austad.
Angret aldri
Et åndelig hjem fant han i Misjonssambandet, lekmannsbevegelsen som han hadde vokst opp. Berglyd forteller i sin bok at Feyling ble observert på Fjellhaug, og i Forbundssalen, den senere Misjonssalen. Han var også på møter i Grefsen bedehus. I Forbundssalen ble Feyling en gang betrodd å delta ved nattverden. Men det ble det reaksjoner av, forteller Austad.
Han har inntrykk av at Feyling levde et heller ensomt og tilbaketrukket liv, og forteller at samtalene med den gamle NS-byråkraten, hjemme på Majorstua, var menneskelig sett greie.
– Det var nokså lange samtaler. Vi drakk kaffe og fru Feyling spanderte ettermiddagskake på oss. Og hans hovedbudskap var dette. «Jeg gikk for langt, men jeg angrer ikke», sier Austad, og legger til:
– Jeg tror han så det slik at hvis han angret, så ville han også ha innrømmet at han tok feil, avslutter Austad.