Constance Debré har ankommet Oslo med tog, direkte fra litteraturfestivalen på Lillehammer. Vi møter henne i forlaget Bonniers lokaler. Hun skjenker kaffe og skifter i stillhet mens hun gjør seg klar til å bli tatt bilder av.
Den franske forfatteren og tidligere forsvarsadvokaten er i Norge for å snakke om romanen Love Me Tender. Den er blitt omtalt som «boken som sjokkerte Frankrike» og er skrevet tett på Debrés eget liv.
Kruttet ligger delvis i livsvalgene fortellerstemmen tar, de skal vi komme tilbake til. Men også tankene hun gjør seg om morskap og om hvorvidt ubetinget kjærlighet egentlig finnes – selv mellom mor og barn – har truffet offentligheten hardt.
Boken åpner sånn:
«Jeg skjønner ikke hvorfor kjærligheten mellom en mor og en sønn ikke skulle være akkurat som all annen kjærlighet. Hvorfor kan vi ikke bare slutte å elske hverandre?»
Et ganske radikalt budskap, bemerker vi.
– Boken stiller spørsmål, den gir ikke svar, parerer Debré.
Kan man leve uten barnet sitt?
Det lett innadvendte førsteinntrykket forsvinner raskt i det vi får satt oss i hver vår lave loungestol og kjørt i gang intervjuet. Debré lener seg frem, bruker hendene og overkroppen aktivt når hun snakker.
Disse tankene om kjærligheten mellom foreldre og barn dukker opp i en spesiell situasjon, poengterer hun. Bokens hovedkarakter, moren, får ikke lenger treffe barnet sitt.
– Hun spør seg selv: Er dette verdens ende, eller kan det være mulig å leve på denne måten?
Foranledningen er at eksmannen mener hun er uegnet til å ta vare på sønnen. Hans reaksjon kommer etter at hun har brutt ut av ekteskapet, blitt lesbisk og sagt opp jobben som profilert parisisk forsvarsadvokat.
Hun mister den daglige kontakten med sønnen i påvente av en rettssak som bare drøyer og drøyer før den kommer opp.
Mens fortellerstemmen kjemper seg gjennom dagene og nettene, forkaster hun omtrent alle faste holdepunkter. Hun lever et nomadisk liv i storbyen, er lutfattig, stjeler i butikkene. Bruker svømming og stadig nye kvinnelige sexpartnere som terapi.
Rister i morsrollen
Fortellerstemmens ekstraordinære situasjon til tross: Debré er med på at hun utfordrer vår vante forståelse av hva det betyr å være mor.
«Jeg er ingen mor. Selvsagt ikke. Hvem vil vel være det?» spør protagonisten.
– Boken var først og fremst en anledning til å sette spørsmålstegn ved måten vi snakker om morskap på.
---
Constance Debré
- Fransk forfatter og tidligere forsvarsadvokat. Født i 1972, oppvokst i Paris
- Fra et kjent familiedynasti, hvor farfaren Michel Debré var statsminister på starten av 60-tallet
- Har skrevet fire romaner, tre av dem i en trilogi hvor Love Me Tender (2020) inngår. Love Me Tender ble hennes internasjonale gjennombrudd, og er nå oversatt til norsk av Gøril Eldøen. Forlag: Bonnier.
---
Forholdet foreldre har til barna sine er lite utprøvd og utforsket i kulturen vår, mener Debré. Med den romantiske kjærligheten er det annerledes; vi vet at den kan være vanskelig, og vi kan snakke ganske fritt om det. Det lille som finnes om mødrenes forhold til barna sine, handler stort sett om ren glede.
– Men, det kan ikke være sant. Jeg mener, ingen forhold er så enkle.
– Hvor tror du den kommer fra, ideen om ren eller uforbeholden kjærlighet?
– Det vet jeg ikke. Jeg ikke så interessert i det, svarer Debré på engasjert, men høflig avvisende maner.
Kjærlighet i seg selv finnes, slår hovedkarakteren fast. Det som derimot ikke egentlig finnes, er «mor» som identitet eller status. Morsrollen er formet av samfunnet, og presset inn en mal som ofte ikke gjør særlig godt.
