Kultur

– Vi må se Martin Luther King som menneske, ikke helgen

BIOGRAFI: Forfatter bak ny biografi vil nyansere bildet av borgerrettsforkjemperen, som selv spilte på sammenligningene med Jesus og Moses.

Martin Luther King bet negler og likte å spise med fingrene – men bare når han var hjemme hos seg selv. Han hadde affærer. Mange. Som barn opptrådte han i et svart barnekor, utkledd som slave, for et helt hvitt publikum. Og som voksen var han ofte plaget av tvil og overanstrengelse, kanskje også depresjon.

Mange av tekstene hans – både taler, prekener, bøker og universitetsoppgaver – «lånte» flittig fra andres tekster. Og selv om USAs dominerende svarte borgerrettighetsikon kjempet for likestilling mellom svarte og hvite, var han blind for ulikhet mellom kjønnene, og hadde ingen toleranse for homofile.

Men først og fremst, og over alt annet, var han en mann drevet av sin tro på Gud.

Første på 40 år

Slike små og store detaljer fra Kings 39 år korte liv, inngår i forfatter Jonathan Eigs forsøk på å gi et mer nyansert bilde av en mann som, etter hans mening, er blitt forflatet og redusert til fire ord fra én enkelt tale: «Jeg har en drøm».

Eig står bak den over 600 sider lange biografien King – et liv, den første på godt og vel 40 år.

Han har intervjuet mer enn 300 mennesker. Og han har, noe overraskende, hatt tilgang til store mengder materiale som ikke har vært kjent eller benyttet før. Herunder en upublisert selvbiografi skrevet av Kings far, fyldige båndopptak med enken Coretta Scott King og utskrifter av FBIs omfattende telefonavlyttinger av Kings hjem, kontor og nære medarbeidere.

---

Jonathan Eig

Jonathan Eig

  • Journalist og forfatter, født 26. april 1964 i Brooklyn, New York (foto: Slowking/Wikimedia commons).
  • Bosatt i Chicago.
  • Biografien King: Et liv kom ut i Danmark på forlaget Klim i august. Høsten 2024 kommer boken ut på norsk på Verbum forlag.
  • Tidligere bøker handler om Muhammad Ali, Lou Gehrig, Al Capone, Jackie Robinson og p-pillen.

---

Eig håper å kunne endre samtalen om King. Ikke for å dytte ham ned – men for å gjøre ham mer menneskelig. Forfatteren vil vise at King var noe annet enn en helgen eller et symbol, at han var mye mer enn en tale, en nasjonal helligdag eller navnet på utallige bygninger og hovedgater.

– Vi har gjort ham til denne gigantiske figuren som det er umulig å forholde seg til. Han ble jo nærmest USAs svarte president allerede mens han var i tjueårene, sier Jonathan Eig

Han mener dybden i portrettet, tvilen og feilene i virkeligheten gjør King til en større helt.

En radikal kristen

Eig bruker en god del plass på å vise at Martin Luther King ikke bare var en tannløs pasifist, men en ekte radikaler – nærmest militant, bare uten vold – i sin agenda og viljestyrke. For å forstå dette, må man også forstå hvor dypt og inderlig King trodde.

– Han søkte ikke bare politiske kompromisser. King ønsket at det amerikanske samfunnet skulle endre seg helt grunnleggende. Han talte om integrasjon og et oppgjør med Jim Crow (sørstatenes lovfestede segregering av hvite og svarte, red.anm.). Men han sa også at segregeringen var like ille i nord – bare bedre skjult. Så langt jeg kan se, var han en radikal kristen. Han trodde faktisk på Bibelens ord, og at han skulle få det til å passe inn i samtiden.

Jonathan Eig beskriver seg selv som «en skeptisk jøde». Men gjennom sitt seks år lange arbeid med King-boken, har han fått en dypere og mer nyansert oppfattelse av religion. Og av hvor viktig tvilen er.

