Den troner ved Gjerpen kirke, mørkegrå, tæret av tidens tann, av eksplosjoner, tagging og løsemidler. Men navnene er leselige for den som vet hva som står der. Dette er gravstøtten til Vidkun Quisling og Maria Quisling.
Det er de samme navnene vi så for bare en liten halvtime siden. I et brev. Brevet var formulert som en bønn å passe på om «min elskede og trofaste hustru», sendt av «V.Q.», datert dagen før lederen for Nasjonal Samling ble henrettet, og adressert til en gruppe kristne her i Skiensområdet.
De kalte seg bare Kristen Samling. De var Nasjonal Samlings kristne falanks.
Man blir ikke skyldbevisst av å straffes for noe man mener er gode meninger og riktige handlinger. Man blir martyr.
— Inger Cecilie Stridsklev
I den gule villaen
Fredag 13. september hadde filmen om Vidkun Quisling premiere. Den er basert på dagbøkene til presten Peder Olsen som var Quislings sjelesørger før henrettelsen, og da vi skrev om publiseringen av disse dagbøkene i avisen du nå leser, mottok vi en e-post fra en kvinne som mente at fengselsprestene ikke hadde behandlet de landssvikdømte så godt.
Kvinnen var Inger Cecilie Stridsklev, og hun fortalte samtidig om en gruppe med kristne NS-sympatisører som morfaren hennes Anders hadde vært med på å starte. Etter krigen beholdt de kontakten i flere tiår.
Dette var Kristen Samling. Men hvem var de? Og hva hadde skjedd med dem?
Spørsmålene førte oss hit til Skien, til en gul funkisvilla som ble bygget i 1933 – samme år som Adolf Hitler tok makten i Tyskland og Vidkun Quisling grunnla Nasjonal Samling i Norge.
– Samme år meldte morfar seg inn i Nasjonal Samling etter å ha møtt generalsekretæren i NS, Rolf Fuglesang, forteller Stridsklev, og slipper oss inn i huset.
Yttergangen er tapetsert med familiebilder og tegninger med samtlige vers av Ja, vi elsker. Inne fra stuen hører vi Lundehunden Frøy bjeffe ivrig.
Dommen
Vertinnen er ikke noe ubeskrevet blad. Hun er 76 år, har et yrkesliv bak seg som lege, og har gitt ut flere bøker om minnene til både egen familie og frontkjempere. Hun har frontet en forening av NS-barn som forlanger en offentlig beklagelse for måten de mener storsamfunnet har behandlet dem på, og hun har tidligere stått fram i pressen som en som regelmessig legger ned blomster på Quislings grav.
I Stridsklevs familie var de mange som fikk en dom i landssvikoppgjøret. Herunder morfaren Anders.
Han var bakeren fra Rjukan som startet dropsfabrikk i Skien, og i okkupasjonsårene solgte søtsaker til tyskerne. Men det var andre forhold han ble straffet for etter krigen: Utgangspunktet var at han hadde vært medlem av NS og tilhørende organisasjoner, og i straffeutmålingen ble det lagt vekt på at retten fant det bevist at han hadde sendt flere rapporter til Statspolitiet om andre nordmenn.
Stridsklev avviste at han drev med angiveri. Han mente dessuten at han hadde gjort en god gjerning gjennom NS, i kraft av å være fylkesfører for Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon.
Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter (...)
— Paulus brev til Romerne, gjengitt i Kristen Samlings programerklæring.
Plymouthbrødrene
Skiensområdet har alltid hatt mange frikirker. Anders Stridsklev hørte til en av dem: Plymouthbrødrene. Han hadde blitt kjent med denne vekkelsesbevegelsen da han som ung bodde i Danmark, og gjennom dem møtte han også sin engelske kone Louie. Men okkupasjonen førte til at menigheten vendte ham ryggen, sier barnebarnet Inger Cecilie.
Vi sitter i en tett møblert stue. Da morfaren døde i 1950, flyttet hun og moren inn, til huset der hver gjenstand forteller familiehistorien.
– Forholdet til menigheten var helt greit fram til 1940. Da var det noen andre medlemmer som sa at hvis Stridsklev ble værende, så ville de gå ut, forteller barnebarnet.
– Beholdt han kontakt med noen fra menigheten?
– Veldig få, men han fikk et nytt sosialt nettverk gjennom NS og Kristen Samling. Her var egentlig alle velkomne, men det var bare NS-medlemmer og deres familier som deltok. Og når de møttes til landsstevner, så bodde de hjemme hos hverandre og ble godt kjent.
«For Gud, Føreren og Fedrelandet»
Kristen Samling startet parallelt både i Skien og i Oslo. Historien som de selv fortalte, var at de var kristne NS-medlemmer som ble frosset ut i sine respektive menigheter. I Oslo var miljøet preget av Den norske kirke, og flere prester som sympatiserte med de nye styresmaktene i Norge var engasjert.
I Skien kom grunnleggerne fra en bukett av kirkesamfunn. Blant dem var Arne Rydland fra Langesundsfjordens indremisjonsselskap, misjonsforbundspastor Johannes Bjaaland, maleren Ole Offenberg-Wiik som sto i Den norske kirke, og metodistprest Ole K. Jensen.
Kirkehistoriker Torleiv Austad synes ikke det er tilfeldig at bevegelsen startet nettopp her. Skiensområdet har alltid vært litt «urolig» kristelig sett, og her sto NS sterkt.
– Var det likheter mellom Kristen Samling og annet kristent arbeid?
– Ikke annet enn at vi i nyere norsk kirkeliv har sett at folk med samme meninger på et sosialt og politisk plan har søkt sammen og dannet egne fellesskap utenfor Den norske kirke, som ikke er under direkte ledelse av presteskapet eller Staten. Heller ikke Kristen Samling startet som et initiativ fra NS eller departementet, men vokste i hovedsak fram blant lekfolk.
I Skien ble gruppen offisielt grunnlagt 20. februar 1941 med Stridsklev som formann. Like etterpå startet de et blad med samme navn. Det kom ut 90 utgaver i løpet av okkupasjonsårene. Og da de fortalte om initiativet i NS-avisen Fritt Folk, avsluttet Skiens-gjengen med å angi mottoet til Kristen Samling. Det skulle være: «Verden for Kristus og kristen samling. For Gud, Føreren og Fedrelandet! Heil og Sæl».
Og forholdet til myndighetene, forklarte de i sin programerklæring som en plikt nedfelt hos selveste Paulus: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter (...)».
Åndskamper
I løpet av de neste årene ble en rekke slike grupper dannet lokalt, i hovedsak på Østlandet. Det ble holdt både lokale og nasjonale stevner, og sistnevnte samlet på det meste samlet 500 deltakere. På talerlisten sto Sigmund Feyling, Peder Blessing Dahle, Andreas Gjerdi og Lars Frøyland. Dette var noen av de mest markante NS-prester og NS-biskoper.
Forskeren Egil Morland har i en forskningsartikkel fra 2016 oppsummert Kristen Samlings selvforståelse slik: De forsto seg verken som nazister eller særlig tyskervennlige, men som norske patrioter, opptatt av særlig to ting: Kjærlighet til nasjonen Norge, og en stor frykt for bolsjevismen, altså styret i Russland etter revolusjonen i 1917. For dem var ikke kampen mot bolsjevismen først og fremst politisk. Den var noe større – en åndskamp.
Etter Tysklands okkupasjon i 1940 var det likevel en helt annen kamp som de fleste geistlige sluttet seg til: Kampen mot nazifiseringen av Norge. Det som i historiebøkene er blitt kjent som kirkekampen startet høsten 1940 og var anført av biskop Eivind Berggrav og ledere for flere kristelige organisasjoner.
Historiker Torleiv Austad mener dette bidraget til motstandskampen knapt kan overvurderes. Det kulminerte med skriftet Kirkens Grunn i 1942, der ledelsen i Den norske kirke tok avstand fra Nasjonal Samling og hevdet sin åndelige frihet og suverenitet. Skriftet ble lest opp fra prekestoler over hele landet, og samtidig la alle biskopene og over 92 prosent av prestene ned embetene sine.
En modell for rettsoppgjøret
Men allerede i 1940 og 1941, før det var blitt full skjæring med NS, dukket det opp rapporter om at kristne NS-folk ikke følte seg velkomne i kirker og bedehus. Kirkedepartementet hyret den NS-vennlige presten Andreas Gjerdi til å undersøke ryktene. Og i 1941 instruerte de kirker og kristne organisasjoner til ta affære.
