Kultur

Faren i litteraturen

FEDRE: I samtidslitteraturen er far en å bryte løs fra, men også en sliten småbarnspappa med nesa begravet i mobilen.

«Jeg ser generelt mye ‘far’ i vårens utgivelser», skrev litteraturkritiker Sigrid Elise Strømmen i en e-postutveksling med undertegnede før nyttår.

Både i Lene Bergs Fra far, Jonny Halbergs Johannes åpenbaring, Ellen Løvhaug Harrisons Søv berre når du søv og i kommende titler som Lars Rambergs Fjellet, geværet og vannet er far nærværende. Fra forrige høst kan nevnes Steinar Opstads Å være flere, Leander Djønnes Oskespiralen og Ingrid Brækken Melves Avstøtning.

Bøkene føyer seg inn i en lang historisk rekke av fortellinger som sirkler rundt eller berører farsrollen og forholdet mellom far og avkom. Det er nok å nevne Bibelens Abraham, som nesten ofret sønnen Isak. Men er det likevel mulig å snakke om en aktuell tendens? Og hvem er egentlig far i samtidslitteraturen?

Ikke noe vakkert syn

Vi ringer professor i nordisk litteraturvitenskap, Frode Helmich Pedersen, for å få noen vink. Han tør ikke svare på om vi er vitne til en «trend», men viser til at forholdet mellom far og sønn i samtidslitteraturen var oppe til debatt i 2012. Den gangen skrev han en kronikk i Bergens Tidende, der han slo fast at temaet var «påfallende stort» og videre at:

«Farsfiguren er i norsk samtidslitteratur overveiende negativt fremstilt, enten fordi han er fraværende, fordi han er tyrannisk, eller fordi han representerer et utdatert syn på tilværelsen.»

I teksten trekker han frem farsportrettene i Per Pettersons Ut å stjæle hester, Karl Ove Knausgårds Min kamp og Lars Ove Seljestads Blind.

– Og da er jo spørsmålet hvorvidt fedrene blir fremstilt mer positivt nå. Men det har jeg ikke noe godt grunnlag for å svare på, sier Helmich Pedersen.

Noen nyere eksempler melder seg likevel. Som Tormod Hauglands trilogi (2019-2021), særlig andreboka Om Søvn og mørke, der faren ses i et positivt lys, men også er skrøpelig og gammel. Han nevner også Tomas Espedals Lyst (En forfatters selvbiografi) fra 2022.

Arv og miljø

Faren i Leander Djønnes debutroman Oskespiralen (2022) er i alle fall av det monstrøse slaget. Han mishandler kona og sønnene, og har ikke evne til å stagge de voldelige utbruddene sine. «Djønnes farsportrett er noko av det mest opprørande eg har lese på lenge,» skrev Vårt Lands anmelder da boken kom ut i fjor høst.

– Selve handlingen i boken spinner rundt en dysfunksjonell familie og konsekvensene farens adferd har for menneskene rundt ham. Dette er tuftet på erfaringer som er velkjente for flere, forklarer Djønne til Vårt Land.

Volden er noe som nærmest går i arv fra generasjon til generasjon, faren ser seg selv som sin egen far. Brutalitet avler brutalitet. Videre spinner boken symbolske tråder mellom familievolden og de brutale, ustyrlige kreftene i naturen.

– Farens brutale «naturkraft» finnes mer enn at den er god eller ond, og den gjenoppstår i neste slektsledd. Det er dette den ene av sønnene hans forsøker å bryte med, sier Djønne.

Far må bort

Oskespiralen, som nylig fikk Lytternes romanpris, er blitt sammenlignet med både norrøn sagalitteratur og filmskaperen Quentin Tarantinos hevndrevne filmer. Farsskikkelsen vekker også assosiasjoner til arkaiske, patriarkalske tradisjoner vi kjenner fra blant annet Bibelen, der mannen har en rett eller plikt til å ta sin plass, påpeker Djønne.

I romanen drar de to tvillingbrødrene til familiens gård for å ta et oppgjør med den dominante faren.

Leander Djønne (f. 1981) er kunstner, lærer og gårdbruker fra Hardanger. «Oskespiralen» er hans første roman. Foto: Baard Henriksen

– Hevnmotivet er en generator i fortellingen. Faren må bort for at sønnene skal kunne frigjøre seg. Nødvendigheten av å bryte løs fra foreldrenes grep, er noe vi også kjenner fra psykoanalysen.

Det at flere forfattere skriver om far akkurat nå, kan være tilfeldig, tror Djønne. I Oskespiralen er han én av flere størrelser.

– Boken utforsker hvordan negativ sosial kontroll påvirker menneskesinnet, og hvordan vi som mennesker skal forvalte de ressursene vi har fått utdelt fra barndommen av.

Mange slags fedre

I fjor høst kom også Sondre H. Bjørgums diktbok Ein far til overs, skrevet mer fra fars eget perspektiv. Her er far en mangesidig skikkelse, en som strever med å fylle rollen som moderne familiefar. En sliten pappa som har nesa for mye ned i mobilskjermen, og er klar over det.

