Mener kvinnene setter filosofihistorien i et nytt lys

– På 1800-tallet var det å være kvinne og ha lyst til å jobbe med filosofi, i seg selv et opprør, bemerker filosofiprofessor Kristin Gjesdal.

I disse dager utgir hun Opprørerne. Kvinner som endret filosofien på Cappelen Damm. Boken følger opp antologien Kvinner i filosofien fra 2022, men retter seg mot et bredere publikum. Målet er å få frem hvordan elleve kvinner – fra den romantiske pioneren Germaine de Staël til 1970-årenes Angela Davis – uttrykker samfunnsengasjement gjennom filosofien sin.

For mange av disse kvinnene provoserte i sin egen samtid, og det med tema som også i dag skaper debatt: Sosial urettferdighet, ulikhet mellom kjønnene, rasisme og menneskets plass i naturen.

Stengt ute fra elfenbenstårnet

Kanskje er det derfor disse filosofene, ifølge Gjesdal, appellerer så sterkt til studenter i dag. Boken gir innblikk i klasserommet ved Temple University i Philadelphia i USA, der Gjesdal holder kurs om kvinner i moderne filosofi.

Hun bruker den feministiske tenkeren Hedwig Dohm (1831–1919) som eksempel:

– Hun skriver om kvinnediskriminering – eller misogyni – i filosofien og i kulturen. Hun skriver om mødre og døtre. Hun skriver om krig og opprustning. Dette er spørsmål som studentene mine er opptatt av.

---

Ny sakprosa

Opprørerne. Kvinner som endret filosofien utgis på Cappelen Damm

Forfatter Kristin Gjesdal er professor i filosofi ved Temple University i Philadelphia

---

– Er disse kvinnene mer relevante enn sine samtidige mannlige filosofer?

– Både Kant og Hegel er relevante, for ikke å si Nietzsche, Marx og Freud. Men kvinnene fikk ikke ta doktorgraden, og da fikk de heller ikke akademiske stillinger. Så det å skrive tekniske, veldig teoretiske tekster rettet hovedsakelig mot kollegaer innen filosofi, var ikke aktuelt for dem. Dette er filosofer som i større grad skriver for folk flest.

Vi vil vekke til live en filosofi som er mer samfunnsengasjert enn den vi har vært vant til

—  Kristin Gjesdal

Kvinnene tar for seg spørsmål som opptar dem som del av samfunnet mer enn som del av en akademisk disiplin, fortsetter Gjesdal.

– De er holdt utenfor elfenbenstårnet. I stedet er de ute i gatene og skriver om det som skjer der. Jeg tror det er dette som gjør at temperaturen er så høy – og at vi fenges så lett når vi leser verkene deres i dag.

Muse og metafysiker

Bedriver du filosofi innenfor et system som er laget for å holde deg utenfor, vil du nødvendigvis være interessert i å undersøke grunnbetingelsene til systemet, påpeker Gjesdal. Men akkurat hvor opptatt disse tenkerne er av kjønn, varierer en god del.

Enkelte har et bredt politisk engasjement, som Rosa Luxemburg. Andre er mer metafysisk orienterte.

– På 1800-tallet tenker de fleste filosofene igjennom de dype, metafysiske spørsmålene: Om meningen med livet, eller om Guds eksistens, påpeker Gjesdal.

Hun trekker frem Karoline von Günderrode, som mente naturen må ha forrang fremfor det spesifikt menneskelige. Og Lou Salomé, som har gått inn i historien som en muse for størrelser som Nietzsche og Freud, men som har levert skarp og egenartet filosofi, ikke minst om den religiøse erfaringen.

Eller hva med Gerda Walther, som tilhører den fenomenologiske bevegelsen på 1920-tallet?

– Hun var opptatt av sosialt fellesskap, og så har hun faktisk en slags religiøs åpenbaring. Hun forblir sosialist, men det er en sosialisme som er åpen for mystiske erfaringer, og som ikke oppfatter seg selv som grunnleggende sekulær.

Mystikken er et område hvor det tradisjonelt har vært rom for kvinner, påpeker Gjesdal.

