Kultur

Gutten likte sine jødiske naboer – til han lærte noe annet

FILM: Filmen «Neighbours» blir brennaktuell på grunn av krigen mellom Israel og Palestina. Vennskapet mellom en jødisk og en kurdisk familie prøves hardt under et syrisk regime.

Hvorfor ingen har gitt denne filmen en norsk tittel, er slapt. Den kunne meget vel hett Naboer. Settingen er verken engelsk eller norsk, i stedet skal vi til Midtøsten, nordøst i Syria på grensen til Tyrkia der det bor mange kurdere.

Scener fra en flyktningleir i nåtid lager en gåte for oss seere: Hvem er kurderen som en kvinne fra Sveits etterlyser? Svaret får vi til sist i filmen.

---

Neighbours

  • Neighbours
  • Drama
  • Regi/manus: Mano Khalil
  • Med: Serhed Khalil, Jay Abdo, Sherzad Abdullah, Abdeslam Suleiman Abed med flere.
  • Sveits / Syria 2021
  • Aldersgrense: 12 år
  • 2 timer 4 minutter

---

Regissørens historie

Regissør Mano Khalil (født 1964) vokste opp i en landsby nær byen Qamishli i Syria. Moren kom fra tyrkisk Kurdistan og faren fra syrisk Kurdistan. Familiene var ofre for at England og Frankrike kappet land og konstruerte kartet som i dag utgjør Midtøsten. Grensegjerdet mellom Tyrkia og Syria ble et hinder når de kurdiske slektningene ville møtes.

Khalil har flyttet handlingen om egen oppvekst fram i tid, til et tidlig 1980-tall. Slik får han med seg at syrere på slutten av 1970-tallet ble utsatt for trusler hvis de hadde kontakt med jøder. Khalils alter ego, seksåringen Sero, ynder å gå hjem til den eneste jødiske familien i nabolaget. Hos dem blir han tatt vel imot og får tenne lampene når mørket faller.

Den dramatiske skjebnen til de to nabofamiliene står i sentrum for handlingen, sett gjennom Seros øyne.

Slått fordi han sa «eple»

Det etniske lappeteppet i Nord-Syria akkompagneres av et språklig mylder. Tyrkiske grensevakter blir rasende når Seros familie snakker morsmålet sitt i møte med slektningene ved grenseovergangen. Arabiske soldater blir sinte over at de ikke snakker arabisk.

Regissørens egen familie kunne ikke arabisk da han var barn. Han gikk på arabisk skole og hadde streng beskjed hjemmefra om aldri å si noe på kurdisk fordi språket var forbudt av makthaverne. En dag datt likevel det kurdiske ordet for eple ut av ham. Da reagerte læreren med å slå ham hardt på hånden.

Film Neighbours

Etterlyser fargekodet teksting

Slike minner bruker filmskaperen i skildringen av Seros skolegang. Den nye læreren som kommer til landsbyen, er en ivrig disippel av diktator Hafez Al-Assad (far til dagens president). Han slår barnas hender med spanskrør hvis de snakker kurdisk.

Et vestlig kinopublikum går dessverre glipp av nyansene i den språklige kakofonien. Vi har nok med å skille lyden av tyrkisk, kurdisk og arabisk fra hverandre (forskjellen på de to siste er som kontrasten mellom kinesisk og engelsk, ifølge regissøren).

Undertekstene burde vært fargekodet, for eksempel hvitt for kurdisk tale, gult for arabisk og rødt for tyrkisk, slik det ble gjort med hell i en rumensk film (R.M.N. av Mungiu) for å skille mellom rumensk og ungarsk.

Lærte å hate jøder

Mano Khalil minnes sin barndoms skolegang som et fengsel der de lærte å hate andre, har han sagt i et intervju. Dette synliggjør han i filmen ved å iscenesette hvordan Seros lærer underviser om jødene som de onde skurkene blant Midtøstens millioner av arabere. Det topper seg i skolens innstudering av et makabert skuespill der barna må stikke en kniv i en strådukke som skal symbolisere den fryktelige jøden.

Mano Khalil minnes sin barndoms skolegang som et fengsel der de lærte å hate andre

Amatørskuespilleren Serhed Khalil gir en nydelig tolkning av lille Sero, ikke minst når han blir skremt og deprimert av lærerens påstand om at gamle jødiske kvinner dreper barn for å lage kaker av blodet deres. Kanskje er ikke den eldre jødiske nabofruen så snill som han alltid har trodd at hun er? Nå tør han ikke lenger gå og tenne lampene i nabohuset deres.

Film Neighbours

Skremmende scener

Khalils film ble laget i 2021. I den pågående krigen mellom Israel og Hamas, blir det ekstra tankevekkende å se propagandaen som læreren poder inn i barna.

Det er også skremmende å se hvordan det hemmelige syriske politiet straffer en kurder som protesterer høylytt mot et tilfeldig drap på en kvinne i Seros familie. Å bruke tortur mot et uskyldig menneske fordi han har ytres seg kritisk, er forkastelig, tenker vi. Men det er sedvane hos det syriske regimet.

Film Neighbours

Ironi, humor og poesi

De mørke scenene i Naboer balanseres stadig med ironiske og lattervekkende episoder, som når Hafez Al-Assads autoritære lærer går på nederlag i landsbyen eller Baath-partiets talsmann får seg en lærepenge. Også stedets avfeldige imam raljeres det med.

Når filmskaperen (…) byr på vare skildringer av Seros kjærlige forhold til moren sin, vever han inn poesi i en helhet som ellers kunne blitt bare dyster

Men regissøren vender dessuten kritikken mot mannssjåvinistisk oppførsel i Seros storfamilie. Guttens onkel må lære at han ikke kan skjelle ut kona si for alt og ingenting.

Og når filmskaperen i tillegg byr på vare skildringer av Seros kjærlige forhold til moren sin, vever han inn poesi i en helhet som ellers kunne blitt bare dyster. Skjønnheten topper seg i bildet av hundrevis av røde, grønne og oransje ballonger som svever over landskapet. De representere farger i det kurdiske flagget og blir en drømmevisjon om et fritt Kurdistan fra en regissør som nå bor i eksil i Sveits.

Filmen hans er vel verd å se.

Kristin Aalen satt i juryen som ga Kritikerprisen til Neighbours av Mano Khalil på Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år.

NB! En bildetekst er endret 5. desember kl. 13.25. Det er ikke jøder og kurdere som snakker sammen, men kurdiske slektninger.

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur