– Jeg synes det er utrolig at ikke NRK har laget en serie om Hauge, slik dansk TV har gjort om Grundvig. Hauge var datidens store kjendis, og hadde en usedvanlig spennende livshistorie, sier Dag Kullerud.
Det er snart tretti år siden den tidligere journalisten og kommentatoren ga ut en biografi om lekmannspredikanten Hans Nielsen Hauge. Nå gis boken ut på ny. Men det har skjedd mye med teksten. Kullerud mener resultatet er blitt til det bedre:
– Jeg håper og tror at jeg ligger enda tettere på Hauges liv i denne boka.
---
Hans Nielsen Hauge (1771–1824)
- Norsk vekkelsesleder og lekpredikant, som flere ganger ble arrestert under det danske- norske eneveldet.
- De siste årene har debatten om Hauge rast blant historikerne, etter at Trygve Riiser Gundersen ga et bok der han hevder at Hauge var en radikal politisk leder, som i ettertiden ble utsatt for et konservativt kupp.
- Dag Kullerud skrev i 1996 en biografi om Hauge. Samtidig som 200-årsdagen for Hauges død markeres, gir Kullerud ut en revidert utgave av denne boken (Verbum, 2024).
---
Fortelling, ikke fagbok
– Hvorfor sa du ja til å skrive på nytt?
– Jeg har alltid hatt et lite ønske om dette, og da muligheten bød seg, kunne jeg ikke annet enn å si ja. Også visste jeg at boka som ble gitt ut i -96 ikke kunne gis ut i dag. I dag er det helt andre krav til sakprosaen, sier Kullerud.
Den ytre historien er den samme som før, men Kullerud siterer i større grad Hauges tekster, og har innført et betydelig noteapparat. Likevel vil han ikke kalle dette en fagbok:
– Jeg insisterer på å kalle dette en fortelling, for da står jeg friere som forfatter. Jeg kan tillate meg å være litt spekulativ. Og gjennom å kalle det for en fortelling, så ønsker jeg også å understreke at man alltid forteller noe inn i en bestemt tid og et bestemt samfunn.
Hauge anno 1996
Da boken kom ut i 1996, ville Kullerud gå i rette med det Hauge-bildet som hadde vært skapt av tidligere historieskrivere – ikke minst av Anton Christian Bang, som ga ut en Hauge-biografi i 1874.
Kullerud opplevde at Bangs Hauge langt på vei fremsto på linje med den framvoksende indremisjonsbevegelse på slutten av 1800-tallet. Men selv hadde han sett nye sider, som ikke passet så godt inn i Bangs fortelling. Det gjaldt både Hauges kvinnesyn og den harmen som Hauge viste mot geistligheten.
I ettertiden er Kullerud blitt selvkritisk. Han spør om han ikke gjorde akkurat det samme som Bang – skrev et Hauge-portrett som passet inn i samtiden. Den gang var Kullerud aviskommentator, og fulgte kirkepolitikken tett. Kullerud nevner at kvinnelige prester og homofili ble debattert, og at Kirkens Bymisjon etablerte seg som kirkens radikale røst.
– Og jeg skrev Hauge inn i dette bildet, mener Kullerud i dag.
Jeg insisterer på å kalle dette en fortelling, for da står jeg friere som forfatter
— Dag Kullerud
Men Kullerud mener han traff en nerve på et avgjørende punkt. Han ville til livs det han opplevde som et kunstig skille i historieskrivingen: Mellom opplysningstid og pietisme. I dag bidrar dette skillet kanskje mer enn noen gang bidrar til å plassere kristendommen i «mørkerommene», mens demokratiet fremstilles som en direkte arving av opplysningstiden, poengterer Kullerud.
Han mener nettopp skikkelsen Hauge visker ut dette skillet, og viser hvordan grunnmuren i kulturen består av begge retningene. For nettopp under statspietismen oppsto bevegelser som bærer fram mange av opplysningstidens tanker og ideer.
– Og når Hauge trer inn på scenen, så er han i eminent forstand både opplysningsmann og pietist, sier Kullerud.
Nytt debattgrunnlag
Det har kommet mye ny forskning på Hauge siden 1996. En sentral utgivelse er Trygve Riiser Gundersens Brageprisvinnende bok fra 2022, Haugianerne – Enevelde og undergrunn.
Det siste året har det pågått en debatt om denne boken i Historisk tidsskrift og Vårt Land, der forskerne Helje K. Sødal og Knut Dørum har angrepet Gundersen for å operere med et uklart skille mellom fakta og fiksjon, og i for stor grad gjøre Hauge til et politisk fenomen. Gundersen har avvist at han blander fakta og fiksjon, men forsvart at Hauge må anses som en politisk opprørsleder.
– På hvilke punkter lar du nyere Hauge-forskning få følger for din tolkning?
– Jeg siterer jo her og der, men når jeg bruker annen litteratur, er det nok først og fremst i forbindelse med konkrete opplysninger. Jeg er selv mest opptatt av de underliggende prosessene som jeg selv har skrevet meg fram til tidligere, slik som dette forholdet mellom pietisme og opplysningstid, sier Kullerud.
Mener Hauge tiet bevisst
Et tema som har vært diskutert i kjølvannet av Riiser Gundersens bok, handler om Hauges såkalte kallsopplevelse i Tune-åkeren under våronna i 1796. Fant denne virkelig sted? Hvilken betydning hadde den for Hauges liv og virke? Kan det være at ettertiden har overvurdert den?
Gundersen mener det er sannsynlig at starten på Hauges virke kan dateres før våren 1796, og argumenterer for at Hauge deltok på et vekkelsesmøte allerede julen 1795. Kullerud mener dette møtet derimot må ha funnet sted året etter, men heller ikke han vil si at Hauges virke startet med et slags lynnedslag på åkeren:
– Jeg mener at det er Hauges oppgjør med hovmodet til Tune-presten Gerhard Seeberg som fører til at han også må se på sitt eget liv, og at dette naturlig fører til hans åndsopplevelse, som jeg velger å kalle den, sier Kullerud.
Han understreker at det er vanskelig for en biograf å ta stilling til nøyaktig hva denne erfaringen besto i, men han mener det er liten tvil om at Hauge må ha hatt en erfaring som satte spor. Det beste «beviset» på dette, er at Hauge tidlig presiserte at han ikke ville snakke om erfaringen, mener Kullerud:
– Og det er for meg et viktig punkt. Hauge sto i fare for å bli definert som sinnsforvirret, og han forteller faktisk veldig tidlig i boka Forsøk til avhandling om Guds visdom om hvorfor han ikke forteller om åndsopplevelsen.
– Religion og makt var ett
– Den nyere diskusjonen har også handlet om Hauge først og fremst var en politisk radikal skikkelse, eller en vekkelsespredikant som ville få folk med til himmelen. Hvor stiller du deg her?
– Jeg synes spørsmålet er galt stilt, for å bruke Kåre Willochs måte å svare på. Det er ingen tvil om at Hauge opplevde at han var på oppdrag fra Gud selv: Han ville forkynne Guds ord til omvendelse. Men gjennom måten han gjorde det på, kom han i konflikt med øvrighetene. Slik at den politiske innflytelsen hans oppstår som en konsekvens av dette, sier Kullerud, og legger til:
– Vi må huske på at religion og makt den gang var ett. Eneveldet var religionen, og geistligheten var maktens kitt og lim over hele landet. Da Hauge angrep, med vrede, dette systemets ideologiske forvaltere, geistligheten, med et skarpt sosialt budskap, så ble det også politikk.
