«Mona gjør sitt beste for å smile til dem begge. Ubehaget i kroppen går ikke bort. Det oppleves som et trykk i hodet, men ikke bare der. Noe presser på i halsen, nedover brystet, over det meste, faktisk».
Romankarakteren Mona har nettopp fått gledesbeskjeden fra sønn og svigerdatter. Hun skal bli farmor. Men glede er langt fra det hun føler.
Idéen om å skrive boken Evil Grandma om en misfornøyd vordende bestemor dukket opp da forfatter Line Baugstø selv fikk nyheten.
Er foreldregenerasjonen bortskjemte og krever for mye av besteforeldre? Eller er besteforeldre egoister som velger Syden fremfor barnepass?
Midt i skammen
For to og et halvt år siden fikk Line Baugstø selv beskjeden: Hun skulle bli bestemor.
– Jeg ble jo veldig glad. Men så ble jeg sittende etterpå og og tenke: «Viste jeg nok glede? Burde jeg grått litt?»
Deretter utviklet tanken seg: Hva om hun ikke hadde blitt glad? Det hadde vel ikke vært greit? Dermed begynte romankarakteren Mona å utvikle seg. Baugstø er tydelig på at Mona ikke er henne. Det skriker heller ikke «ond» av den smilende damen med sørlandsdialekt som tar oss imot med tilbud om moreller og brus i leiligheten sin på Kampen i Oslo.
Men Baugstø har ikke prøvd å lage noen sympatisk karakter til den nye romanen sin.
Hun ville lage en type folk kan kjenne seg igjen i. Alle følelsene som ikke er godkjent å dele, stresset over å skulle få nytt ansvar inn i pensjonisttilværelsen og forventningene til en eldrende dame med barnebarn. Favorittilbakemeldingen Baugstø har fått så langt fant hun fra en fremmed i et kommentarfelt på Facebook: «Du traff meg midt i skammen!»
– Jeg kjenner kvinner på min alder som absolutt ikke har noe ønske om å bli bestemor, sier Baugstø.
– Og så tror jeg nok det er noen som kan kjenne at det er større forventninger enn det de makter å innfri. Spesielt hvis du har to-tre barn, og så får hver av dem kanskje to barn hver. Det blir veldig mye å forholde seg til.
Viste jeg nok glede? Burde jeg grått litt?
— Line Baugstø, forfatter og bestemor
Som bestemor har Baugstø blitt «tussete», som hun sier på sørlandsdialekt, og omfavner bestemorrollen. Men hun reiser også en del rundt som forfatter og kan ikke alltid være like tilgjengelig. Dagens nye foreldregenerasjon er også vant til å få mye hjelp av sine foreldre, tror hun.
– Jeg tror nok at hvis du har vært barn på 90- eller 2000-tallet, så har du jo blir ganske godt fulgt opp. Da forventer du at foreldrene skal fortsette å følge opp når du selv får barn.
Fra ungdomsopprør til besteforeldre
Vi lever ikke lenger på et gårdstun, der unger vandrer over et jorde for å få leksehjelp og brødskiver av mormor og morfar etter skolen. Vi lever over hele landet, med besteforeldre i Syden, over fjellene eller på gamlehjemmet. Det endrer også relasjonen.
– Den generasjonen som gjorde opprør på 70-tallet er jo nå blitt eldre og blitt bestemødre. Kanskje tar de med seg noen av de perspektivene som er litt sånn anti-autoritære, anti-konvensjonelle og anti-konservative, sier Anna Helle-Valle.
Hun er psykolog og har jobbet med alderdom i Nasjonalt senter for aldring og helse.
Kulturelle betingelser styrer hvordan vi forholder oss til roller fra tid til annen – både når det gjelder nybakte foreldres krav til egne foreldre, og besteforeldergenerasjonens egne ønsker. Da kan det også oppstå generasjonskonflikter.
– En del foreldre som jobber fullt har kanskje et ønske og en forventning om at besteforeldre skal være en del involvert. Å kunne være der og passe barn og stille opp. Men så har jo mange besteforeldre fortsatt en karriere. Eller så har de god økonomi og lyst til å reise og lever ganske aktive liv.
Den generasjonen som gjorde opprør på 70-tallet er jo nå blitt eldre og blitt bestemødre
— Anna Helle-Valle, psykolog
Opprørske med en ny ro
– Hos meg var det den store lykken, det å få barnebarn. Det er en gave som gis oss av våre barn. Det er jo et mirakel at vi får dette uten at vi selv har gjort noe for det, sier Ingeborg Moræus Hanssen.
Foruten å være bestemor, har Ingeborg Moræus Hanssen vært styreleder i Seniornett Norge og dessuten gitt ut boken Gretten, gammel kjerring.
– Så er det jo at noen av oss er litt opprørske, selv om vi både er 60, 70 og nå er jeg 85. Og jeg står opp hver dag for å slåss for alderdomskulturen, sier Hanssen.
Hun mener likevel at alderdom kommer med en ro og et nytt perspektiv på livet. Da passer også besteforelderrollen godt.
– Har du forståelse for at noen kan føle mer at det er en ny plikt og et nytt ansvar?
– Ja, selvfølgelig. Det er det jo for oss kvinner fra starten av. Du skal være god til å lage mat, og du skal være god til sånn og sånn. Så det er et evig krav til kvinnerollen, morsrollen og til bestemorrollen. Så sitter det gud hjelpe meg noen og skal kreve noe av oss da også. Men det er jo like mange forskjellige bestemødre som det er mødre.
Så sitter det gud hjelpe meg noen og skal kreve noe av oss da også
— Ingeborg Moræus Hanssen, bestemor og pensjonert lokalpolitiker og kinosjef
Uenige om plikt
Moræus Hanssen vil likevel gjerne ha tilbake pliktbegrepet i samfunnet – sånn generelt. Hun mener plikt er noe fint og at vi fortsetter å ha plikter overfor våre barn når både vi og de blir eldre.
Line Baugstø ser litt annerledes på det. Hun mener man har mindre plikter når barna blir voksne. Selvsagt skal man være til stede for dem, men man frigjøres også til å gjøre andre ting.
– Det å ha voksne barn, det synes jeg er veldig deilig.
– Du kan gjøre litt andre ting nå?
– Ja, du har frihet til å reise hvor du vil og trenger ikke hele tiden tenke på at du skal ta hensyn til små mennesker.
