Kampen om Arktis pågår nå, hevder kjent historiker

To bind på til sammen 1.355 sider. Det blir langt når Simon Sebag Montefiore skriver verdenshistorien fra steinalderen og frem til våre dager. Denne uken er han på Norgesbesøk i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen av The World, en verdenshistorie, som i stedet for å bare liste opp kriger og oppfinnelser, forteller om familier.

Her er habsburgere, medicier, kennedyer og trumpere. Her er også forfatter, musikere, slaver og folk du aldri har hørt om.

Men det er ingen fremskrittsfortelling, der solen står opp over verden, som Montefiore tegner. Målet er snarere å innby til ettertanke.

Historie gir prestisje, viktighet, og har fått nærmest en hellighet ved seg.

—  Simon Sebag Montefiore

Kan det bli for mye historie?

Grepet han bruker er det samme som i bestselgeren Jerusalem fra 2011. Her fortalte han byens historie gjennom familier. Det gir biografiens intimitet til fortellingen:

– Da blir ikke historien en liste over slag, eller imperier som faller, men den gir fornemmelsen av at selve livet faller i grus. Du skal kunne føle tiden som går, og livene som leves, og derfor består min fortelling også av litteratur, musikk, klær, mat og babyer som blir født, sier Montefiore når han møter Vårt Land.

I grepet ligger det også en advarsel mot å la historiefortellingen kuppes for å bli et middel for å oppnå politiske mål. Vi trenger å kjenne vår egen historie, sier forfatteren. Men «det er faktisk noe som heter for mye historie», skriver han i boken:

– Dette er jo en rar ting å si for en historiker. Men historien kan også forgifte nåtiden – og fremtiden, sier Montefiore, og mener vi i vår tid er blitt ekstremt opptatt av historie.

---

Verden

• Nytt historieverk i to bind av Simon Sebag Montefiore (f. 1965). Utgis på Cappelen Damm.
• Montefiore er en britisk forfatter, historiker og journalist som er forfatter av en rekke sakprosabøker og romaner.
• Særlig kjent for sine biografier om Katarina den Store og Potemkin, Stalin og Romanov-slekten, samt bestselgeren Jerusalem.
• Sistnevnte dannet grunnlaget for BBC-dokumentaren Jerusalem: The Making of a Holy City fra 2011.

---

Flinthjertet råskap

Det ser han ikke minst for Russlands del. Montefiore er Russlandkjenner og forfatter av flere biografier om russiske herskere. Selv denne delen av verdenshistorien bare utgjør en liten del av det nye verket, avslutter han nyutgivelsen med Ukraina-krigen.

I konklusjonen kaller Montefiore krigen for et historisk vendepunkt, slutten på en «helt usedvanlig periode» av 70 år med fred. Og han skriver at Putins invasjon er langt fra noen ny måte å utøve og utvide makt på:

«Dens flinthjertede råskap er en retur til det normale på den måte som dynastene i denne boken – krigsherrer, konger og diktatorer – ville synes var alminnelig; den normale uorden er tilbake,» konstaterer Montefiore.

Og da Putin gikk til invasjon, skrev den russiske presidenten et essay nettopp om historie. Putin hyller imperiet og tsarene, og fremstiller sitt styre som en etterfølger av Romanov-slekten, bemerker forfatteren.

– Hvorfor?

– Fordi historie gir prestisje. Det har nærmest en hellighet ved seg. Det er en måte å rettferdiggjøre handlinger på, det er en drivende kraft, og nettopp derfor kjemper folk om den.

– Hellighet, sier du. Har vi ikke religion til sånt?

– Nettopp fordi religion forvitrer, får vi en slik følelsesmessig tilnærming til historie. Samfunnene våre er blitt mer sekulære, men det som har overlevd, er det kristne konseptet om helter og skurker. Dette resulterer i sin tur i en forenklet historie, der vi erstatter religion med søken etter rettferdighet og likhet, sier Montefiore, og skyter straks inn:

– Derfor oppleves det også viktig å være historiker i dag. For historien ikke bare kan være noe vi finner på, den må være faktuell.

