Hun skriver for verden om 100 år

Neste år blir den tiende teksten gjemt i Nasjonalbibliotekets Framtidsbibliotek. Vårt Land har fått et eksklusivt intervju med neste års forfatter til det 100 år lange kunst- og litteraturprosjektet.

Gjennom skjermen møter vi Valeria Luiselli sittende med beina i kors i huset sitt i Cambridge, Massachussets. Hun har akkurat levert datteren på to til barnepass. Forfatteren, som opprinnelig er fra Mexico, har allerede vunnet flere priser for sine bøker om blant annet flyktninger og barn på avveie.

Optimisme i krisetider

– Jeg tror Framtidsbiblioteket er et av de vakreste prosjektene jeg har blitt invitert til som skribent, sier Luiselli.

Hun hadde ikke hørt om prosjektet da hun først ble spurt. Bak Framtidsbiblioteket står den skotske kunstneren Katie Paterson. På Deichmans hovedbibliotek i Bjørvika møter man et kunstverk i tre, i form av et rom besøkende kan gå inn i. Mellom treplatene skjuler tekstene seg fram til de blir offentliggjort i 2114, 100 år etter at prosjektet ble påbegynt.

– Det er en fantastisk visjon. Å skrive for framtiden er en veldig annerledes måte å tenke på.

Luiselli mener det er et optimistisk prosjekt i en verden der nettopp dette trengs.

Vi lever i en tid der vi veldig fort tenker katastrofe

—  Valeria Luiselli, forfatter

– Jeg tror optimisme er veldig tett knyttet til muligheten for å se for seg en framtid.

– Ja, for vi vet ikke hvor verden vil være om 100 år?

– Nei, og jeg tror vi lever i en tid der vi veldig fort tenker katastrofe. At vi ikke lenger klarer å forestille oss noen framtid.

Identitet og folkevandring

Før vi dykker ned i forfatterens egne spådommer for framtiden, må vi ta en titt inn i hennes forfatterskap.

«Valeria Luisellis tekster vever sammen skjønnlitteratur og sakprosa, og utforsker temaene identitet, folkevandring og geografiske grensers gjennomtrengelighet. Med fengslende fortellerkunst utforsker hun humanitære kriser, som diasporaen av asylsøkende barn, samtidig som hun stiller dype spørsmål om påtvunget flukt og tilhørighet. Forfatterskapet til Luiselli er et inderlig krav om medlidenhet og innlevelse», skriver kunstner Paterson om valget.

---

Valeria Luiselli

• Meksikansk forfatter og professor ved Bard College i New York.
• Har utgitt tre romaner og to essaysamlinger. På norsk: De vektløse (2018) og Arkiv over bortkomne barn (2020), Cappelen Damm.
• Mottaker av «American Book Award» for Tell Me How It Ends: An Essay in 40 Questions og «Dublin Literary Award» for Arkiv over bortkomne barn.

---

Arkiv over bortkomne barn, som utkom i 2019, er Luisellis siste roman. For den ble hun vurdert til Booker-prisen i 2019. I 2021 vant den «International Dublin Literary Award».

Romanen forteller om en familie i New York, en mor og en far med hvert sitt barn fra før av, som sammen blir deres felles barn.

De fire begynner en reise gjennom USA. Faren skal forske på apache-urfolk. Moren jobber med et prosjekt om amerikanske interneringsleirer for meksikanske barn som har forsøkt å krysse grensen i håp om å bli gjenforent med slektninger. Bilturen tar dem gjennom landet til den sørøstlige delen av Arizona.

[ Bokslipp med biskop og gitar ]

Arbeid med migrasjonskrisen

Luiselli har selv jobbet med å hjelpe foreldre og familier til forsvunne barn på vei fra Mexico til USA.

– I 2014 begynte jeg å jobbe med ulike sider ved migrasjonskrisen. Den omfatter barn som ankommer USA alene og søker asyl.

De første årene hjalp Luiselli foresatte i USA med å oversette dokumenter fra spansk til engelsk. Hun intervjuet også barn for å få fortalt deres historier, som hun også oversatte til engelsk. Slik ble det lettere å finne advokater som kunne forsvare barna mot deportasjon.

Å skrive for framtiden er en veldig annerledes måte å tenke på

—  Valeria Luiselli, forfatter

Også moren blir i Arkiv for bortkomne barn blir introdusert for problematikken når hun hjelper en mor å oversette dokumenter til sine to forsvunne døtre.

Da migrasjonskrisen mellom Mexico og USA var i gang, følte Luiselli at hun ikke kunne gjøre annet enn å involvere seg.

– Jeg kunne ikke forsone meg med at det fantes barn som var helt alene, uten noen form for migranthjelp.

Fiksjon og virkelighet

Selv om man kan dra paralleller fra Valeria til moren i boken, er forfatteren opptatt av å ikke skrive om seg selv. Hun vil heller skape nye virkeligheter i romanene.

– I romanene dine er du blitt hyllet for å blande sammen fiksjon og virkelighet?

– Jeg tenker jo at fiksjon på mange måter nettopp er det. Materiale fra virkeligheten er noe jeg gjør om til en ny form.

– Hvor viktig er det for deg å dra aktuelle problemstillinger inn i kunsten?

– Fiksjon kan nok bare gjøre så og så mye i forsøket på å forstå en pågående og komplisert virkelighet. For meg som forfatter er det veldig viktig å identifisere hvordan jeg kan få til dette.

Da Luiselli skrev Arkiv over bortkomne barn, måtte hun stoppe opp underveis.

– Jeg forsøkte å bruke romanen som et politisk verktøy for å fordømme krisen. Og det fungerte ikke. Jeg ytet ikke situasjonen rettferdighet ved å prøve å fiksjonalisere den.