Bispekollegiet og Organisasjonenes Fellesråd, en paraply for kristne bevegelser innenfor statskirken, avviste at folk ble skjøvet ut i kulda. Men ifølge Morland, innrømmet Berggrav selv at det var en annen linje som ble ført i praksis. Det som gjaldt, var kirketukt, en kirkelig øvelse begrunnet hos Paulus selv: «Ha ikke noe med dem å gjøre, så de kan se sin skam.» (2. Tess 3,14).
Berggrav mente også landssvikoppgjøret etter krigen måtte være fundert på et slikt bibelsk grunnlag. I en tekst som kom ut i 1945, og fikk stor oppmerksomhet, ga han støtte til den oppfatningen om at det å være NS-medlem alene var nok for å bli kjent skyldig. Så fikk eventuelle formildende omstendigheter bli vurdert deretter.
Ha ikke noe med dem å gjøre, så de kan se sin skam.
— Paulus 2. brev til Tessalonikerne
Kristne Venner
Inger Cecilie Stridsklev rydder spisebordet for å gi plass til gulnede papirer. I dette huset er ikke Berggrav noen helt, og hun viser fram både originaltrykket til teksten fra 1945, og en karikaturtegning av biskopen, datert 1946. Han ber sitt fadervår: «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere – unntatt NS-medlemmer altså», står det.
På bordet ligger også rettspapirene fra landssviksaken mot Quisling, innbundet i rødt og gull. Ut av disse permene fisker hun nå to avskrifter av brevet som Vidkun Quisling skal ha sendt i oktober 1945, rett før han ble henrettet, der han ber de kristne vennene om å ta vare på ektefellen etter at han er borte.
Brevet har morfaren og mormorens skrift, sier barnebarnet. Hun forteller så at det var navnetrekkene til folk som hadde deltatt i Kristen Samling som sto under dødsannonsen til Maria Quisling i 1980.
– Hva skjedde med Kristen Samling etter krigen?
– De forble hverandres venner, for de visste at de kunne stole på hverandre. De hadde møter hvor alle var velkomne, men når det kom noen andre der, så ventet disse at NS-folkene skulle angre. Men om noen hadde god samvittighet etter frigjøringen, så var det vel dem. Man blir ikke skyldbevisst av å straffes for noe man mener er gode meninger og riktige handlinger. Man blir martyr.
Stridsklev mener det aldri ble noen reell forsoning etter krigen, på den måten at kirkene på alvor forsøkte å få NS-medlemmene tilbake i folden.
– Men det er vel ikke riktig å si at alle sto for Berggravs linje fra 1945?
– Nei, ikke riktig alle.
– Prøvde bestefaren din å gå tilbake til Plymouthbrødrene?
– Det vet jeg faktisk ikke. Men mor sendte meg ned dit i 12-årsalderen. Jeg gikk dit to ganger, og følte meg ikke spesielt velkommen. Jeg sa hvem jeg var, og det ble møtt med taushet. Så tenkte jeg at de yngste kanskje ikke visste noe, men til neste gang så hadde de spurt seg for.
Berggrav satte sinnene i kok
— Olav Norheim, forfatter av 'Fengselsprestens krig'
Hos frontkjemperen
Gjennom moren ble Stridsklev trukket inn i NS-miljøet, herunder restene av Kristen Samling. De kalte seg for Kristne Venner, og møttes på Uranienborg i Oslo, hjemme hos en tidligere frontkjemper, siden underdirektør i Finansdepartemenet, Eivind Saxlund. Maria Quisling bodde i nærheten, men Stridsklev kan ikke huske at hun deltok på møtene.
Sønnen Alf Eivind Saxlund bekrefter farens engasjement, selv om han personlig ikke minnes at de møttes hjemme. Han forteller at faren var en aktiv kristen. På 1960-tallet var han blant annet med på å grunnlegge Bønneuken for Kristen Enhet, et tverrkirkelig initiativ som fortsatt avholdes årlig.
– Hva skjedde på møtene?
– Det var naturligvis en andakt, ellers fortalte man om hverdagens viderverdigheter, og eventuelt hva for noe dumt som sto i avisen. Kollekten gikk naturligvis til hjelpeorganisasjonen for frontkjempere, sier Stridsklev.
– Tror du andre vil si at det ble et ekkokammer?
