Kultur

Smugleste lykkebøker og ble klokere

LIVET: Det er ikke sikkert du blir lykkeligere av å lese dette intervjuet. Men kanskje littegrann.

– Blir vi lykkeligere av å lære om lykke? Så vidt jeg kan se, er det forskningsbaserte svaret «kanskje litt», skriver Lars Laird Iversen i sin nye bok Lykkeforskning.

Der tar den eks-kristne sosiologen, som er ansatt på MF Vitenskapelige Høyskole, til orde for en sekulær rehabilitering av begrepet synd.

Både synd og nåde kommer vi tilbake til.

Smugleste om lykke

Det er lett å se for seg at Iversen kanskje kikket seg litt rundt da han begynne å plukke med seg lykkebøker fra bokhandelen. Han ville vel ikke risikere sitt rykte som kritisk samfunnsviter? Men hva skjedde med den ironiske distansen etter hvert som han leste i smug? Ble respekten for lykkeforskerne etablert?

– I hvert fall noen av dem. Jeg tenkte det var selvhjelpsaktig og overflatisk, men ble delvis overbevist om at det, blant mye rart, også er interessante innsikter i mennesket, hvem vi er og ting vi kan lære for å gjøre egne og andres liv bedre. Jeg ble sugd inn i noe som er intellektuelt, personlig og samfunnsmessig engasjerende.

La deg ikke lure av den kjedelige tittelen på boka: Lykkeforskning. Et oppsummerende kapitel starter langt friskere: «Hva har jeg lært på oppdagelsesferd i lykkeland?»

Der konstaterer Iversen at selv om lykke ikke bør være det eneste målet i livet, er det et verdig mål.

– Verdens bedritenhet kan møtes med nysgjerrig endringsdriv. Helst sammen med andre. Den tyngste innsikten i lykkeforskningen er at mennesket trenger fellesskap for å trives.

– Kvaliteten på våre relasjoner er den aller viktigste bestanddelen i vår lykke, konstaterer han.

Så lenge helsa holder

Nå har det seg slik at Norge rakk å falle fra første til syvende plass på verdens lykkebarometer på de årene det har tatt MF-sosiologen å jobbe fram lykkeboka. At de lykkeligste her i landet ifølge undersøkelsen til Respons analyse er over 65 år og bor i det rike Rogaland, er ikke den største nyheten.

– Helt til helsa svikter, blir vi lykkeligere ettersom vi blir eldre. At Rogaland kommer godt ut, kan kanskje ha med religiøsitet å gjøre. Religiøse mennesker er i gjennomsnitt lykkeligere enn ikke-religiøse, og det er særlig deltakelse i religiøse aktiviteter og fellesskap som hjelper.


Lykkeligere for hvert år

– Nyheten i undersøkelsen er at de mellom 16 og 24 år i langt mindre grad sier seg fornøyde, påpeker Iversen.

79 prosent av de eldre, og bare 59 prosent av de unge, sier seg lykkelige. Vanligvis fordeler lykken seg på en U-kurve der de minst fornøyde er pressede mennesker i 40-årene som sliter med å få familie-og-jobb-kabalen til å gå opp. Folkehelseinstituttet peker på at flere barn vokser opp i fattigdom, arbeidsmarkedet er mer utrygt, sosial ulikhet har økt og vedvarende lavinntekt har blitt større.

– Det fine med en slik undersøkelse er at den retter oppmerksomheten på hvordan vi som samfunn legger til rette, og ikke bare ser lykke som en individuell egenskap. Men en forklaring på kan ligge i at det etter en lang periode med kontinuerlig vekst, også er skapt høyere forventninger, sier han.

At vi har falt fra første til sjuende plass siden 2017, tror jeg forteller noe om et forventningsgap

—  Lars Laird Iversen

Høye forventninger

Når finnene er på topp, selv om de ikke er rikere, tror Iversen det nettopp kan henge sammen med at deres forventninger er mer i tråd med det de faktisk opplever.

– At vi har falt fra første til sjuende plass siden 2017, tror jeg forteller noe om et forventningsgap, sier Iversen.