– De som tror 100 prosent, som aldri tviler og aldri tenker over hva og hvorfor de tror – de tenker jo i virkeligheten ikke nok over troen sin. De aksepterer blindt. En del av Kings storhet var at han kjempet med tvilen sin. Akkurat som de fleste profeter gjør, sier Eig.

Av den grunn mener han at mange historikere og journaliser også feilaktig har tonet ned troen i sine portretter av Martin Luther King. Det blir begrenset til korte konstateringer av at han var prest og predikant.

– Det blir sett som noe litt ullent, noe som er vanskelig å definere. Men ser man på Kings karriere, er alt styrt av troen på Bibelen, Jesus og hans eget opphav.

---

Martin Luther King

  • Baptistprest og borgerrettsforkjemper, født 15. januar 1929 i Atlanta, Georgia som Michael King Jr. Sønn av prest Michael King Sr. og Alberta King.
  • Både far og sønn skiftet navn til Martin Luther King etter at faren, på en reise til Tyskland i 1934, hadde stiftet bekjentskap med Martin Luther.
  • Fikk Nobels fredspris i 1964.
  • Døde 4. april 1968 i Memphis, Tennessee etter å ha blitt skutt i forbindelse med et besøk til støtte for svarte renovasjonsarbeidere.

---

Allerede som 26-åring holdt King det han senere kalte «mitt livs mest avgjørende tale» i Holt Street Baptist Church i Alabama.

Under et stappfullt folkemøte forsøkte han å «kombinere det militante og det moderate i én enkelt tale». Det var også her han offentlig støttet Rosa Parks, som var blitt anholdt for å sette seg på et bussete forbeholdt hvite passasjerer.

«Vi tar ikke feil. For tar vi feil, tar dette landets høyesterett feil. Tar vi feil, tar USAs forfatning feil. Tar vi feil, tar den allmektige Gud feil. Tar vi feil, var Jesus fra Nasaret bare en utopisk drømmer som aldri kom ned på jorden. Tar vi feil, er rettferdighet en løgn,» sa King.

Kings superkraft

Det var her King, ifølge Jonathan Eig, fant sin stemme og stilte seg i spissen for borgerrettighetsbevegelsen med sin helt unike kombinasjon av patriotisme og teologi.

– Det er her jeg får øye på hemmeligheten hans, superkraften: Det at han kombinerer disse tingene som de fleste kan være enig i, og sier: Er du enig i dette, er du nødt til å begynne å behandle landets svarte innbyggere bedre. Ideene han viser til, kommer jo direkte fra forfatningen og fra Bibelen. Vi er alle like, forklarer Eig.

KIng

King holdt heller ikke tilbake når det kom til å trekke paralleller mellom seg selv og Jesus. I sin berømte «Jeg har en drøm»-tale sidestilte han seg selv med Moses ved å i si at hadde vært oppe på fjellet og sett det forjettede land. Og i Chicago i 1966 slo sine krav til bystyret opp på døren til rådhuset, i en klar referanse til navnebroren Martin Luthers handling i Wittenberg i 1517.

– Etter hans oppfatning burde alle kristne se seg selv som Jesus og leve opp til hans eksempel. King sa også at navnet Martin Luther ga ham et større ansvar, og han følte at han måtte gjøre seg fortjent til det. Og når journalister begynte å kalle ham Amerikas Moses, tok han også det til seg.

– Han omfavnet det – ikke som et uttrykk for egoisme, men fordi han så det som sitt ansvar å leve opp til forbildene. Han vet nøyaktig hva han gjør. Det handler ikke om ego, men om å gjøre det man bør gjøre, sier Eig.

Selv om arbeidet med boken ikke nødvendigvis har gjort forfatteren mer gudstro, har de seks årene i selskap med Martin Luther King fått ham til å tenke mer over religionens rolle, betydning og verdier – både for ham selv og i det amerikanske samfunnet.

– For meg handler det om hva religion gjør med oss som mennesker, at den minner oss på at det finnes noe større enn oss selv. Og at meningen ikke bare er at vi skal jobbe for å ha det godt med oss selv, men at vi også har et ansvar for verden som helhet. Det har King fått meg til å reflektere over.

Om han skulle glemme det i våken tilstand, kommer Martin Luther King innimellom forbi i drømme. Noen ganger i skikkelse av hans gamle matematikklærer fra gymnaset. Andre ganger på bussen, hvor King dukker opp og gjør oppmerksom på at Eig er på feil buss.

Det er alltid abstrakt – men med klare budskap om den rette vei.

Når religionen splitter

Denne formen for samvittighet mener forfatteren det amerikanske samfunnet kunne hatt nytte av også i dag, hvor religion i stor grad er blitt et politisk våpen.

– Den blir brukt til å splitte, selv om et av de viktigste målene med religion burde være å samle folk. Ulike samfunnsgrupper synes ikke å respektere hverandre eller ønske å ha noe med hverandre å gjøre. En av Kings store styrker, var jo nettopp at han brukte religiøse prinsipper til å få folk til å tenke over det politiske verdisettet sitt, og hvordan emner og overbevisning står over politikk. Det ser vi ikke så mye av i dag, konstaterer Eig.

Derfor ser han også et stort behov for en Martin Luther King-lignende figur i nåtiden.

Bernice King, the daughter of Martin Luther King, Jr.

Jonathan Eig bor selv i Chicago, som han kaller en av USAs mest delte byer: I noen bydeler kan man gå rundt i flere dager uten å se en svart person – og andre steder uten å se en hvit person. Også i landet som helhet er mange institusjoner delt opp etter «rase».

Men selv om rasisme har fått ny oppmerksomhet under overskriften «Black lives matter», snakker aktivistene oftere om Kings mer voldsberedte samtidige, Malcolm X. King nevnes bare sjelden, og det skyldes nok at de ser ham litt som «bestefarsaktivist».

Forfatteren håper at den store oppmerksomheten rundt boken hans, som ble sluppet i USA i mai, kan gi King ny relevans og også ny vekt til kampen for verdighet, respekt og likebehandling.

Martin Luther King ble skutt og drept 4. april 1968. Han hadde lenge vært åpen om at han regnet med å dø for saken sin.

Arven etter King

En god del av lovgivningen som i dag gir alle amerikanere lik adgang til skole, til offentlig transport og til å stemme, kan tilskrives King og hans ikkevoldelige marsjer og sivile ulydighet.

Lovene finnes ennå. Men de blir også utfordret daglig. For eksempel akkurat nå, i Alabama, hvor det republikanske styret nekter å etterkomme en høyesterettsdom som sier at delstaten, med en endret oppdeling av valgkretser, helt åpenlyst har forsøkt å gi svarte velgere mindre innflytelse.

Eig avslutter boken med en epilog som konstaterer at USA fremdeles lider under «rasisme, etno-nasjonalisme, kulturell splittelse, skoler og boligområder delt etter farge, økonomisk ulikhet, vold og en vikende tro på at regjeringen – eller noen – noensinne vil være i stand til å fikse det».

Men forfatteren vil, som King, ikke slippe håpet.

– Han sa jo at vi ikke må gi opp. Vi må reise oss, sier Eig, og etterlyser folk som har meningers mot og ikke bare følger flokken.

Da Eig hadde satt det han trodde var epilogens siste punktum, skrev fingrene hans ett ord til. Epilogen fungerte til slutt omtrent som en preken, med en løftet pekefinger til nåtidens USA. Men det siste ordet kom egentlig uventet. Først tenkte han at det bare skulle slettes. Og likevel. Det kom fra hjertet. Og det føltes riktig.

Så bokens avslutning ble, slik underbevisstheten skrev: Amen.


Teksten er oversatt fra dansk til norsk av Sara Jacobsen Høgestøl


VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur