Ved siden av sitt brede forfatterskap er Bjørn Sortland også professor i skrivekunst på Barnebokinstituttet. Han har fulgt endringene av Roald Dahls bøker med stor uro.
– Det er langt mer uhyggelig at vi begynner å sensurere her i vår del av verden, sier han.
Sortland forteller at også han har opplevd å bli sensurert, i Kina, Tyrkia, Palestina og England. I Kina var beskjedene korte og klare:
- «No blood» – litt blod på en pinsett måtte fjernes.
- «No love» – et par som kysset forsiktig måtte bort.
Klassekampen har tidligere omtalt dette.
I Tyrkia er to av bøkene i serien om Kunstdetektivene blitt fjernet fra skolebibliotek, forteller Sortland, mens i Ramallah var det illustratør Lars Ellings gjengivelse av Matisse sitt maleri Dansen som ble for sterkt. Det måtte strømpebukser til på tegningen.
– Det var først da det skjedde i England at jeg satte ned foten. Begrunnelsen var at endringen måtte gjøres «because of the current situation». I de andre landene er det avgjørende at det kommer ut barnebøker, derfor for har jeg latt meg sensurere. Men ikke i England. Der kom det bare ut ei bok. Det var planer for flere, og hva er «the current situation»? undrer han.
Vågal agent
Det britiske forlaget Puffin skapte store overskrifter da de nylig annonserte en rekke endringer i flere av Roald Dahls barnebøker. Gyldendal, Dahls norske forslag, uttalte først at de ville følge opp «oppdateringer, justeringer og modernisering» i tråd med rettighetsforvalterens grep. Men etter en presisering om at endringene var tiltenkt det britiske markedet, uttrykte forlaget skepsis og avviste at de ville ta inn alle endringene.
– At det i Norge, der det nesten eneste hellige er ytringsfriheten, tar tid før Gyldendal svarer, er uheldig. Det instinktet skulle slått inn med en gang. Alle bør ha en beredskap for slike situasjoner, mener Sortland.
Med agent-serien Johnny 777 skriver Sortland for 9- til 12-åringer. Han kaller det selv en «litt drøy» serie der spenning og humor er hovedingredienser, og alle karakterene er karikaturer. Som i serien om Kunstdetektivene kan Johnny 777 også ta oppdrag over hele verden.
– Den serien er jeg redd for å bli tatt for. Jeg vegrer meg for å skrive ham inn i et oppdrag i et afrikansk land. I denne serien blir alle karakterene parodierte, men hvis jeg sender ham i møte med melaninrike folk, er jeg redd for å få høre at jeg opprettholder stereotypier, forteller Sortland.
– Du sensurerer deg selv?
– Da snakker vi selvsensur. Jeg orker ikke å bli «rasist». Det er ikke sikkert det hadde skjedd, men jeg tenker på det. Men neste bok er likevel faktisk fra Egypt, og jeg jobber med ei bok med en som kommer fra Swaziland. Angsten må ikke bli styrende, sier han.
«Mindreverdig»
Selv om det vekker rabalder når man tukler med Dahls bøker som SVK og Heksene, er det åpenbart lettere å gjøre endringer i barnebøker enn i voksenlitteraturen. I et innlegg på Facebook skriver Anne Kristin Lande, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, og Åse Kristine Tveit, førsteamanuensis ved Bibliotek- og informasjonsstudiene på OsloMet: «Når innholdet i barnelitteraturen endres av krenkelseshensyn, er det uttrykk for at denne litteraturen stadig blir sett som mindreverdig, siden den kan fikses på og endres.»
De påpeker at Knut Hamsun selvsagt slipper unna med sine graverende omtaler av samer og jøder: «Hamsuns bøker er kunst, og revideres selvsagt ikke, selv om vi ikke kan gå god for de rasistiske holdningene som er der. Roald Dahl er ganske annerledes uskyldig, men når utgiverne vil revidere hans bøker forteller det om et underliggende syn på barnelitteraturen som først og fremst noe oppdragende.»
Lande forteller til Vårt Land at hun er glad for at mange reagerte på endringene i Dahls bøker.
– Den siste man vil rette på er Roald Dahl, fordi han er den første som sier «ikke hør på de dumme voksne». Skal litteraturen bli krenkelsesfri sone, blir den fort både tannløs og kjedelig, sier hun.
[ Forlaget skal «gjøre noe med» n-ordet i Jostein Gaarders lydbok ]
Løfte blikket
Å omskrive Roald Dahl sine verk slik at de passer inn i nåtiden er helt feil. Det mener direktør i Norsk barnebokinstitutt Nisrin Maktabi-Barkouki. Hun ser paralleller i endringer gjort i blant annet Sverige, der Astrid Lindgrens bøker har blitt omskrevet og der tegneserien Tintin har blitt fjernet fra svenske bibliotek på grunn av dens kolonialistiske preg.
– Å omskrive eldre bøker fordi innholdet i nyere tid kan fremstå som støtende eller krenkende blir etter min mening feil. Vi snakker om uttrykk som hører til en spesifikk kontekst, som representerer sin tid. Denne diskusjonen kan sees i lys andre nylige lignende saker som Christian Krohg sitt «kolonialistiske» maleri som nylig har vært svært omdiskutert, mener Maktabi-Barkouki.
Barkouki har også sittet som utvalgsmedlem i Kulturrådets vurderingsutvalg for oversatt litteratur og som leder for Norsk Pen sitt flerkulturelle utvalg. Å utgi bøker med original tekst, mener hun kan gi lærdom til nye generasjoner lesere.
– La oss heller invitere den unge leseren til å reflektere rundt hvordan man tidligere har valgt å bruke enkelte begrep eller illustrasjoner som i dag ville vært helt uakseptable istedenfor å skulle skåne dem for ubehaget ved å endre på verkene. Når det gjelder kunst og kultur må vi kunne løfte blikket, og tenke på hva vi faktisk fratar leseren når vi begynner å omskrive bøkene eller fjerne kunstverk for at de skal passe nåtiden. Det er som om vi skulle skrevet om verdenshistorien for å få den til å passe oss bedre, sier hun.
Farlig selvsensur
Maktabi-Barkouki er født i Oslo og har røtter i Midtøsten og Iran. Hun minner om striden rundt Hilde Henriksens barnebok Sitronlimonaden, som ble klaget ble inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet fordi noe av innholdet i boka ble ansett som rasistisk. Med sin bakgrunn som lærer for flyktninger og asylsøkere ved voksenopplæringen, ville Henriksen skrive en bok hun visste det var behov for blant barn som vokser opp mellom to kulturer.
I et leserinnlegg i Vårt Land skrev Henriksen at debatten rundt boka skremte henne.
«Jeg kommer ikke til å skrive flere tilrettelagte bøker for språklige minoriteter, det er et minefelt. Jeg har sluttet i jobben min fordi det er vanskelig å være lærer når man har ord på seg for å være rasist», skrev Henriksen.
Barnebokinstituttets direktør sier Henriksens sak er blitt en fanesak for henne.
– Det er svært trist hvordan den saken utviklet seg, og jeg benytter enhver anledning til å trekke den fram. Personlig mener jeg at Sitronlimonaden er en flott bok med en viktig fortelling. Diskusjonen klarte dessverre å stemple boka og få forfatteren til å ikke ville nærme seg stoffet igjen. Når det trekkes opp grenser mellom hva som er lov og ikke lov som kan få så store konsekvenser, går forfattere i konstant frykt for å trå feil. Det fører til selvsensur. Å vite at Sortland, som både er renommert barne- og ungdomsbokforfatter og professor tilknyttet Norsk barnebokinstitutt, også kjenner på denne frykten er utrolig trist, sier Barkouki.
– Dersom utgangspunktet er at kunsten og litteraturen skal være fri, så har vi alle et ansvar for å ha de rette forholdene for at det faktisk er slik, sier Maktabi-Barkouki.
[ Kulturredaktør Thomas Espevik: «Når jeg leser en bok, vil jeg lese det forfatteren skrev» ]
Barnebok for litteraturens skyld
Alexander Løken er leder for Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU). På NBUs hjemmeside kommenterer han endringen av Roald Dahls bøker slik: «Jeg opplever det som en urovekkende trend å skulle endre eldre verk for å tilpasse dem den tiden vi lever i.»
Når forfattere kan kjenne på selvsensur, ser han det i sammenheng med internasjonale forlags bruk av sensitivitetslesere for å unngå å publisere noe som kan oppleves som krenkende.
– Forfattere skal være nøye med det man skriver om og sette seg inn i andres opplevelser, men man må stå fritt til å skrive om andre erfaringer enn de man har opplevd selv. Kan man bare skrive om det man har førstehånds kunnskap om, kan man få berøringsangst. Det blir et tap for litteraturen hvis alle skal tenke sånn, sier Løken.
Han er redd forfatternes berøringsangst kan være sterkere, enn de føringer man pålegges av forlagene.
– Hva tenker du om påstanden om at det er lettere å endre i barnebøker fordi barnelitteraturen ikke har samme status som voksenlitteraturen?
– Det skyldes holdningen om at barn ikke klarer å forstå ting i sin sammenheng. Jeg mener man lett kan forklare det for barn. Bøker for barn har en litterær verdi i seg selv, akkurat som bøker for voksne, svarer Løken.
---
Roald Dahl-endringene
- Kritikken av endringene i Roald Dahls barnebøker gjør at det britiske forlaget Puffin velger å gi ut både de reviderte tekstene og originalutgavene.
- Serien med 17 originalutgaver vil bli omtalt som «The Roald Dahl Classic Collection».
- I de reviderte versjonene av bøkene vil ord som «tjukk» og «stygg» bli endret til «enorm» og «ekkel».
- I «Charlie og Sjokoladefabrikken» har umpa-lumpaene gått fra å være «små menn» til å bli «små personer».
Kilde: NTB
---