Bjørgum tror mye av grunnlaget for boka springer ut fra hans egen opplevelse av å bli far. Bare det med å skrive er annerledes med barn. Skrivingen kan bare gjøres sammenhengende mellom fem til sju om morgenen, alt annet blir fragmentert.

– Jeg begynte å tenke tilbake på min egen oppvekst på 80-tallet, og på alle de forskjellige fedrene som fantes. Det dukket opp spørsmål som «Hvordan kommer barna mine til å huske meg?»

Heller enn far versus mor, ville Bjørgum skrive om far versus far. Hvor stor kan far bli – og hvor liten?

– Det har vært morsomt å snakke med venner som også er fedre om hvor udugelige de synes de er, selv om de lever i likestilte hjem.

sondre h bjørgum

Farsrollen har endret seg siden 80-tallets «Hollywood-far», den maskuline handymannen som fikset og ordnet alt, fremhever poeten.

– Samtidig legger jeg merke til at det fortsatt er visse tradisjonelle forventninger og krav. For eksempel at han skal pakke bilen …

(Her må vi legge til at Bjørgum er i full sving med å pakke bilen for påskeferie idet dette telefonintervjuet utspiller seg.)

– Som far er jeg veldig redd for å trå feil. Redd for at jeg skal være den som tar beslutninger på vegne av døtrene mine.

Fars løsrivelse

En far med store ører, er en god far, mener Bjørgum. Han synes det er spennende å se hvordan far skriver seg frem gjennom forfattere som Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal.

– Farsrollen blir tatt på alvor i litteraturen. Selv liker jeg også å lese Tove Ditlevsen. Du lærer like om far ved å lese om mor.

Med diktene forsøker Bjørgum å åpne opp farsfiguren mest mulig, «ta ting for langt», «vekke noe».

– Det handler om å prøve å finne nye rom for far, se hvordan språket kan tøyes – lage sine egne grenser, pushe farsrollen, gjøre ham uforståelig og samtidig forståelig.

Bjørgum tror det er sunt å se på egne foreldre med et kritisk blikk.

– Jeg elsker min far, men han er ikke helten min. Jeg vil ikke være helten til mine døtre heller, da vil jeg heller være en «Alfred» som ordner opp i ting, sier Bjørgum, med referanse til Batmans butler Alfred.

Barnas oppgjør kan være tvingende nødvendig, som i Oskespiralen. Men fedre skal også gjennom en løsrivelse: Den som handler om å se barna bli store og selvstendige. I Ein far til overs heter det:

ein far

som fylgjer dottera opp

på to

[ …]

fylgja ho sterk

fylgja ho fri

vill

og eineståande

fylgja ho vekk

frå far

Generasjonsopprøret

I kronikken fra 2012 peker Helmich Pedersen på at samtidens skildringer av forholdet mellom far og sønn er stikk motsatt av hvordan det tradisjonelt har vært. I den romerske antikkens patriarkalske kultur var det sønnens oppgave å vise lojalitet og respekt, og denne pakten holdt seg gjennom århundrene.

Men i den moderne litteraturen er det tvert imot faren som ikke lever opp til sønnens «forventninger og behov». Skiftet henger sammen med de kulturelle og verdimessige endringene som moderniteten brakte med seg.

Frode Helmich Pedersen

– Temaet fedre og sønner har siden romantikken, og litt før, handlet om et generasjonsopprør. Forholdet mellom far og sønn er blitt brukt til å konkretisere konflikten mellom to tidsforståelser. Et eksempel er Daglannet av Bjørnstjerne Bjørnson, der har den unge sønnen tilegnet seg tidens nye ideer, mens faren en konservativ patriark, sier Helmich Pedersen.

Vår tids selvdyrking, forventning om vellykkethet og oppmerksomhet rundt barn og unges behov, legger ekstra press på farsfiguren, ifølge Helmich Pedersen.

Samtidig har den yngre forfattergenerasjonen mer tilstedeværende fedre. Det kan også gjøre noe med hvordan far blir fremstilt fremover, tror han.

Gåten far

Så, hvem er far? Det er ikke mulig å gi noe utfyllende svar ut fra vår begrensede undersøkelse. Entydig er han i alle fall ikke, og det gjelder også for den norske samtidslitteraturens trolig mest omtalte farsskikkelse, Knausgårds far, skal vi tro Frode Helmich Pedersen.

– Knausgårds far er det største fascinasjonsobjektet i Min kamp-bøkene. Etterpå kjenner vi han tydelig igjen i debutromanen Ute av verden, der forfatteren forsøker å forstå sin far som ung. Farskomplekset hos Knausgård gjør inntrykk. Far er på mange måter en stor gåte.

Knausgårds far er både en tyrannisk type og en intelligent mann som ser sønnen. Helmich Pedersen trekker også frem det halvt guddommelige som hviler ved ham. Det er nesten som om han har en overnaturlig innsikt i barnets bevegelser.

– Barnets fornemmelse av at far er noe guddommelig – altså koblingen til Gud i vår farsforestilling, er en velkjent tese.

– Her kan vel noe av fascinasjonen for far i litteraturen ligge?

– Ja, og at det er noe allment.

Mary Cassatt

Les mer om mer disse temaene:

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur