Ser gudstjenesten som en politisk kraft

Hvem sa uken bare hadde syv dager? I den tidlige kirken fantes et uttrykk, Den åttende dagen, om dagen da alt var forandret. I en bok med samme navn, gjenoppdager den svenske retreatlederen og forfatteren Peter Halldorf det gamle uttrykket.

– Det er noe som klikker med dette uttrykket. Man skjønner at «ja, men dette er jo hva det handler om». Den åttende dagen er dagen på den andre siden av død og oppstandelse, den er når tiden tar av sin slitne kappe og går til evigheten, sier Halldorf.

Gudstjenesten hjelper oss fram til en ny måte å forholde oss til verden på

—  Peter Halldorf

Arkitektens språk

Halldorf har i mange år har vært en viktig formidler av antikkens kristendom og østlige kristne tradisjoner. Under pandemien, da den vante hverdagen tok pause, bestemte han seg for å sammenfatte noe av det han har opplevd mest berikende herfra. Resultatet ble tre små bøker. Den vanskelige kjærligheten kom ut på norsk i fjor. Den åttende dagen er ute nå. 80 tettpakkede og forunderlige sider om hvordan den åttende dagen i bunn og grunn kan forandre det meste.

Rammefortellingen er det kjente dåpskapellet i Firenze, med sin paradisport av Lorenzo Ghiberti. Halldorf kom hit første gang en tidlig morgen. Han gikk av toget, vandret gjennom folketomme gater med sekk på ryggen, før det mektige åttekantede baptisteriet brått fylte synsfeltet.

Åtte kanter for åtte dager: Skapelsens seks dager, hviledagen. Og dagen da alt er blitt nytt – gjennom dåpen.

– Baptisteriet minnet meg om denne visjonen som er så viktig i den tidlige kirken, der arkitekturen også er bærer av en åndelig dimensjon, at form og innhold hører sammen, sier Halldorf.

Solens dag

Begrepet «den åttende dagen» finnes allerede hos kirkefedrene, men hentes egentlig fra Henoks bøker, apokalyptisk litteratur som sirkulerte i tiårene før Kristus og favnet en tanke om en ny æra, en messiansk tidsalder, som sprenger tidens begrensninger.

Det er dette som formidles når de første kristne feirer gudstjeneste på ukens første dag, ikke på sabbaten. Kristus hadde stått opp dagen etter sabbaten.

«Fra da av var solens dag, som man kalte den i Romerriket, ladet med ny mening. Strålene fra Rettferdighetens sol hadde trengt helt ned til dødsriket, og hver søndag året rundt var nå en transfigurert dag, en pasja – påske – der den gamle tiden går over i en ny tid», skriver Halldorf i boken

– Hva gjør den åttende dagen med de andre dagene?

– Man kan sammenligne det med sabbaten i jødisk tradisjon. Når man feirer den, så drar man inn alle de andre dagene i sabbatens lys, i sabbatens hemmelighet. Og det er på samme måte med den åttende dagen. Gudstjenesten, feiringen av oppstandelsen, blir ufattelig viktig – Ikke som en slags åndelig opplevelse som skal erfares særskilt på søndagen, men fordi denne dagen drar alle andre dager inn i den samme hemmeligheten: At mitt liv er skjult hos Kristus – hos Gud, sier Halldorf, og utdyper:

– Det er så mye som splitter tanken, som tilslører blikket, men gudstjenesten er en hendelse som kan åpne øyene, slik at jeg kan se igjen. Å feire den, handler derfor om å kultivere en måte å se på verden på, der verden blir transparent. Der jeg gjenfinner et kontemplativt blikk, og ser at hele skapelsen er et sakrament, ladet med Guds nærvær.

Til Paris

Boken utmaler dette perspektivet – gjennom symbolikken i gudstjeneste og kirkerom, og gjennom ord av både kirkefedre og moderne forfattere.

Men en avgjørende referanse for Halldorf, er miljøet av katolske og ortodokse teologer som virket i Paris på midten av 1900-tallet. De hadde et felles ønske om gå tilbake til de antikke kildene, og på den måten finne fram til en måte å snakke om gud og kristen tro på, som tok en moderne livsoppfatning på alvor.

Miljøet er kjent fordi det preget det store kirkemøtet i den katolske kirke på 1960-tallet, Annet Vatikankonsil. Men det var også her at noen av de mest kjente formidlerne av ortodoks tro og tanke virket eller startet sin karriere, med seminaret St. Sergius som base. Et lærested som vokste ut av det postrevolusjonære russiske eksilmiljøet. Halldorf røper at hans kommende bok vil formilde tankene til en av lærerne ved St. Sergius, ukrainske Nicolas Afanassieff.

I Den åttende dagen møter vi flere referanser til Alexander Schmemann, som startet ved St. Sergius før han dro til USA, og gjennom en mannsalder virket ved St. Vladimir’s Theological Seminary.

Halldorf kaller ham i boken for «min viktigste lærer», som den som ga et språk til de erfaringene Halldorf til da hadde gjort. Og han refererer Schmemanns åndelige testamente, der Schmemann gir to nei, og ett ja. Han sier ja til Guds rike – og nei til sekularisme og religion.

– For ham var religion og sekularisme samme sak. Det var noe som henviste Gud til en sektor av tilværelsen. Og det er på den bakgrunn vi kan forstå hans liturgiske teologi, som handler om at gudstjenesten ikke er noe religiøst som vi driver med på søndagen. Gudstjenesten er noe som rommer hele tilværelsen, og gudstjenesten hjelper oss fram til en ny måte å forholde oss til verden på, sier Halldorf, som mener dette blir viktig i møte med klimaspørsmålet.

[ Disse bibelversene satte spor. Og de som leste dem satte egne spor ved versene ]

– Samme språk som samene

Det er ikke mange meterne fra kontoret der vi møter ham, og bort til regjeringskvartalet, der Fosen-aksjonene har pågått tidligere i mars – en kamp mot vindmøller, og et opprør mot fornorskningen av den samiske befolkningen, blindheten for at det fantes en annen måte å forstå menneske og natur på.

– En viktig tanke i den samiske tradisjonen er at naturen er besjelet. Er det de samme impulsene som kommer fra ortodoksien?

– Det tror jeg absolutt. For rent ontologisk, så er virkeligheten én. En annen ortodoks teolog, Philip Gerard, som har betydd mye for meg, har formulert det slik: Hvis vi ikke forstår at én i treenigheten, det inkarnerte Ordet, er blitt en del av skapelsen – og at forholdet mellom Jesu guddommelighet og menneskelighet er av samme slag som forholdet mellom Gud og verden, så kommer vi heller ikke til å forstå at Gud er der hvor mennesker er, hvor skapelsen er. Dette er en avgjørende nøkkel til å begripe skapelsens sakramentale vesen og karakter – og på dette planet snakker kristne samme språk som samene.

– Er det likevel en forskjell?

– Jeg skulle kanskje si det på denne måten: At gjennom inkarnasjonen, i Kristus, så får jeg som kristen et enda tydeligere språk for dette. Ved at det personifiseres i Jesus Kristus, vekkes ikke bare håpet om sjelens frelse, men om hele skapelsens forvandling. Slik at alt det skapte bærer et potensial til å være et avtrykk av det himmelske, det guddommelige.

Det trengs et oppgjør med forestillingen om at Gud konkurrerer med oss om plassen i livet og i verden

—  Peter Halldorf

– Det høres ut som at noe må noe legges til side?

– Ofte når jeg er rundt og snakker om dette, merker jeg at en «himmel og jord skal brenne»-modell sitter dypt hos mange kristne. Det er en tanke om at noe må bort, at Gud skal koste verden og kaste den på søppeltippen. Dette blir problematisk i møte med klimaendringene. Det trengs et oppgjør med forestillingen om at Gud konkurrerer med oss om plassen i livet og i verden. For hvis man ser at kjernen i inkarnasjonene er at skaperen selv vet hva det er å være skapt – ja, da finnes det ikke noe motsetningsforhold.

Et språk uten motstand

For Halldorf holder det ikke med ordene. Det er i feiringen av oppstandelsen – i en symfoni av stillhet, tilbedelse og symbolikk, at kraften til forandring ligger:

– Og det er et problem i vår tid, at den verbale forkynnelsen er blitt så mye viktigere enn det andre. Ofte møter vi plattheten i et språk, der all motstand er borte, der det eksistensielle brådypt forenkles. Men psalterens poesi og liturgiens rike symbolspråk har vært avgjørende for troens overlevelse gjennom historien i tider av utarming og forfølgelse. Og det tror jeg at vi behøver mer av i dag.

– En annen fra Paris-miljøet som du siterer, jesuitten Jean Daniélou, kalte bønn for et politisk problem, fordi bønnen og gudstjenesten også krever en infrastruktur. Hvordan kan dette skapes i dag?

– Det er et helt avgjørende spørsmål. I vår del av verden skjer det en nedmontering av mye av den tradisjonelle kristendomsutøvelsen. Hva kommer i stedet? Det finnes i dag små kommuniteter som vokser fram i de store byene. Jeg tenker på Jerusalemkommuniteten i Paris, som er blitt en oase midt i byen, en ny infrastruktur, som ikke lever isolert og er seg selv nok. Og det er en kjempeutfordring hvordan disse plassene og miljøene kan vokse frem, men det kan bare skje ved at mennesker gir seg over, forplikter seg, og er med på å skape det og å forme det gjennom sine liv og sitt nærvær.

[ Jon Fosse om Gud, litteraturen og veien til katolisismen ]