– Er man ute etter å rehabilitere kvinners bidrag til filosofien, særlig de som kommer forut for den franske revolusjonen, må man ta på alvor skriftene til kvinner som hittil er blitt kategorisert som mystikere heller enn filosofer.

Ingen tenkende kvinner?

Gjesdal forteller at da hun selv var student og spurte professorene om hvorfor det ikke ble undervist i kvinnelige filosofer, var svaret at de ikke finnes. Og at dersom de hadde eksistert, så ville de blitt undervist i.

– Problemet med den typen svar, er at man heller ikke går og sjekker. Man antar at det stemmer.

– Det å da oppdage de faktisk eksisterer – eller å gjenoppdage dem, for det er jo ikke sånn at disse kvinnene har vært fullstendig ukjente – og å kunne bringe det inn i klasserommet, har vært en stor glede, fortsetter hun.

Når og hvordan kvinnene forsvant ut av historieskrivingen, er litt uklart, ifølge Gjesdal. Men inntil ganske langt inn på 1800-tallet, ble det skrevet filosofihistoriske verk med god kvinnerepresentasjon.

– Så blir filosofi en akademisk disiplin i større grad, og man får behov for å styrke posisjonen til faget. Det er også her det ser ut til at kvinnene skrives ut.

Først fra og med 1920-tallet fikk kvinner ta høyere universitetsgrader, til slutt også de som kvalifiserte til akademiske stillinger.

Gjesdal forteller at det var lite som skulle til da hun først begynte å lete etter kvinnene; det var ikke vanskelig å finne dem: Tekstene til mange av disse tenkerne ble publisert i samtiden, i opptil flere utgaver, og de var internasjonalt anerkjente.

– Enkelte av Germaine de Staëls bøker ble for eksempel oversatt samtidig i Philadelphia, Boston og New York. Det var ikke snakk om at lesere i Boston ville vente på Philadelphia-oversettelsen. Så dette er materiale har ligget rett foran nesen på oss i alle disse årene.

Snur opp ned

– Hva vil det bety for filosofien som fag om disse kvinnene nå får større plass?

– For oss som driver med moderne europeisk filosofi, tror jeg det vil bety veldig mye. Vi vil vekke til live en filosofi som er mer samfunnsengasjert enn den vi har vært vant til, svarer Gjesdal.

Materialet har ligget rett foran nesen på oss i alle disse årene

—  Kristin Gjesdal

Hun trekker frem spørsmålet om forholdet mellom sjel og legeme:

– Disse kvinnene var såre klar over at de hadde en kropp, det var jo kroppen som gjorde at de ikke fikk studere filosofi. At mennesket skulle være bestemt ut fra sjelen alene, lå ganske fjernt for flere av dem.

Spørsmålet om sosial rettferdighet står svært sterkt hos mange av kvinnene, gjentar Gjesdal, selv i perioden før sosialismen og marxismen. Hun nevner Bettina Brentano von Arnim (1785–1859).

– Von Arnim startet som en romantisk filosof som skrev om naturopplevelser, om kjærlighet og poesi. Men så blir hun mer og mer politisk.

Arbeidene hennes velter om på hele vår forståelse av hva romantikken som filosofisk periode står for, ifølge Gjesdal.

– Dessuten gir hun oss en helt ny forståelse av hvor og når og i hvilke sammenhenger filosofien på 1800-tallet vender seg mot sosiale og politiske spørsmål.

Fattigere uten

Gjesdal forteller at i den engelskspråklige verdenen har filosofi lavere kvinneandel enn de andre humanistiske fagene. Også i norsk sammenheng er det de siste årene blitt satt søkelys på at kjønnsbalansen er skjev, både mellom studenter, vitenskapelig ansatte og på pensumlister. I en artikkel i Khrono fra 2019 kommer det blant annet frem at de fire største filosofiutdanningene i Norge har mellom 24 og 30 prosent kvinnelige ansatte.

Filosof Gjesdal mener det ikke er mulig kun å undervise i mennenes bidrag, og så forvente at studenter som ikke er menn skal synes at det er tilfredsstillende.

– Og gjør vi det, får vi også færre tankemodeller, færre analytiske redskaper og færre spørsmål å jobbe med. Vi blir rett og slett fattigere.