Det er ni år siden Norge vant Nordisk Råds litteraturpris. I 2015 vant Jon Fosse for Andvake trilogien. I år ble jeg overrasket over at romanen Fars rygg vant fremfor min egen favoritt Jordisk av den danske forfatteren Theis Ørntoft. Dahls nominasjon har også blitt kritisert fordi andre og viktigere forfattere blir forbigått.
Imidlertid er det stor grunn til å glede seg over tildelingen til Fars rygg. Romanen klarer å skildre eksistensiell ensomhet overbevisende. Den handler om forfatterens fars oppvekst og bygger på et spinkelt kildemateriale. Dahl forklarte i går kveld at han har lett lenge før han fant veien inn til å skrive om faren.
Jeg har anmeldt boka og la vekt på at fortelleren i romanen anger på at han av og til så faren som utilnærmelig. Jo eldre vi blir, dess større romslighet får vi kanskje til å se våre foreldre som medmennesker. Fortelleren har også et behov for å forstå seg selv: «Jeg skriver jo denne historien med en tro på at ensomhet kan gå i arv. Og kanskje den kan gå i arv begge veier? Hvis det er sånn at far plantet sin ensomhet i meg, så gir jeg den tilbake til ham nå.»
Romanen får frem mangel på nærhet på en hjerteskjærende måte og skaper en melankolsk grunnstemning på en gjennomført måte. Men den forrige boka, Mor om natten, er skrevet ut fra en større nødvendighet enn denne. Den fremstår mindre villet enn Fars rygg, som har noe kunstferdig over seg.
En kjærlighetshistorie knytter Fars rygg til Mor om natten (2017). I den fine romanen På vei til en venn (2002) finner vi en mor som ligner moren i Fars rygg. Det er altså en spinkel tråd utgivelsene. I anmeldelsen min skrev jeg: «Opplagt ligger det noe som brenner bak her et sted. Kanskje er en fortelling om jeg-fortellerens egen barndom forfatterens neste prosjekt?» Uansett må vi håpe for Nils Fredrik Dahl at hans forfatterskap når enda bredere ut i Norden etter denne tildelingen.
Viktig
Nordisk Råds litteraturpris er sekstito år i år og etter kveldens prisutdeling tror jeg at prisen stadig vil være en viktig referanse i nordisk kontekst. I alle fall for alle oss som interesser oss for litteratur.
I år har seremonien fått ny innpakning. Uten gallaantrekk var showet kortere og mer effektivt enn tidligere. Lynraskt fikk vi et historisk riss som trakk frem litt av det jeg selv har tenkt på som vesentlig for litteraturprisen.
Enkelte prisvinnere oppleves som viktigere enn andre. Nila-Aslak Valkeapää vant i 1991 for Solen, min far. Det er en tildeling som blir husket og hittil den eneste gangen det samiske språkområdet har vunnet. Blomsterdalen, som vant i 2021, er eneste grønlandske utgivelse som har vunnet prisen.
Det nordiske kulturfelleskapet er kanskje viktigst for de små språkområdene. Gjennom prisen blir vi kjent med stemmer fra Grønland, Færøyene, Åland og finlandssvensk litteratur.
I 2019 vant Jonas Eika med sin formfullendte debut, novellesamlingen Efter solen. Men vi husker han for takketalen der han skjelte ut den danske regjeringen for den tøffe politikken de fører på asyl og flyktningeområdet. Danmark har vunnet prisen tre ganger siden 2017.
Kraften i Norden
Et av formålene med prisen er å styrke det nordiske språkfellesskapet. I en tid der ungdommer fletter inn engelske ord og utrykk i dagligtalen og mener det kulere å snakke engelsk fordi det høres bedre ut, er det viktigere enn noen gang at vi klarer å holde det Nordiske språkfelleskapet i hevd. Alle bør minnes om at språkvariantene våre egentlig bare er dialektforskjeller. Det er altså slett nødvendig å slå over i engelsk hver gang en svinger seg Strøget i København med handleposer på armen.
Kjennskap til hverandres språk og kultur er viktig for sammenhengskraften i Norden. Mange av de nordiske utgivelser som blir nominerte til Nordisk Råds litteraturpris burde bli kjent i en større kontekst. Forlagene i Norge burde i langt større grad se sin forpliktelse til å forstå hva som er relevant å oversette. I år er for eksempel en grafisk roman fra Island om arkitektur som undersøker samfunns- og teknologiutviklingen nominert. Det er et prosjekt jeg gjerne ville sett i norsk språkdrakt.
Kulturredaktør Lars Petter Sveen sitter i juryen til Nordisk Råds Litteraturpris, men har ikke hatt noe med denne kommentaren å gjøre