– Kjartan Slettemark var gutten fra en liten gård i en liten dal på Vestlandet som endte opp som en av de kuleste avantgarde-kunstnerne i Norge og Sverige.
Biograf Anders Gjesvik holder det kort når han blir spurt om å oppsummere mannen han har fordypet seg i. Men det som ligger mellom de to ytterpunktene, barndom og berømmelse, er alt annet enn rett frem.
Kunstnerens liv var så viltvoksende at Gjesvik landet på at biografien, som er den første helhetlige om Slettemark, trengte et tradisjonelt, kronologisk forløp. For liksom å skape orden i kaos.
Dermed følger vi Kjartan fra oppveksten i den lille bygda Naustdal på 1930- og 40-tallet, via tilværelsen som famlende kunstner i et konservativt norsk miljø i 50-årene, til skandale og flukt til Sverige og deretter brokete og ofte ensomme år frem til bred anerkjennelse.
Så, hvilke egenskaper hadde Slettemark som gjorde at han, tross alt, kunne nå så langt som han gjorde?
– Han hadde en voldsom drivkraft som dypest sett dreide seg om å bli sett. Han ville bli sett for å bli elsket. Det tror jeg faktisk var det viktigste, svarer Gjesvik.
Hvem er Kjartan?
Gjesviks biografi om Kjartan Slettemark har fått undertittelen Kunsten å bli sett. Et viktig spor er kunstnerens søk etter egen identitet, og hvordan han brukte andres blikk som katalysator.
– Du kan kanskje si at jakten på en identitet ble hans identitet, sier Gjesvik, og viser til Kjartans læresetning om at først må man skape seg selv, før man kan lære å kjenne seg selv.
– Min opplevelse er at han med årene blir mer og mer glad i denne jakten, og trives med den.
---
Kjartan Slettemark
- Norsk billedkunstner, født i 1932 i bygda Naustdal i Sogn og Fjordane. Død i 2008 i Stockholm
- Biografien Kjartan Slettemark: Kunsten å bli sett av Anders Gjesvik er nylig utkommet på Cappelen Damm
---
Slettemark spilte ut både maskuline og feminine sider, og visket etter hvert ut grensene mellom kunstneren og verket. Han oppfant seg selv som alt fra Marilyn Monroe og sjaman til velfrisert kongepuddel og president Nixon. Han hadde et kritisk brodd mot autoriteter, og harselerte med politikere, politi, psykiatri, moralske voktere og kunstinstitusjonene som bestemte hva som var bra og dårlig.
Gjesvik mener Slettemarks tilnærming til identitet som noe flytende og foranderlig var radikal for sin tid: På 70-tallet var mantraet snarere «vær deg selv» og «finn din kjerne».
Men selv om Slettemark var en selvbevisst kunstner med en sterk tro på det han drev med, var han også svært mottakelig for kritikk.
– Han kjører på og prøver å gjøre seg selv hard og tøff, men blir såret, gang på gang, forteller Gjesvik.
Noe som virkelig satte en støkk i kunstneren, var responsen på det i dag ikoniske bildet Av rapport fra Vietnam: «Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør».
Kunst angrepet med øks
«I løpet av de første dagene ble bildet slengt på bakken tre ganger og den siste gangen hogd med øks,» kan vi lese i Gjesviks biografi.
Av rapport fra Vietnam … ble laget til Unge kunstnerens samfunns (UKS) føljetong «Byens bilde», og stilt ut i en monter foran Stortinget i august 1965. Det viser en stor skrikende munn med en liten svidd plastdukke og ordet VIETNAM. Bildet var kunstnerens spontane reaksjon på USAs bombing av sivile under Vietnamkrigen.
Kjartan Slettemark en voldsom drivkraft som dypest sett dreide seg om å bli sett. Han ville bli sett for å bli elsket
— Anders Gjesvik, biograf
Boken får frem hvordan mange nordmenn oppfattet bidraget som en ytterst smakløst fornærmelse av en nær alliert, og som politisk agitasjon mer enn kunst. Av rapport fra Vietnam … måtte etter hvert ha politibeskyttelse, og avfødte ikke mindre enn åtte lederartikler i rikspressen den sommeren.
Det ingen syntes å ha lagt merke til, var at verket også inneholdt ordet JESUS. Forklaringen skal ha vært at Slettemark grep til et annet påbegynt bilde da han fikk ideen. Hva han eventuelt ville med det, vites ikke, forteller Gjesvik. Kanskje brydde han seg bare ikke om å fjerne ordet. I dag er det sannsynligvis lettere å se, fordi bildet har blitt renset.
– Det er også sånn at om noe i et budskap virkelig provoserer deg, så ser du ikke det andre. Vi liker det helhetlige, og så tar vi bort det som støyer, poengterer Gjesvik.
Han viser til at bildet også inneholder en penis, men at den er støpt inn og skjult på en helt annen måte.
Sikkert er det i alle fall at Slettemark, som hadde bodd i Stockholm siden 1959, ble skremt av aggresjonen han ble møtt med i hjemlandet. Året etter søker han svensk statsborgerskap og forlater Norge for godt. Samtidig er det nå «kunstens kraft» virkelig står klart frem for ham, ifølge biografen – og også hva pressen kunne bety for å nå et større publikum.
Kropp og søppel
I 2005 ble Av rapport til Vietnam kåret til et av norsk etterkrigstids tolv viktigste kunstverk. Det er unikt på grunn av kontroversene, men også rent kunsthistorisk, fremhever Gjesvik. Ikke minst var Slettemark tidlig ute med å ta i bruk plastikk som materiale.
Plast var billig, noe som kom godt med for den konstant pengelense kunstneren. Han benyttet seg også av skrot og ting han hadde funnet, og vektla det dermed det «lave» og hverdagslige. Han nådde bredt ut, men brøt med det folk flest forbandt med kunst.
– Sånn sett tror jeg han har vært med å oppdra både publikum og kunstverdenen, uten at det var noen bevisst hensikt fra hans side. Han sprengte grenser, laget bråk og brukte en god del humor.
Lenge solgte Slettemark omtrent ingenting, og mottok hjelp fra sosialkontoret i Stockholm. Han stjal mat i butikkene og lot være å betale regninger. Samtidig hadde han en utpreget eksentrisk stil og væremåte.
Et mørkt kapittel i kunstnerens liv var da han opplevde seg truet av tvangsinnleggelse i årene 1968 og 69. Han fikk utskrevet medisinen Hibernal mot psykose, men i stedet for å ta pillene selv, iscenesatte han dem i kunsten sin «som samfunnsmedisin mot en syk psykiatri», som Gjesvik skriver.
– Han var redd, og kunsten var hans måte å forsvare seg på.
Gjesviks bok viser en mann som hadde flere nære relasjoner, men som kunne være selvopptatt og vanskelig å forholde seg til. I en periode på 70-tallet er han ikke langt unna å miste troen på kunsten. Han forherliger terrorgruppen Baader-Meinhof og lefler med tanken om vold som virkemiddel.
– Hvis Slettemark skulle kjent etter hvordan han egentlig hadde det i lange perioder, så tror jeg han hadde klappet sammen, sier Gjesvik, som to selv ganger traff kunstneren og portretterte ham i Dagens Næringsliv.
– Men så hadde han denne drivkraften som gjorde at han bare kjørte på og kjørte på.
Maria bebudelse
Slettemark var som mange andre på 60-tallet opptatt av kosmos og østlig spiritualitet. Senere ble kristne symboler og referanser mer synlige i kunsten hans. Han laget blant annet skulpturer av Jesus og Maria med gamle plastdunker som hoder. Selv om daværende biskop i Bjørgvin, Ole Hagesæther, ikke hadde noe å utsette på fremstillingen, falt den ikke i god jord alle steder.
– Det ble jo oppfattet som blasfemisk, men det tror jeg overhodet ikke det var. Tvert imot tror jeg han mente at han hadde laget dem med kjærlighet. Slettemark hadde jo sansen for disse skikkelsene og de kristne fortellingene, og i hans hode var plastkannene fine ting, sier Gjesvik.
Selv om Slettemark var i opposisjon kirken som autoritet, ikke minst når det gjaldt synet på homofile (han hadde selv flere mannlige partnere), hadde han ikke noe imot personlig tro, forteller Gjesvik.
Slettemark kalte seg selv en religiøs hedning
— Anders Gjesvik
– Slettemark kalte seg selv en religiøs hedning. Han var opptatt av det åndelige og hadde noe som lignet en religiøs side, men det var absolutt ikke knyttet til noe program.
Når han, med Gjesviks ord, begynner å bli «ganske voksen», identifiserer han seg med jomfru Maria. I kunsthallen i Örebro i 1989, mens Svenska kyrkans riksmøte pågikk i samme by, viste han en video der Maria med Jesusbarnet smelter sammen med ham selv og blir til Kjartan med en skulptur på fanget.
– Han mente da at Maria bebudelse minnet om sånn det var når ideene kom til ham.
Slettemark har også et verk der han poserer som korsfestet, men Gjesvik har ikke sett at ham si noe om tanken bak fremstillingen. Biografen ser uansett for seg at han identifiserte seg litt med Jesus også.
Blikket fra hjembygda
Naustdal slapp aldri taket i Slettemark, selv om han i hjemtraktene lenge ble oppfattet som for kontroversiell. Opplevelsen av at bygda vendte ham ryggen, var sårende, forteller Gjesvik. Dermed betød aksepten og anerkjennelsen han senere i livet fikk også der, mye.
Kanskje kan vi se forholdet til Naustdal som et brudd med tanken om å hele tiden utvikle nye identiteter og gå videre, fortsetter biografen.
– Her handlet det jo også om å forsone seg med en tidligere identitet.
I 2007, til Slettemarks 75-årsdag, ble hans fem meter høye skulptur Budeie med KjARTanroser avduket i Naustdal. Rundt den danset og snurret Kjartan og flere andre skjørtekledde naustdalinger til lokal folkemusikk og til tyrkisk musikk i dervisj-tradisjonen, der hensikten er å komme i ekstase.
Enhver tid trenger en Kjartan, mener Gjesvik: En trickster-skikkelse som kan sørge for at kulturen ikke stivner og blir «innavlet». En som roter det til.
– Men jeg ser ikke helt hvem det skulle være i dag.
