Maria Lavik er forfatter og journalist i Vårt Land og har nylig utgitt Odelsskam: å gje slepp på ein gard etter femten generasjonar. Boka skildrer oppveksten som odelsjente i Eksingedalen, i en liten vestlandsbygd med en rik og motkulturell historie.
Forrige uke var Lavik gjest hos kollega Åste Dokka i podkasten Dokka. Der fortalte hun blant annet om stoltheten i bygdekulturen, og om hvordan hun har kjent på skam over å være den som bryter lenken og lar gården gå ut av familien.
Vi har gjengitt deler av samtalen. Resten kan du lytte til i podkasten Dokka (se under).
Stoltheten på bygda
Åste Dokka: Du skriver i Odelsskam at det hele kunne ha endt før deg, da en av dine forfedre spurte sin far igjen om han ikke kunne få dra til byen og studere. Hva skjedde?
Maria Lavik: Dette var på slutten av 1800-tallet, om jeg ikke husker feil. Svaret han fikk var at han måtte bli og gjøre en innsats. Faren hans sier noe om at bonde er den beste tittelen du kan ha, og at bonden er adelen i landet. Så han ble, tok over gården og gjorde veldig mye bra for bygda. Han kom seg også inn på Stortinget og ble der en treårsperiode, og fikk blant annet gjennom dikterlønn til Arne Garborg. Han fikk på en måte realisert seg selv, samtidig som han også gjorde sin plikt og tok gården videre inn i framtiden.
---
Maria Lavik i podkasten Dokka
- Maria Lavik er journalist i Vårt Land og forfatter av boka Odelsskam: å gje slepp på ein gard etter femten generasjonar (Samlaget)
- Lavik er gjest i Vårt Land-kommentator Åste Dokkas postkast «Dokka». Der snakker de om skam, sorg, kall og ansvaret som ligger i å ta et valg – og i å ikke ta et valg.
---
ÅD: Jeg skjønner at gården og slekta ikke har vært hvilken som helst gård eller slekt, men at den har hatt betydning for det politiske livet, for språkpolitikk og flere andre felt. Jeg leser litt sånn positiv stolthet inn i det du skriver. Tror du dette har hatt betydning for at nye generasjoner har valgt å bli værende på Lavik? For, du er jeg ikke den første i historien som setter ned foten, det har folk gjort i flere hundre år?
ML: Det har kanskje vært et slags lim for oss i familien, at vi har noe å slekte på. Vi har en familiemytologi som vi sikkert er veldig redde for at skal gå tapt. I oppveksten var disse historiene som ble fortalt igjen og igjen litt kjedelige, men de ga også en følelse av at her har det bodd folk før meg, og at Eksingedalen er en plass der ting skjer. Du kan være med og påvirke samfunnsutviklingen; leve et liv som er veldig lokalt, men også nasjonal og globalt. For meg representerte bygda nye tanker og ideer.
Jordbruk, arv og odel hører til i en tid der kollektivet sto sterkere og individet svakere
— Maria Lavik
Realisere seg bort
ÅD: Det virker heller ikke som at det var noe endelig farvel da du dro fra bygda, men at du har tenkt at det er Eksingedalen som er hjemme. Så skjønner jeg jo om det vestlandske lynnet, at dette ikke var noe man snakket så mye om?
ML: På Vestlandet snakker vi om vær og vind og om katten og diverse sykdommer, men kanskje ikke så mye om hvordan vi har det, eller hva vi drømmer om eller er redde for.
ÅD: Det innebærer at det på en måte ikke har blitt tematisert, det med om du skulle ta i bruk odelen din eller ikke.
ML: Det har ligget litt i kortene, for jeg reiste jo ut da jeg var 16 for å gå på videregående. Så ble det universitet, enda mer universitet, utvekslingsstudier, og så jobb i Oslo. Men det er ingen som sier til deg at hvis du tar høyere utdanning nå, så lukker du døra. Først skal du realisere deg selv og gjøre det du drømmer om, og så innser du at det samtidig tar deg vekk fra det du egentlig har lyst til, men som du ikke er lenger i stand til, fordi du ikke lenger vet bak-fram på en sau.
[...]
ÅD: I boka får vi følge prosessen fra usikkerhet til sikkerhet. Det kan virke som om det har vært noe terapeutisk i det å skrive den. Har det blitt satt et punktum nå?
ML: Jeg føler at boka har satt punktum ved at jeg har fått tenkt over ting. Jeg har lyst til å leve litt mer ekte, ikke holde alt åpent hele tiden. Jeg vil feire det jeg har i dag, og det livet jeg har valgt, heller enn å bli tynget av ideen om hva jeg heller egentlig skulle ha gjort.
[...]
Jeg har lyst til å leve litt mer ekte, ikke holde alt åpent hele tiden
— Maria Lavik
Slippe å ta valg
ÅD: Synes du odelsretten er bra eller dårlig?
ML: Historisk tror jeg den har spilt en viktig rolle i å sørge for selveiende bønder, desentralisering og forutsigbarhet. Men mitt budskap i Odelsskam er at den skaper en holdning om at det alltid er den første som er den beste, og at jorda alltid skal gå i familien. Men det er ikke bra om hele Bygde-Norge blir forvaltet av passive odelsfamilier som bare er der to ganger i året og maler litt på låven. Jeg har selv som journalist intervjuet vordende bønder som er på jakt etter gårdsbruk, men som ikke finner noe de har råd til. Folk vil enten vil sitte på det selv eller selge det som hytte. Men hvis poenget er at det skal bo folk i husene, at jorda skal drives, kulturlandskap opprettholdes og vi trenger mat her i landet, så er slektsaspektet helt underordnet. Det tok utgangspunkt i en tid da alle var gårdbrukere, mens nå er kun et par prosent av oss bønder. Da er det bedre at det er folk som er motiverte og har lyst som får muligheten til å satse.
[...]
«Din odel er å skrive» sa rektoren din til deg i din bestefars begravelse. Det er jo kallet, er det ikke det?
— Åste Dokka
Fra skam til sorg
ÅD: Du har vokst opp med majoritetssamfunnets fortelling om at bygdene tømmes, og at det gjeveste er å bo i Oslo. Og nå lever du et liv som bekrefter det. Hvordan føles det?
ML: Det er fælt! Jeg prøver å være stolt over det jeg har her i Oslo, men samtidig holde på utside-blikket, holde kontakten med de hjemme, lese lokale aviser og sånn. Men det er vanskelig. Vi vestlendinger i byen er veldig stolte over å være vestlendinger, samtidig som vi vet at det blir litt hult, siden vi jo ikke bor der.
ÅD: Selv er jeg fra Oslo og har ingen gård å dra tilbake til. Likevel kan jeg kjenne meg igjen i boka, og det handler om følelsen av at det finnes noe du bør gjøre; å velge kallet ditt. Du kan velge det bort, og det er ditt ansvar. Det bærer med seg frihet, men også byrden å skulle velge riktig – eller feil, og svike det eventuelle kallet sitt. «Din odel er å skrive» sa rektoren din til deg i din bestefars begravelse. Det er jo kallet, er det ikke det?
ML: Jeg hadde ikke tenkt på det på den måten, men det er jo nåde i de ordene. «Kall» høres veldig stort ut, men at skriving er det jeg skal gjøre, at det ikke bare er en motsats til det jeg skulle ha gjort, synes jeg er veldig fint. Nå er jeg er nysgjerrig på deg, hva var det du følte at du måtte gjøre?
ÅD: Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg ser en utlysning av en prestestilling, fordi det er mitt yrke. Jeg skal være prest, men det er ikke det jeg gjør nå. Det synes jeg er et svik. Så har jeg har jo andre stemmer inni meg som sier andre ting, men jeg har en sterk opplevelse av at det finnes et valg som er riktig.
[...]
ÅD: Helt til sist, hvordan går det med skammen i Odelsskam? Er den like sterk?
ML: Jeg tror den er på vikende front. Jeg har lurt på hva som er igjen etter skammen, om det bare skal være tomrom. For meg handler det nok mer om sorg, at nå savner jeg stedet jeg kommer fra. Jeg er trist fordi jeg ikke skal tilbake, men sorg er en mer full og hel og god følelse enn skam.
Hør hele samtalen i podkasten Dokka:
