Lisa Aisato, illustratør, forfatter og billedkunstner
– For to år siden leste jeg Stargate av Ingvild Risøy. Den skal jeg lese på nytt i år. Boken gjorde innmari inntrykk på meg. Jeg satt der og gråt mens jeg leste. Historien i boken minnet meg om familier jeg har kjent, og språket var så nedpå. Det er ikke som at Risøy prøver å berøre meg, men hun gjør det likevel. Det blir nok mest til at jeg leser i romjula, fordi jeg har to barn som har bursdag i adventstiden, og det er mye som skjer, så jeg vet at det blir vanskelig å få tid før det.
Kåre Conradi, skuespiller og aktuell som ‘Skomaker Andersen’ i filmen Den første jul i skomakergata
– I år får jeg dessverre ikke lest noe i julen på grunn av turné. Skulle jeg likevel anbefale noe, er det å hente frem kun én diktsamling av én forfatter du velger selv. La den ligge fremme i julen. Da får man fordype seg litt innimellom, uansett tidsklemmen. Man rekker lese et dikt nå og da og noen få linjer kan inneholde så enormt mye. Dikt til inspirasjon, som kan løfte blikket litt når vi titter litt for mye ned.
Jon Fosse, forfattar
– Eg les helst det same i periodar. Og no les eg endå ein gong Knut Hamsun, nok den norske forfattaren eg har mest glede av å lesa. Hamsun har kanskje det mest musikalske språket av alle norske forfattarar – ravgale inntil kunst, som han sjølv sa. Eg har nettopp lese om att Segelfoss by og Konerne ved vandposten. Skal no truleg lesa En vandrer spiller med Sordin. Og den utanlandske forfattaren som gjev meg mest, er nok Franz Kafka, men jamført med Hamsun så er jo hans produksjon liten.
Elisabeth Thorsen, forfatter og prest
– Når jeg tenner det første adventslyset i år, skal jeg ta frem en bok jeg har gledet meg til å bruke stille tid og tanker på. Boken heter Planternes liv. Blandingens metafysik, og er skrevet av filosofen Emanuele Coccia. Den kom ut på fransk i 2016, på dansk i 2021, og jeg håper den snart også kommer på norsk. Boken starter med et sitat som sier at «Gud er alle sjelers fornuft og alle kroppers materie». Så tar den leseren med inn i en eksistensialisme som beveger seg uanstrengt og naturlig mellom planter, Gud og stjerner. Og akkurat her vil jeg være når julen tar til. For her er det plass både til jord og himmel – og et Jesusbarn. Tror jeg.
Erika Fatland, forfatter og sosialantropolog
– Det åttende livet av Nino Haratischwili er en deilig oppslukende og ikke minst skikkelig lang familiekrønike å gi seg hen til. Haratischwili skildrer det dramatiske 1900-tallet sett fra Georgia, med alt det innebærer av revolusjon, sult, krig, maktpolitikk og fanatisme. Legg til en god dose kjærlighet og eksentriske personligheter. Det er bare å gi seg hen!
Bierna Leine Bientie, forfattar og prest
– Det er så mykje ein har lyst til å lese. Men det eg vil lese – og gler meg til å lese, er den nye boka Edvard Masoni – Ein samisk misjonær i kolonialismens tidsalder. Då eg var prest i Mo i Rana høyrde eg mykje om Masoni, og eg tenkte at her er ein så spesiell livshistorie og mann at det burde vore skrive bok om han. Masoni kom frå ein fattig heim, men fekk seg utdanning ved Misjonsskulen i Stavanger, reiste til Kina, men måtte dra igjen då Boxeropprøret kom. Han ville så utdanne seg til lege og drog til Amerika, der han såg korleis urfolket blei behandla og tenkte på forholda heima. Han kom tilbake til Norge, og engasjerte seg i samepolitisk arbeid. Eg byrja sjølv å samle dokumentasjon om Masoni då eg var prest i Rana, så forsvann mappa då huset vårt brann, men no har endeleg to forskarar frå den samiske høgskulen i Kautokeino skrive boka.
Mimmi Tamba, skuespiller og aktuell som ‘Elsa’ i Frost på Det norske teatret
– Mitt lesetips er Stål av Silvia Avallone. Det er en veldig vakker og nær bok som beskriver et vennskap mellom to jenter på 12 og 13 år fra Italia. De lever i et ganske vanskeligstilt område. Det er så fascinerende hvordan forfatteren beskriver vennskapet på godt og vondt. Man kjenner seg igjen i hvordan det var å være pubertal tenåring, og også hvor komplekst, sårt, vondt og fint et vennskap mellom jenter kan være.
Lars Mytting, forfatter
– Jeg leser ikke mer i desember enn vanlig, men jeg tenkte å nevne en av våre norske: Raudt støv av Tore Kvæven. Det jeg gleder meg mest over, er godt språk, og Kleven er en av de aller beste i å bruke nynorsken. I Raudt støv skriver han på en måte som gjør at det man tenker at denne boka ikke kunne vært skrevet på noe annet språk enn nynorsk. Den er en fremtidsroman, og er på den måten en litt smalere utgivelse enn den forrige, Når landet mørknar, som han fikk Brageprisen for. Men den er fortsatt en framifrå og original bok.
[ Troende, vaklende eller nyfrelste ateister – alle er invitert med i juleboka «Blant mennesker» ]
