I snart to tiår har Knut Erik Tveit vært kulturrådgiver i Oslo bispedømme. Gjennom programmet Påske og pasjon har han hatt nærkontakt med 88 aktuelle forfattere.
Når han utfordres på å anbefale en religiøs klassiker, går han rett på sak:
Min kamp av Karl Ove Knausgård. Serien på seks bøker utkom fra 2009 til 2011 og rystet lesere over hele verden.
Slukte bok etter bok
– Jeg husker det veldig godt. Så fort bind én kom, kjøpte jeg og slukte det. Jeg kunne ikke legge boka fra meg. Det gjentok seg med alle bindene. Det ga en form for kroppslig og sjelelig impuls, sier han, og legger til:
– Knausgårds prosjektet var å skrive på impuls uten å legge noen begrensninger på egen penn. Pennen skulle føre alt. Det skulle ikke være rom for analytiske, kritiske eller rasjonelle begrensninger. Slik ble det en vedvarende impuls. Den flodbølgen ble jeg helt tatt av.
[ Knausgård opnar portane til dødsriket ]
– Har du gått tilbake og lest om igjen?
– Jeg har gått tilbake i bruddstykker, blant annet essayet om Hitler i 6. bind der han blant annet står i suppekø og er den fattige kunststudenten. Jeg oppsøkte på nytt opplevelsen av språket og den situasjonen jeg var i da jeg leste det første gang. Jeg ville se hvordan jeg opplever det nå. Da har jeg flere ganger skjønt hvorfor jeg ble bergtatt av det.
– Hva gir verket flodbølgens kraft?
– Den største opplevelsen var at flodbølgen åpnet for mine bilder, mitt liv og min sårbarhet, både det jeg er bevisst og det jeg ikke er bevisst. Bilder fra barndom og landskap ble enormt utvidet. Knausgård skriver landskapet ut helt og fullt, i detaljer og lange passasjer uten at det skjer noe.
Det gir plass til at landskapene i min barndom kommer fram, forteller Tveit, og utdyper:
– I bindet hvor han er lærervikar i Troms, avlegger han også besøk til barndommens landskap i Kristiansand, og jeg innser at man vil aldri kunne frigjøre seg fra det fysiske landskapet man er vokst opp i. Gressletter, skoger og svaberg er nedfelt i et menneske.
---
Religiøs klassiker
- I denne spalten ber vi mennesker anbefale religiøse klassikere og fortelle hva møtet med tekstene har betydd.
- I dag: Knut Erik Tveit (63) er kulturrådgiver i Oslo bispedømme. Han anbefaler Karl Ove Knausgårds Min kamp 1–6.
---
Mange bibelsitat
På spørsmålet om hva som gjør Min kamp til en religiøs klassiker, vil Tveit filleriste begrepet religiøs. Det blir aldri noe mer enn det enhver definerer det til å være.
– Knausgårds bøker er breddfulle av sitater fra Bibelen som er skrevet inn som en intertekstualitet. Du finner bibelske referanser i persongalleriet og i både forfatterens og jeg-stemmens refleksjoner hvor tro, eksistens og liv går inn som et avgjørende og grunnleggende fundament.
– Det er et verk om liv og død, smerte og hengivenhet, depresjon og destruksjon, himmel og helvete. Hele totaliteten er innbefattet i det som kan benevnes som det religiøse, som for øvrig er et lite interessant begrep, sier Tveit.
Riktig apparat
– Kritikeren Joel Halldorf pekte nylig på at det religiøse hos Knausgård går tapt for norske lesere …
– Da vil jeg vise til en anmelder som Tom Egil Hverven som har en genuin forståelse og interesse for det vi nå snakker om. Når han leser Min Kamp, har han en erfaringsbakgrunn og et apparat å møte det med som gjør at han ikke kan komme utenom den dimensjonen. Også i i Vårt Land er det mange som har det apparatet, men det finnes ikke i alle redaksjonene. Man kan ikke gi mangefasettert respons på en dimensjon man står fremmedgjort overfor.
Selv leste Tveit de fleste anmeldelser av Knausgårds bøker, og han mener Halldorf har et godt poeng.
– Har man ikke det apparatet, tar det seg ikke godt ut å begynne å skrive om det. Det kan også være en impuls som sier at det jeg synes er bak mål, gidder jeg ikke å vie oppmerksomhet – fordi jeg synes det er noe tull. Om det religiøse hos Knausgård ikke skulle bli reflektert, ville en avgjørende dimensjon i verket stå ukommentert, sier Tveit.
[ Fra slakt til hyllest: Dette er dommen over åtte andaktsbøker ]