Mot en fastlåst situasjon

I dag ser han ikke lyst på krigen for Ukrainas del:

– Vi undervurderer lett Russland, og størrelsen på landet og befolkningen. Russland er mye større enn Ukraina, og de har en annen målestokk når det gjelder menneskeliv. Tap av menneskeliv er mer akseptert i Russland enn i Ukraina og andre steder i Europa. Dette gjør Russland en gjenstridig motstander, og jeg opplever at Russland nå gjør det mye bedre enn forventet i krigen.

– På hvilken måte?

– De har overlevd den største krisen fra krigens tidlige faser, de har konsolidert seg, og moralen i troppene er bedre enn vi gjerne liker å tenke på. Ingen vet hvordan dette vil fortsette, men jeg tror det er sannsynlig at det vil utvikle seg til en trykkende, fastlåst situasjon, fulgt av forhandlinger og nye grenser som anerkjennes etter der hærene står, slik det har skjedd i Midtøsten etter 1948.

Jeg tror det er sannsynlig at det vil utvikle seg til en trykkende, fastlåst situasjon

—  Simon Sebag Montefiore om Ukraina-krigen

– Og Putin?

– Putin kan lett bli værende ved makten for resten livet.

– På hvilken måte viderefører og bryter Putins styremåte med styret under sovjet eller tsarene?

– Jeg tror ikke historie fungerer som en konstant gjentakelse av sykluser. Jeg tror hver æra inneholder noen felles ideer, som delvis kommer fra fortiden, men at de også utgjør noe nytt. Som at putinismen også omfatter internett, høyteknologi, atomvåpen, samtidig som den kanaliserer ting fra romanovene og Stalin, som er blitt en slags helt for Putin, som den som vant 2. verdenskrig og gjorde imperiet større enn noen gang.

Tror ikke på kansellering

Montefiore påpeker at putins nasjonsbygging også skjer med større styrke i nord, i takt med at iskanten trekker seg tilbake i Arktis og naturressursene blir tilgjengelige.

– Bør vi være redde?

– Jeg tror dere er redde. Russland er mye mer aggressiv og uskjemmet i å utfordre avtaler som har vært akseptert gjennom de siste 70 årene. Det er derfor Sverige og Finland er gått inn i NATO. De innser at kampen pågår nå.

– Men Russland er vel også en nabo og venn?

– Ja, og slik skal det være. Jeg tror ikke på kansellering. Jeg elsker fortsatt russisk litteratur, musikk og film, og jeg synes det ganske teit å nekte å lese Tolstoj eller høre på Tsjajkovskij.

– Selv om kunstnere har bidratt til å forme ideen om Russland som noe eksepsjonelt?

– Ja. Jeg synes Wagner-testen er god. Hvis Israel kan høre på Wagner, da kan vi andre høre på Tsjajkovskij.

Jeg elsker fortsatt russisk litteratur, musikk og film, og jeg synes det ganske teit å nekte å lese Tolstoj.

—  Simon Sebag Montefiore

Khalduns lærdom

Helten i Montefiores verdenshistorie heter Ibn Khaldun. Han var en arabisk historiker som levde på 1300-tallet, samtidig med den mongolske hærføreren Timur Lenk.

– Den ideen som Ibn Khaldun mente at virkelig spiller en rolle, er ‘asabiyya. Det betyr felles solidaritet. Det er en idé om fellesskap, at vi alle har en aksje i noe som er større enn oss selv. Og hvis dette går tapt, så går alt tapt.

– Skjer det i dag?

– Innenfor ulike land ser vi en radikal polarisering. De fleste av oss er fortsatt borgere som vil leve i fred og toleranse, så jeg tror ikke at det er helt tapt. Men det krever at vi handler, og at vi legger bånd på oss selv. Særlig fordi internett bidrar med bensin på bålet, og blir et sted hvor folk reiser seg i opprør mot hverandre. Og jeg tror en av de store utfordringene med å leve i vår tid, er nettopp hvordan vi skal leve med de tekniske fremskrittene, og ikke tillate at de ødelegger familiene våre, eller statene våre.