Dermed stoppet hun å skrive. I stedet skrev hun essayet Tell Me How It Ends: An Essay in 40 Questions om migrasjonskrisen.

– Det var et veldig rett frem, kort vitnesbyrd.

Mennesker og relasjoner

Etter at Luiselli hadde skrevet essayet, kunne hun returnere til romanen.

– Da kunne jeg skrive videre uten å tenke på den som en politisk hammer. Romaner bør uttrykke en mer ambivalent, porøs og komplisert virkelighet. Se mer ut som et stykke av livet. Det er mennesker som reiser på biltur, ektepar som skilles og barn som suger på tommelen. Samtidig er det også en politisk krise.

Og Arkiv over bortkomne barn er nettopp en skildring av mennesker som flyter fra hverandre, relasjoner, tanker og hverdag.

Jeg forsøkte å bruke romanen som et politisk verktøy for å fordømme krisen. Og det fungerte ikke

—  Valeria Luiselli, forfatter

– Jeg ville ikke engang sagt at det er en roman om migrasjon. Altså, det er en roman der det er et veldig viktig anliggende. Men den handler om barndom, om oppløsningen av et ekteskap og om historiefortelling.

Første del er fortalt fra morens perspektiv. Siste del fra sønnens.

– Det var viktig for meg å kunne skifte fortellerstemme fra voksen til barn. Jeg tror at romanen griper spørsmålet om hvordan fortellingene våre faller ned fra en generasjon til en annen.

Historiens overlapp

Når bokens barn hører fortellinger fra foreldrene, veksles det mellom farens interesser for apache-kulturen og morens skildringer fra den pågående migrasjonskrisen. Om barn som er forsvunnet, om barn som er under asyl og om forflytninger der barn blir stuet sammen på tog, uten voksne de kjenner.

– De begynner å blande sammen to virkeligheter. Én om europeernes inntog i Amerika, og en annen om dagens amerikanske myndigheter og deres handlinger overfor barn som søker asyl, sier Luiselli, og fortsetter:

– Barna sidestiller disse to øyeblikkene i historien, som jeg synes er ganske sammenlignbare. De viser begge fram en systematisk måte å ekskludere «andre» på, og en nesten byråkratisk måte å forsvinne på. Enten det er forsvinning gjennom folkemord eller plassering på reservater, eller forsvinningen ved å deportere eller plassere mennesker i interneringsleirer.

[ Bred enighet på Stortingen om at Israel bryter folkeretten ]

Romanens fortelling brytes opp av elegier over bortkomne barn.

– I disse elegiene vet du aldri helt hvor du befinner deg. Det er ikke noe begrep om et bestemt sted eller en bestemt tid. Måten jeg komponerte disse delene av romanen på, var å bruke andre litterære verk om reiser og migrasjon. Fra Odysseen til barnekorstoget på 1200-tallet.

Hun forteller at hun ikke ville skrive en tragedie, men en episk fortelling.

– For når vi ser tilbake på fortellinger om migrasjon, så er det store episke historier om menneskelig mot.

Selv om tragedien i aller høyeste grad er en del av det episke, ønsket Luiselli å fremstille migrantbarn som modige og kompliserte karakterer, ikke bare som ofre.

Å skrive for framtiden

Valeria Luiselli skal nå gå i gang med teksten til Framtidsbiblioteket. Denne vil forbli hemmelig fram til 2114.

– Gir det muligheter til å skrive ting som ellers ville vært vanskelig, dersom noen i dag skulle få lest det?

– Det er veldig frigjørende å tenke at man nesten kan skrive om hva som helst. Men det er også et stort ansvar å prøve å adressere et øyeblikk i tiden som jeg selv ikke vil være en del av.

– Hvem vil du snakke til i teksten?

– Jeg har en datter som er to år nå. Hun vil være 93 år gammel når dette blir publisert. Så hun kan jo være i live. Det blir også et ansvar overfor henne, når jeg forsøker å skrive om den verdenen hvor hun fortsatt er en toåring.

Valeria Luiselli føler altså på frihet, men også ansvar.

– Ikke bare fordi datteren min, men hele hennes generasjon. Denne verden vil jo være langt fra dem når de er 80–90 år gamle.

Håp om en ny struktur

Selv om det er vanskelig å spå framtiden, har Luiselli likevel håp.

– Jeg håper at det er en totalt annerledes politisk organisering av land. At det rett og slett ikke er en idé om nasjoner.

Luiselli peker på negativ utvikling som nettopp kan viske ut grensene: Klimakrise og større landområder som vil være ubeboelige. Forfatteren håper at dette kan gi muligheter til å tenke nytt om landområder.

Landegrenser er en virkelighet som vi har blitt fortalt og akseptert

—  Valeria Luiselli, forfatter

– Hvordan kan vi organisere steder som virkelig er mangfoldige hva gjelder religion og bakgrunn? Spørsmålet åpner opp for at vi kan tenke kreativt rundt nettopp dette. Men jeg har ikke noe svar.

– Du er ikke den største tilhengeren av landegrenser?

– Nei, åpenbart ikke. De er absurde og totalt latterlige. Landegrenser er en virkelighet som vi har blitt fortalt og akseptert. Det er surrealistisk hvis vi begynner å se på hvordan noen av landegrensene er blitt tegnet opp.

Valeria Luiselli tegner opp et bilde av menn som vandrer rundt i ørkenen mellom USA og Mexico, mens de plasserer ut stokker og steiner for å markere grensene.

– Det er den mest usynlige, men samtidig suksessfulle løgnen vi har falt for.