Mødre kan være ekstremt voldelige
— Constance Debré
– For meg er denne statusen en miks av løgner og vold. Jeg mener, mødre er gale. Mødre kan være ekstremt voldelige. Vold er jo som regel en reaksjon på andre former for vold. Men nei, det er ikke alltid ren glede å være mor eller ren glede for et barn å ha en mor.
Odyssevs reise
Debré sier hun ikke er opptatt av hvorfor det er utfordrende å være mor, eller hvorfor samfunnet er urettferdig og uperfekt. Hun interesserer seg mer for måter å håndtere det som er vanskelig på.
– Ingenting er perfekt, og det er også det jeg elsker ved livet, sier hun.
Noe strømlinjeformet liv kan man heller ikke beskylde Debré for å ha levd. Hun har selv stått i en tøff rettssak for delt omsorg for sønnen. Hun sa selv opp jobben for å skrive. Hun har selv, som romankarakteren sin, valgt seg en androgyn stil, barbert hodet og skaffet tatoveringer, som «plutôt crever» (jeg vil heller dø) på halsen.
– Hovedkarakteren er formet ut fra meg, alle hendelsene er sanne. Jeg prøver ikke å holde noe hemmelig, slett ikke.
Likevel insisterer hun på at boken er fiksjon, et eventyr:
– Fordi alt handler om stil, form og om å fortelle en historie. Det er ikke kun denne karakteren eller disse hendelsene som er poenget, men måten alle mennesker kan komme til å opptre på i visse situasjoner.
Sånn sett er alle romaner en variasjon over det gamle greske eposet Odysseen, fortsetter Debré.
– Odyssevs blir Odyssevs fordi han går igjennom alle disse prøvelsene.
Debrés hovedkarakter får til slutt medhold i retten. Men da er det på en måte også for sent, poengterer forfatteren. Mor og sønn har vært separert over så lang tid. Noe er blitt ødelagt på veien.
– Ikke alt kan repareres. Men kanskje kan det bli greit likevel, for det er også sånn livet er.
Tid er det samme som tap. Selv det å få et barn handler om tap
— Constance Debré
Igjen handler det om hvordan vi forholder oss til det uperfekte, til tap og til tid, insisterer Debré:
– Tid er det samme som tap. Selv det å få et barn handler om tap. Først har du en nyfødt baby, tre måneder senere er det noe annet. Og så er det ikke lenger noen baby. Han går, han snakker. Plutselig er han høyere enn deg og har en liten mustasje og sier «salut maman». Så, ja, det handler om å håndtere tap.
Berømt og beryktet familie
Familiebakgrunnen svøper Constance Debré i et ekstra lag av sensasjon og nysgjerrighet, ikke minst i hjemlandet. Hun er nemlig født inn i et berømt og godt gammeldags fransk familiedynasti. Bestefaren, Michel Debré, var statsminister under president Charles de Gaulle. Faren var journalisten François Debré og moren modell og aristokrat Maylis Ybarnégaray. Begge foreldrene ble rusavhengige.
Debré snakker både varmt og nyansert om oppveksten, og hva den har betydd for henne.
– Jeg hadde veldig intelligente foreldre, veldig kjærlige. Men jeg måtte finne min måte å leve på fra tidlig alder. For meg har det vært en god utdannelse. De løy ikke om utfordringene sine, om desperasjonen man kan føle på i livet. Det var ikke alltid lett, men det var min barndom og det var ekte. Jeg tror jeg har lært mye av dem.
Også i norske medier har Love Me Tender blitt møtt med uvanlig stor interesse. Debré liker tanken på at det hun skriver slår an utenfor Frankrikes grenser.
– Franskmenn kan føle at historien handler om meg og henge seg opp i detaljer. Men om boken fungerer hos mennesker i et annet land, med et annet språk, med en annen kulturell bakgrunn, da begynner det å bli interessant.
Intervjuet er slutt. Constance Debré skal dra og svømme, slik fortellerstemmen i Love Me Tender også gjør hver eneste dag. Vi foreslår utendørs sjøbad ved Bjørvika, og får et skeptisk blikk i retur.