– Jo, kanskje. Men det var jo ikke noen å ha dialog med.
Hun kjenner til at gruppen møttes fram til midten av åttitallet, men opphørte ettersom deltakerne døde.
Fengselsfortellingen
– Berggrav satte sinnene i kok, konstaterer Olav Norheim, sønn av Bjarne Norheim som var fengselsprest i leirene for dømte landssvikere på Lillehammer, Ilseng, Elverum og Trysil. Han ga i 2022 ut boka Fengselsprestens krig om farens opplevelser under okkupasjonen og rettsoppgjøret.
I brevene som her er gjengitt, forteller faren hvordan NS-medlemmene som ble stuet sammen i landssvikerleirene samlet seg rundt noen felles fortellinger om kirken og kirkens menn. Disse fortellingene var preget av bitterheten mot Berggrav, og i et brev skriver Norheim at han ikke har klart å overbevise en eneste av fangene om Berggrav ikke personlig hadde gått inn for dødsstraff.
«Han har formet læren om den kollektive skyld! (...) [Fangene] mener at han – og Kirken i det hele tatt – har vært med på å innføre dette synet i hele rettsoppgjøret (....)», skriver Norheim, og legger til at han selv mener det var feilaktig å gjøre små som store NS-folk medskyldige i landssvik.
Flyttet prestene
Historiker Torleiv Austad sier historien om forholdet mellom kirken og NS-sympatisørene etter krigen har flere fasetter. Hans egen er denne:
Faren var prest i Valle i Setesdal, der en av ti innbyggere hadde tilhørt NS. I løpet av krigsårene ble faren avhørt av Gestapo og lensmannen ni ganger på bakgrunn av ting han hadde sagt fra prekestolen. Etter krigen flyttet familien til Sauland. Året var 1948.
Slik var biskopenes strategi fra 1947 av, forklarer Austad. Prestene skulle flyttes rundt på, i et håp om å myke opp gamle fronter og gi NS-medlemmer en ny start. I Sauland, der familien Austad slo seg ned, hadde flere NS-bakgrunn. Austad sier foreldrene var opptatt av å inkludere dem, ved å invitere hjem og til misjonsforeningen.
– Lyktes biskopene med denne strategien?
– Jeg tror det er vanskelig å si noe generelt om det. Kirken har ingen grunn til å si at alt de gjorde var bra, og hva som skjedde i praksis, var avhengig av lokale forhold og enkeltpersoner. Men det vi vet, og som er åpenbart fra rettsoppgjøret, var at klimaet etter hvert mildnet.
Austad mener Berggravs artikkel fra 1945 må forstås ut fra konteksten. Det ble i hovedsak ble skrevet før frigjøringen, da Berggrav satt internert på hytta si.
– Noen har ønsket at kirken skulle beklage at Berggrav skrev det. Men jeg tenker at man må se dette i et historisk perspektiv. Brevet sier adskillig om stemningen i Norge på den tiden det ble til.
Egil Morland sier Berggrav kjempet mot dødsstraffen, noe som ga ham tilnavnet «silkebispen».
Jeg rødmer ikke akkurat av skam
— Inger Cecilie Stridsklev
Gult og rødt
Inger Cecilie Stridsklev har et lite rundt smykke rundt halsen, et gult kors på rød bunn. På hyllene i stuen står det to flagg med de samme fargene.
Den som ikke kan sin vexillologi – flaggvitenskap – og tenker at dette egentlig er røde og hvite flagg som er gulnet, kunne lett tro at Stridsklev bare er veldig glad i Danmark.
Men dette er Nasjonal Samling sine symboler. Det er solkorset, også kalt olavskorset, hun har rundt halsen.
– Det er en måte å demonstrere litt på. Jeg rødmer ikke akkurat av skam. Jeg er faktisk ganske stolt over hva min mor og bestefar klarte å utrette i okkupasjonstiden.
– Hvis NS hadde eksistert i dag, hadde du vært medlem?
– Det vet jeg ikke. Ettersom jeg vet måten de ble behandlet på, så vet jeg ikke om jeg synes det hadde vært verdt det.
Har du tips eller historier som belyser Kristen Samling og kirkekampen under okkupasjonstiden, så vil vi gjerne høre fra deg. Ta kontakt på heidiml@vl.no .
