I 1968 var det nære på at Den internasjonale olympiske komité vedtok å fjerne flagg og nasjonalsanger fra OL. Forslaget fikk flertall – 34 mot 22 stemmer – på IOK-kongressen i Mexico City. Dermed manglet det bare fire stemmer på det nødvendige to tredjedels flertall.
Nå tar den danske professoren Jörg Krieger til orde for å gjennomføre denne endringen. Sportshistorikeren kommer i høst med en bok der han begrunner hvorfor dette er løsningen for å få bukt med nasjonalisme og konflikter rundt hvem som skal få delta. Utdrag av boka er presentert på nettsiden playthegame.org.
Krieger viser til at det står i det olympiske charteret at OL skal være en konkurranse mellom individer, ikke mellom nasjoner. Ideen var at OL skulle skape fred, forsoning og bygge bro over forskjeller. Men i stedet er lekene langt på vei blitt en arena for rivalisering og bygging av nasjonal identitet.
Verden i opprør
Da forslaget sist var oppe i 1968 hadde sovjetiske tanks nettopp rullet inn i Praha for å slå ned den demokratiske våren. De amerikanske sprinterne Tommy Smith og John Carlos hadde brukt seierspallen i Mexico City til å reise knyttneven i en black power-gest for å protestere mot rasediskriminering i hjemlandet.
Over hele verden var det studentopprør. Det var en radikal stemning mot det bestående. Og det var utbredt frykt for at temperaturen skulle løpe løpsk i den kalde krigen mellom supermaktene.
– Om vi fjerner flaggene og nasjonalsangene, får vi et OL med færre konflikter og mer fokus på sporten og utøverne. Da kan sporten bygge bro og skape forbrødring, i stedet for å være en arena der nasjonene måler styrke, sier Jörg Kriger, professor ved Aarhus universitet.
---
Olympiske leker
- Sommer-OL har vært arrangert siden 1896. Vinter-OL kom til i 1924.
- 11.300 deltakere fra 206 nasjoner deltar under OL i Paris.
- Det lages tabeller der nasjonene konkurrerer mot hverandre i antall medaljer. Norge er mestvinnende nasjon i vinter-OL.
- En rekke OL har utløst boikottaksjoner, basert på politisk protest mot andre nasjoners opptreden.
- Norge boikottet OL i Moskva i 1980, etter den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan.
---
Dødfødt forslag
Det danske forslaget får lite gehør hos Rune Slagstad, professor ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Slagstad har skrevet bøkene På sporet av en nasjon og Den meningsløse sporten.
– Forslaget er dødfødt. Vi lever i en tidsalder hvor sporten er omtrent det eneste området av samfunnet hvor vi fortsatt har helter. Se bare på Aftenposten mandag denne uka, der de har bilde av tikampvinner Marcus Rooth over hele forsiden, og med teksten «Si hei til Norges nye nasjonalhelt».
Slagstad sier til Vårt Land at han er enig i at OL uten flagg og nasjonalsanger ville vært mer i pakt med OL-charteret. Men han håper det ikke kommer til å skje:
– I forrige århundre trodde mange at nasjonene ville forsvinne. Strømningen gikk i retning av kosmopolitisme. Dette har snudd. Nå er mange skeptiske til globalismen. De ser på FN, EU, WHO og andre overnasjonale organer som trusler mot sin egen identitet. Hvis IOK fjerner de nasjonale symbolene og medaljestatistikkene, tror jeg nok at IOK graver sin egen grav.
Slagstad presiserer at han mener at OL er blitt et grenseløst arrangement helt ute av proporsjoner.
– Men arrangementets status handler om den nasjonale mobiliseringen inn mot lekene. Det er også dette som skaper engasjementet i det brede publikum.
Norsk dominans
Friidrettskommentator Jann Post hos den norske rettighetshaveren NRK tror også engasjementet vil bli borte om det nasjonale aspektet forsvinner:
– Jeg frykter det ville blitt enkelte øvelser med veldig mange utøvere fra samme land. Dermed ville den globale interessen sunket. Tenk hvis man skulle tatt de 80 beste maratonløperne i verden: Kenya og Etiopia ville utgjort over halve feltet. Det samme ville skjedd i herrelangrenn med Norge. Etter å ha vært på Stade de France, hvor folk kledd i nasjonale farger og effekter har fylt opp stadion hver dag, så er jeg ganske sikker på at OL hadde vært fattigere uten flagg og nasjonalsanger, sier Post til Vårt Land.
Hans ekspertkommentator Vebjørn Rodal erklærer seg enig:
– OL handler i stor grad om nasjonalfølelse. Se bare på Ukraina, oppfordrer oppdalingen, som selv tok OL-gull i Atlanta i 1996.
Positiv patriotisme
Da De olympiske leker startet i 1896 sa reglene at bare amatører fikk lov til å delta. Lekene skulle handle om utvikling av menneskeheten. Framskrittstroen var sterk. I første halvdel av forrige århundre var sågar kunstformer som litteratur, arkitektur og byplanlegging på OL-programmet.
– Den utviklingen vi ser nå er neppe reverserbar. Riktignok ser vi russere delta uten flagg. Vi har også et eget flykningelag som deltar i Paris. Et OL uten nasjonale symboler er en interessant filosofisk diskusjon, men jeg tror det er en idealtilstand som fungerer dårlig i praksis, fastslår Andreas Selliaas, redaktør av nettstedet idrettspolitikk.no.
Det er stor forskjell på aggressiv nasjonalisme og positiv patriotisme. Det siste er bare sunt.
— Andreas Selliaas, redaktør av idrettspolitikk.no
Han tror den brede appellen til arrangementer som OL og Melodi Grand Prix handler om at det er nasjoner som konkurrerer.
– Bare se hvor mye kritikk det ble da Casper Ruud spilte tennis i en drakt som lignet litt for mye på det danske flagget. Ruud måtte justere og ha mer blått i drakten i sin andre kamp. Tennis er jo en veldig individuell idrett, men det er ingen tvil om at utøverne der syns det er stort å spille for landet sitt en gang hvert fjerde år – og dette selv om det ikke er pengepremier.
Selliaas påpeker overfor Vårt Land at finansieringsmekanismen bak OL er basert på at man selger rettighetene til nasjonale kringkastere. Disse spiller så på nasjonale strenger for å trekke til seg seere:
– Det behøver ikke være et problem. Det er stor forskjell på aggressiv nasjonalisme og positiv patriotisme. Det siste er bare sunt.
