Komiker ber om tilgivelse

Som ungdom strevde han med tanker om at han var syndig og skulle straffes i helvete.

Som voksen har han levd av å vitse med det meste og ikke ta noe helt alvorlig.

For ni år siden fikk Bjarte Tjøstheim hjerneslag. Det kom helt ut av det blå. Og det fikk ham til å tenke:

– Blodproppen gjorde meg midlertidig blind på det ene øyet. Etterpå var jeg redd jeg kunne få et nytt slag. Jeg bekymret meg og grublet mye, enda mer enn vanlig, og det var en tøff tid. Men jeg lærte å være takknemlig for livet, ja du vet, de klisjéene som vi ikke kommer utenom når vi har opplevd noe sånt. Jeg lærte også at jeg måtte ha tingene mine i orden. Si det jeg ville si, nå mens jeg har muligheten.

Komikeren er rask til å påpeke det, hver gang han kommer i nærheten av å bruke en klisjé. Gjennom hele intervjuet presiserer han at han er livredd for å virke svulstig. Alvoret han kjenner på innsiden betraktes kontinuerlig med et skråblikk fra utsiden.

– Jeg får dårlig samvittighet for så mye. Også for at noen skal tro at hjerneslaget rammet min selvironi, ler Tjøstheim.

---

Bjarte Tjøstheim

• Alder: 56
• Yrke: Underholdningskonsulent
• Aktuell: Teaterforestillingen Tilgi meg på Det norske teateret fra 13. oktober. Regissør: Thomas Giertsen.
• Bosted: Oslo
• Bio: Mest kjent fra programmet Radioresepsjonen og TV-serien Presten. Lager nå podkasten Papaya med Steinar og Tore Sagen. Debuterte på TV som 13-åring med programmet Kirkenytt på NRK.

---

En frykt i ryggraden

Prestesønnen, komikeren og teatermannen Tjøstheim (56) ble rørt over omsorgen han fikk da han lå på Ullevål sykehus. Foreldrene hans fortalte at de ba for ham. Lyttere som kun kjente ham fra programmet Radioresepsjonen tok kontakt og sa ting som rørte ham.

Dette er noe av bakteppet for soloforestillingen Tjøstheim er klar med på Det norske teateret fra 13. oktober. Showet heter Tilgi meg, og er en oppfølger av Det går betre no, som gikk for fulle hus i 2018. Den gang handlet det om angst. Nå handler det om skyld.

– Mange har angst. Men alle har dårlig samvittighet. Kanskje ikke så mye som meg, men likevel, ler Tjøstheim.

Han vokste opp i det han betegner som et godt og trygt hjem. De kristne gikk på bedehuset og sang i kor, mens hedningene sparket fotball og gikk på idrettshuset. Selv spilte han trommer i det lokale tensingkoret Credimus, men følte at han var en dårlig kristen og at regnskapet kanskje tilsa straff i helvete.

– Det er ikke til å komme fra at det ble plantet en frykt i ryggraden min.

– Hvordan kom du deg fri?

– Ved å bli eldre og være i ulike miljøer. Da skjønte jeg etter hvert at det ikke var oss og dem, svart eller hvitt. Mennesker er ikke så forskjellige. Vi utforsker alle verden for å finne oss selv.

Uvanlig ubeskjedent

Da teatersjefen på Det norske teateret spurte Tjøstheim om han ville lage en oppfølger, skjønte han fort at det måtte handle om dårlig samvittighet.

– Hvor deilig er det ikke å våkne om morgenen og tenke at i dag har jeg ikke dårlig samvittighet for noe? Eller angst for noe? Det er så digg! Men det skjer sjelden. Veldig sjelden.

Tjøstheim erkjenner, uvanlig ubeskjedent, at han faktisk tror han har noe å komme med når temaet er dårlig samvittighet og behov for tilgivelse. Det er ganske morsomt i seg selv. Litt som når en ydmyk person betegner seg selv som en som faller gjennom på ydmykhet.

– Jeg har samlet en del tragikomiske historier som jeg tror kan være ganske allmenngyldige. Det kan være små ting man angrer på at man har sagt. Og større ting som man ikke vet om man noen gang våger å innrømme.

– Som hva?

– Nei, det tør jeg ikke å si. Det må i så fall bli under forestillingen.

[ – Teatrenes tolkninger av litteratur har gått amok ]

«Jeg skammer meg»

Tjøstheim hadde aldri stått på scenen alene før forestillingen Det går betre no. Han var i tvil om han ville klare det. Men regissør Thomas Giertsen hadde troen på ham.

– Nå er jeg bitt av basillen. Det å stå der og få folk til å le, det føles helt fantastisk. Jeg er der først og fremst for å underholde, jeg har ikke noen spektakulært kloke betraktninger å komme med. Bare noe som kan gi gjenkjennelse, forhåpentligvis.

I unge år følte jeg at jeg måtte bestemme meg: skulle jeg tro eller ikke tro? Men nå har jeg funnet ut at jeg kan ha en vaklende tro.

—  Bjarte Tjøstheim

– Hva er tilgivelse, egentlig?

– Det burde jeg nok tenkt på før jeg laget forestillingen. Handler det ikke om å bære over med hverandres dårlige sider og dårlige dager? Jeg tenker i det minste at det er det som er hverdagsvarianten. Men det hender jo at noen provoserer meg så mye med oppførselen sin at jeg nesten får energi av hatet jeg kjenner på. Denne siden ved meg selv er pinlig å vedkjenne seg, og jeg skammer meg over det.

– Er det vanskelig å tilgi seg selv?

– Noen ganger er det vanskeligst. Selv om jeg har fått tilgivelse av andre, så klarer jeg likevel ikke å tilgi meg selv. Det er som om jeg må pines før jeg kan godta min egen tilgivelse.

[ Livet blir aldri det samme igjen for Thomas Hylland Eriksen. ]

Falt fra stigen

I teaterets presentasjon av Tilgi meg heter det at Tjøstheim er tynget av dårlig samvittighet for alt han ikke har gjort. Som å støvsuge og klippe plenen.

– Jeg hater praktisk arbeid, det føles under min verdighet. Noen ganger vipser jeg min kone Kristin for at hun skal støvsuge for meg. Vi har en gård i Numedal, og der kaller de meg sofabonden. Jeg sitter helst i solveggen og drikker vin. Men én gang gjorde jeg et unntak og beiset en vegg. Det viste seg at jeg hadde gjort så dårlig jobb at Kristin måtte opp i stigen og gjøre det om igjen. Og mens hun gjorde det, falt hun ned og knuste hælen. Det var jo indirekte min feil.

– Følte du deg skyldig?

– Ja. Og det gjør jeg også når skyldspørsmålet ikke er så tydelig. Jeg tror faktisk skyldfølelse er mer utbredt hos oss som har angst og depresjoner. Da uttaler jeg meg som en fagpasient, ikke som en fagmann, presiserer Tjøstheim.

Lunta er kort

Komikeren forteller at han ofte møter folk på sin egen alder som sier at de ikke angrer på noe de har gjort.

– Det kan jeg ikke forstå, for jeg angrer på minst 90 prosent av det jeg har gjort. Og i tillegg kommer det jeg ikke har gjort, som er enda mye mer. Hvorfor driver jeg og lager komedie når jeg kunne fylt en lastebil med nødvendigheter og kjørt til Ukraina? spør Tjøstheim.

– Finnes det noe utilgivelig?

– Ja, i min bok gjør det det. Jeg er mot dødsstraff, men hver gang jeg hører om misbruk av barn, glemmer jeg at jeg har det prinsippet.

– Når var sist du selv ba om tilgivelse?

– Sikkert da jeg var oppfarende mot min kone Kristin. Lunta mi kan være litt for kort.

– Og hvem skulle du gjerne ringt fra scenen og bedt om tilgivelse?

– Det måtte vært Gud, da. Det trenger jeg. Og så er det jo andre også som jeg ville fått sjelefred av å få tilgivelse fra. Men det spørs om jeg tør å ringe.

[ Leif Haaland brast i gråt da han fant sine gamle lovsanger i kjelleren.  ]

En vaklende tro

Bjarte Tjøstheim beskriver seg selv som en prestesønn med vaklende gudstro. Forholdet til faren og moren er likevel trygt og godt i dag. Ja, ikke nok med det: Moren er en ihuga Vårt Land-leser, så det gjelder å ordlegge seg sånn at frokosten hos opphavet ikke blir ødelagt.

– Hvordan beskriver du gudstroen din?

– I unge år følte jeg at jeg måtte bestemme meg: skulle jeg tro eller ikke tro? Men nå har jeg funnet ut at jeg kan ha en vaklende tro. Det er jo bare en tro. I andre miljøer går folk rundt og vet. Det er ikke meg.

Komikeren sier han føler seg mest kristen om morgenen når han er på sitt mest skjøre. Så blir han litt mer agnostisk på dagtid, før han om kvelden noen ganger ender opp som ateist, gjerne etter et glass vin eller to.

– Jeg er ikke noe forbilde for andre, det er helt sikkert. Jeg trenger tilgivelse hele tiden, kanskje mest fra min kone. Og tilgivelsen er et gode jeg må passe meg for å ikke misbruke. Når jeg ber Gud om syndsforlatelse er det også en slags påminnelse til meg selv om å skjerpe meg, fastslår Tjøstheim.

[ Les Vårt Lands anmeldelser av 12 barnebibler ]

Hold ut!

I en tung periode tidligere i livet hvor Bjarte Tjøstheim var alvorlig deprimert, fikk han noen bøker av Viktor Frankl fra faren sin. De handlet om å finne mening i det vonde og håpløse.

– Disse bøkene ga meg mot til å holde ut. Når det er på det tyngste, så handler det faktisk om det: Hold ut, rett og slett!

Tross periodene med angst og depresjon legger ikke Bjarte Tjøstheim skjul på at han er fornøyd med hvor han er i livet nå. Han lovpriser samboeren, elsker å lage podkast med brødrene Sagen og er takknemlig for muligheten til å stå på scenen og dele fra eget liv:

– Nylig ble jeg spurt om når i livet mitt jeg hadde vært lykkeligst. «Helt klart etter at jeg fylte 50», svarte jeg. «Men hva med deg?», spurte jeg tilbake. Han andre tenkte seg om og svarte: «Helt klart siste året i barnehagen».

– Huffoghuff. Han må ha hatt et strevsomt liv, konkluderer Bjarte Tjøstheim.