Lewis reise var ikke den første romanen av Per Olov Enquist (1934–2020) som Ann-Magrit Austenå leste. Fra en bekjent fikk hun høre at hvis hun likte Livlegens besøk, den som handler om kong Christian VIIs livlege Struensee, da burde hun lese romanen om pinse-høvdingen Lewi Pethrus.
20 år er gått siden hun leste den, og på spørsmålet om å trekke fram en religiøs klassiker, svarer hun raskt med Lewis reise.
– Romanen har sittet i meg i langt sterkere grad enn Livlegens besøk, sier hun.
Troslengsel og underkastelse
Med Per Olov Enquists historie og erfaringer fra sin oppvekst i Västerbotten med nærhet til bedehusene, forteller han om Lewi Pethrus, pinsebevegelsens første og største leder, og utviklingen av den største åndelige vekkelsen i Norden på 1900-tallet.
Det handlet ikke bare om menighetsbygging, men også om etableringen av den kristne avisa Dagen og et politisk parti.
– Hva gjorde så sterkt inntrykk?
– Troslengselen og viljen til underkastelse som balanserer på randen av fanatisme. I kapitelet «Abrahams barn» forteller han hvordan Pethrus er villig til å ofre sin kone som er med barn. Barnet er dødt og truer morens liv. Han avviser legens råd og får med seg kona på at de ber til Gud. Det bærer, og det styrker ham.
– Enquist framstiller dette som et voldsomt trosbevis for Lewi og kona. Men for meg er det et av de store dilemmaene. Abraham som blir utfordret til å ofre Isak. For meg er det helt vanvittig. Hva slags gudsbevis er dette?
Skummel religion
Pethrus var motstander av statsorganisert religion og tanken om at forkynnelse var noe man kunne lære på seminar. Alt skulle komme innenfra.
– Denne lengselen etter å gå totalt opp i å oppleve seg som et redskap for Gud, har skumle sider, men er også det som gjør at folk har fått til utrolige ting. Når det går så langt at man er villig til å ofre sine nærmeste, tenker jeg også på Ian McEwans roman Barneloven om en dommer som må avgjøre at en 17-åring i Jehovas vitner kan få blodoverføring i en situasjon med blodkreft. Hun lander på å beordre gjennomføring på tross av foreldrenes vilje. Han overlever, men opplever utstøtelse.
Det som gjør boka stor for meg, er det at det hele veien er flere perspektiver, samtidig både inderlig og nyansert.
— Ann-Magritt Austenå
– Er du mest skremt av Lewis reise?
– Nei. Enquists fantastisk gode skildring gjør at jeg skjønner litt av hvordan en tenker, når en går så langt. Samtidig er det fullstendig fremmed for meg. Det som gjør boka stor for meg, er det at det hele veien er flere perspektiver, samtidig både inderlig og nyansert.
– Vi kan knapt kalle det en religiøs bok. Hva gjør likevel at den hører hjemme her?
– Det er nettopp skildringen av miljøet gjennom bruken av bibelsitater og salmevers som Pethrus skrev. Romanen gjør leseren delaktig i en tenkning og religiøs forståelse. Enquist setter det hele inn i en større sammenheng med verdenskrigene og framveksten av folkebevegelser, og viser hvilke krefter det er mulig å mobilisere.
---
Religiøs klassiker
- I denne spalten ber vi mennesker anbefale religiøse klassikere og fortelle hva møtet med tekstene har betydd.
- I dag: Ann-Magrit Austenå, fagdirektør i Kirkerådet, velger Per Olov Enquists roman Lewis reise.
---
Kvinnehavet
– Hvordan opplever du at Enquist stiller seg til det?
– Han bruker seg selv og sin oppvekst i Västerbotten med den hernhuttiske tenkningen at Kristi blod helt fysisk er utgitt for deg, og at du frigjøres gjennom en total opplevelse av religion. Den hadde han en forutsetning for å forstå. Han reflekterer over hva det er som er så sterkt for menneskene i disse bevegelsene, og han har et blikk som både er utenfra og innenfra.
– Hvordan opplever du kvinneperspektivet?
– Menighetens eldste er bare menn. Kjønnsdeling var klar. Kvinner var mat, hjem og familie. Samtidig ble menigheten et sted å høre hjemme for kvinner som søkte inn fra bygdene. «Kvinnehavet», som han kaller det, var et trygt sted, svarer Austenå.