For å forstå lykke går sosiologen like til til biologien og slår fast at vi er «en supersosial art med fellesskapsbehov som er biologisk forankret». Evolusjonen har ikke gjort oss til egoister, men til skapninger som søker likhet.

Men intet fellesskap eksisterer uten et utenforskap – et «vi» krever et «dem». For å opprettholde fellesskapet kan vi bli brutale. Vi er natur, og vi ødelegger den samtidig. Han har motstrebende tatt seg selv i å se på synd og nåde med nye øyne og ser at begrepet synd kan være et godt verktøy for tanken.

I boka skriver Iversen: «De negative sidene våre er en del av hvem vi er, en del av den menneskelige tilstanden – ikke så ulikt en ontologisk forståelse av synd.» Selv om han ikke helt klarer å legge følelser bak bruken av ordene synd og nåde, finner han det interessant at både «psykologien, mindfulnesstradisjoner, kristendommen og sikkert mange flere tradisjoner legger opp til denne tilsynelatende motsetningen om aksepterende ikke-aksept av våre svake sider».

Her tror han ritualer kan spille en rolle. I boka forteller han hvordan han hver kveld sammen med datteren synger to vers av Nordahl Griegs «Til ungdommen» i stedet for den kveldsbønnen foreldrene sang for ham.

– Hva har det kostet å gå den veien?

– Hvis jeg kunne hatt et fellesskap hvor jeg møtte folk som hadde noe rituelt sammen som berørte store deler av livet, ville det vært rikt og støttende. Det å få mer rituelle sammenkomster utenfor religiøse settinger, tror jeg vil være bra for folk.

– Har du ikke funnet noe slikt fellesskap?

– Det kan godt hende noen finner det, men jeg har ikke det. Mindre fellesskap som familien, må gjøre den jobben. Løpegruppa gjør løping bedre, men den kan ikke erstattet et bredere fellesskap som dekker store deler av livet, svarer Lars Laird Iversen.

Delta i et fellesskap

Følelsen av å «bare være», og å kunne «komme som du er», er noe han kjenner godt til fra sin menighetsbakgrunn. Det er samtidig en kraftfull inkluderings- og tilhørighetsopplevelse. Samtidig er det en like kraftfull mekanisme for ekskludering.

Han støter stadig på begrepet å «bare kunne være» seg selv i en slags backstage-tilværelse. Det kan være en kilde til lykke. Men tilgangen til det privilegiet er ikke likt fordelt. «Jeg er en hvit heteromann og går derfor inn i hverdagen i samhandlingsrituell medvind», skriver han.

At ustrukturert og spontan sosial flyt eller backstage-tilværelse alltid er frigjørende, mener han er en feil antagelse. Han slår et slag for mer intensjon, repetisjon og oppmerksomhet i våre sosiale settinger og spør hvordan ikke-religiøse kan oppleve gleden og nytten de religiøse finner i menighetens ritualer og ressurser?

Hos den «ikke helt kristen, ikke helt teolog»-skribenten Casper ter Kuile, fant han et forslag. I boka gjengir han Ter Kuiles konkrete skjema: Les ei bok som er viktig for deg for å koble deg på deg selv. Ta skjerm-sabbat. For å koble deg på andre: Inviter til måltid. Avtal trening med andre. Naturen kan du ta inn ved å tenke på turen som en pilegrimsreise. «Bønn» kan du omtolke til regelmessig å bli oppmerksom på og ærlig formulere hvordan du har det. Siste punkt fra Ter Kuile er jevnlig å delta i et lite fellesskap som gir støtte og forpliktelse.

– Hvem har forsøkt dette?

Casper ter Kuile trekker overraskende nok fram amerikanske CrossFit fellesskap. CrossFit er en relativt ny treningsform som fokuserer på variert styrketrening. I tette grupper støtter de hverandre og trener sammen. Forskerne var overrasket over hvor mange informanter som trakk frem det meningsgivende og lykkebringende i dette fellesskapet.

---

Bok

  • Lykkeforskning. En sosiologs oppdagelsesreise (Universitetsforlaget)
  • Av Lars Laird Iversen
  • Iversen er sosiolog og førsteamanuensis ved Menighetsfakultet Vitenskapelig Høyskole.

---

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur