Kultur

Krigen mot livet

ESSAY: Jeg vet ikke om vi i Ukraina – og spesielt jeg – fortsatt finnes den dagen dere, mine ukjente lesere, kommer frem til disse linjene, skriver forfatteren Jurij Andrukhovytsj.

Første gang jeg så Den røde skogen var for tolv år siden, da guiden sendte kikkerten på rundgang i vår turistgruppe. Det var under et dagsbesøk på atomkraftstasjonen i Tsjornobyl og den avsperrede 30-kilometersonen rundt det. Ifølge guiden regnes Den røde skogen som det mest radioaktivt forurensede stedet i hele sonen. Da ulykken ved stasjonen inntraff, var det værfaktorene (vindretning og nedbør) som hadde bestemt det slik. Skogsområdene som startet rundt en halv kilometer fra stasjonen, var de første som ble truffet etter eksplosjonen og fikk maksimal radioaktiv eksponering. Rettere sagt, de første om man skulle se bort fra folk – de ansatte på kraftverket og brannmennene. Alle de som døde kort tid etter ulykken. Etter dem igjen døde en stor del av skogen nær stasjonen.

Det er nok riktigere å kalle skogen for «Den røde skogen» – i anførselstegn. Den røde fargen på furuene som døde av radioaktivitet som ikke var forenlige med noe liv, er for lengst sluttet å være dominerende. Alle de døde trærne ble etter hvert hogget ned og begravd under tykke jordlag. «Den røde» har vokst over med bjørk, or, osp og alle slags busker, og er ikke lenger rød eller rusten, men tilsynelatende en helt normal skog. Til tross for denne synlige forandringen, forblir den radioaktive bakgrunnsstrålingen i visse områder av «Den røde» titalls ganger høyere enn normalen. Man skal helst ikke gå inn i området uten spesielt verneutstyr og et dosimeter. Slik sett er navnet fortsatt relevant, det er et varselsignal, en påminnelse om at faren fortsatt er på det høyeste, røde nivået.

Virvlet opp dødelig støv

Atomkraftverket i Tsjornobyl ble tatt av russiske tropper som angrep Ukraina fra belarusisk territorium i de første dagene av invasjonen. Det var en fryktelig nyhet som bekreftet de verste spådommene: I sin «totale krig» kan Russland være i stand til å ty til kjernefysisk terrorisme. Heldigvis ble den russiske offensiven fra nord kvalt ganske raskt, og allerede i slutten av mars måtte de stadig mindre kampføre og mer demoraliserte okkupantene krype tilbake til Belarus. Tsjornobyl 2.0 skjedde ikke.

Likevel satte «Tsjornobyl-ekspedisjonen» i februar og mars 2022 spor i de mange russerne som var med på den. Det var ikke bare fordi de konstant kjørte panservogner gjennom skogen og virvlet opp skyer av dødelig støv; de prøvde også å bygge skyttergraver og festningssystemer der etter ordre fra sin kommando. Den røde skogen betalte tilbake med sjenerøse stråledoser. Uten noen som helst forståelse for omfanget av trusselen, brukte ikke det russiske militæret noe verneutstyr mot stråling eller annen form for beskyttelse. Jeg har en sterk mistanke om at de ikke hadde noe utstyr i det hele tatt. Liv og helse til egne soldater har vel alltid vært det siste den russiske staten har villet prioritere. Det er om mulig enda mer gjeldende i denne krigen, i en tid med fullstendig russisk degenerering. Den første nyheten om at en russisk soldat hadde dødd av strålesyke, kom allerede 1. april. Det er viktig å bemerke at nyheten kom fra offisielle russiske kilder. Hvor mange flere dødsfall som har inntruffet blant deltakerne i den æreløse kampanjen, får vi kanskje aldri vite tatt i betraktning den kjente russiske tradisjonen med å hemmeligholde, skjule og forvrenge alt.

---

Yuri Andrukhovych

Jurij Andrukhovytsj

  • Jurij Andrukhovytsj ble født i 1960 i Ivano-Frankivsk i Vest-Ukraina.
  • Han regnes blant Ukrainas fremste forfattere, og er oversatt til mer enn 20 språk.
  • Høsten 2022 kom romanen Moskoviaden (1993) ut på norsk, oversatt av Dagfinn Foldøy.

---

Russisk Tsjornobyl-glemsel

Samtidig illustrerer den russiske Tsjornobyl-fiaskoen hvor langt det ukrainske og det russiske samfunnet har kommet fra hverandre i løpet av de tre siste postsovjetiske tiårene. Selve minnet om Tsjornobyl er tilsynelatende borte fra russernes hukommelse: De hadde ingen bevissthet om risikoen for å få dødelige doser av stråling i den avsperrede sonen, de forsto heller ikke at området de hadde planer om å bli herre over faktisk var et radioøkologisk bioreservat. Dette er direkte følge av at miljøtenkning i lang tid har vært fullstendig neglisjert og den økologiske kulturen nærmest fraværende i Russland. I sin forvaltning av naturen og naturens ressurser opptrer Russland som et rovdyr og fremstår håpløst uutviklet, akkurat som det tidligere Sovjetunionen.

I motsetning til dette, definerer minnet om Tsjornobyl både ukrainernes identitet og vår moderne økologiske etos. Har vi kanskje med to forskjellige sivilisasjoner å gjøre?

Fullskala krig er ikke bare et begrep. Bak ordene ligger ufattelige katastrofer.

Ser man nøye etter, virker de helt ubegripelige, de tapene naturen har måttet lide under den store krigen med den russiske aggressoren i Ukraina. Fullskala krig er ikke bare et begrep. Bak ordene ligger ufattelige katastrofer. I dag er det for tidlig å vurdere hvorvidt de fleste av dem kan kalles for irreversible eller uopprettelige, men slike skader vil uunngåelig manifestere seg etter hvert som krigen pågår.

Også en miljøforbrytelse

Ukraina er ikke bare det største landet i Europa arealmessig. Det er også et land som er velsignet med et usedvanlig varierende landskap og med et klimatisk og biologisk mangfold. Den russiske militære aggresjonen som startet i februar 2014 og fikk grandiose dimensjoner åtte år senere, i februar 2022, er blant mye annet en enorm og kynisk forbrytelse mot miljøet. Bare flytting av militært utstyr, beskytning, artilleri- og missilangrep, bombeslipp, minelegging på land og i hav, bygging av befestninger og så videre, gjør store skader på naturen. Enhver handling som følger krigens logikk fører til forurensning, ødeleggelser av økosystemer, brutal invasjon i de naturlige habitatene til biologiske arter.

Chernobyl

Til tross for alle de enorme skadene som påføres miljøet nå, og som dessverre ikke har noen ende i sikte, samler og systematiserer de ukrainske økoaktivistene fakta om russernes forbrytelser. Mine søk fører meg til nettstedet «Økologi. Rett. Menneske» (ØRM) som tilhører en menneskerettighetsorganisasjon som i nesten 30 år har kjempet for et rent miljø og gitt juridisk bistand i miljøsaker i Ukraina. Et prosjekt som ble lansert av ØRM i mai, det vil si i den tredje måneden av krigen, heter «Oversikt over russlands forbrytelser mot Ukrainas miljø» og registrerer de daglige aktivitetene til det russiske militæret som har ført til miljøskader i Ukraina. I en lang liste med datoer og tilknyttede hendelser er det svært sjelden at noen datoer står tomme. Massiv krigføring og økokriminalitet registreres parallelt nesten hvert eneste døgn.

Fra oversikten på nettsiden til ØRM har jeg for eksempel fått informasjon om at russisk militærutstyr bare i de første 150 dagene med krigføring slapp ut cirka fire millioner tonn CO₂, noe som er ti (!) ganger høyere enn tilsvarende tall for hele (!) 2021, et relativt fredelig år.

Jeg har også lest om branner. Spesielt i reservater og naturparker. For eksempel om at skogen i bioreservat i Tsjornobyl (det igjen) tok fyr over et område på 1,5 tusen hektar grunnet russisk beskytning 18. mai. Det totale skogarealet som har blitt berørt av krigen siden 24. februar er ca. 2,9 millioner hektar. Per 22. august hadde 55 tusen hektar med skog brent ned, og kostnadene på skadene beløper seg til 4,5 milliarder euro.

Er det mulig å forestille seg slike store tall og dimensjoner? Jeg klarer ikke det. For å være ærlig er jeg simpelthen overveldet i møte med dem.

I tillegg kommer beskytningen av øyene ved Donaudeltaet 21. juni, som er et naturvernområde av internasjonal betydning.

Ukraina i brann

En klassiker i vår litteratur og kinematografi, Oleksandr Dovzjenko, kalte en gang sin filmatiske roman om annen verdenskrig, den som ble forbudt av sovjetisk sensur på Stalins personlige ordre, Ukraina i brann. Det ser ut som Dovzjenko i dag kunne ha skrevet den andre delen av romanen.

Det oppstår stadig branner ved industrianlegg, kjemiske fabrikker og oljeraffinerier. Rett ut i atmosfæren slippes det forbrenningsprodukter av ammoniakk, nitrogen, koks og mineralgjødsel.

Branner på åkrene ødelegger enorme områder med avlinger som ble sådd i våres.

Alt Russland gjør i Ukraina er en form for forurensning. Den metafysiske skitten til «den russiske verden» manifesterer seg nå rent fysisk.

Vi har forurensning med miner både på land og i havet. Eksplosjoner i Svartehavet og Azovhavet dreper og lemlester mennesker – men er også svært farlige for marine økosystemer. Fra tid til annen blir sjøminer og fragmenter av missiler skylt opp på kysten av våre naboer rundt Svartehavet, Romania og Bulgaria. Hva som skjer på den ukrainske kysten, finner vi nok først ut etter at de områdene blir frigjort.

Enhver handling som følger krigens logikk fører til forurensning, ødeleggelser av økosystemer og brutal invasjon i de naturlige habitatene til biologiske arter

Dyr dør i hopetall av støyforurensning. 2. mai sendte russerne nok en gang raketter mot broen over munningen til Dnjestr i Zatoka nær Odesa. En av konsekvensene var døden til hundrevis av delfiner. Mer enn hundre døde delfiner ble skylt opp på den tyrkiske kysten i etterkant av angrepet.

Men det er ikke bare dyr som dør i hopetall i denne krigen. I deler av det ukrainske øst, området som raskt ble okkupert av russerne, lå likene til de drepte i gatene gjennom alle sommermånedene, kroppene råtnet, gikk gradvis i oppløsning og forurenset drikkevannet, noe som resulterte i et stort sykdomsutbrudd.

Atom-utpressing

En annen type forurensning er tusenvis av enheter med militære kjøretøy og utstyr som ble beskutt eller ødelagt på en annen måte, ikke kunne kjøres videre og ble forlatt ute i skog og mark. Disse urovekkende «installasjonene» med tidligere stridsvogner, pansrede kjøretøy, artillerisystemer, fly og helikoptre har blitt så mange at de nå utgjør et sammensatt miljøproblem.

Til denne spontane oversikten vil jeg også føye skadene som ble påført alternative energikilder. Innen 4. juli hadde den russiske hæren ødelagt eller skadet 90 prosent av ukrainske vindkraftverk, 30 prosent av solkraftverkene og 30 prosent av varmekraftanleggene.

En egen post som fortjener å bli skrevet med store røde bokstaver, er Zaporizjzja atomkraftverk som i skrivende stund er okkupert av russerne. Det kan med sikkerhet hevdes at forskjellige typer «atomspill», eller rettere sagt atomutpressing på randen av en verdensomspennende katastrofe, er i ferd med å bli russernes foretrukne forhandlingsmetode.

Meningen med denne aggresjonen kan sies å være intet mindre enn å tilintetgjøre selve livet – fra de dypeste, grunnleggende lagene til de høyeste, mest raffinerte manifestasjonene. Risikoen er stor for at denne massive ødeleggelsen vil bli toppet med en atomsopp.

Ukraina var på rett vei

Den store russiske invasjonen rammet landet vårt akkurat da vi endelig hadde begynt å leve bedre, og det er spesielt trist. De positive endringene som viste seg umiddelbart etter revolusjonen på Maidan i 2014, stadfestet fornyelse av hele samfunnet og den ledende rollen som de aktive borgerne hadde i det. Det var et stort arbeid som vi skulle gjøre sammen med vår valgte regjering. I løpet av de siste åtte årene virket det som hele landet hadde blitt yngre, fylt med optimisme (dette på tross av den permanente russiske trusselen), og hadde endelig bestemt seg for å gå i den vestlige sivilisasjonens spor. Normale veier, mer komfortable og raskere tog, nye flyplasser og bensinstasjoner, anstendige hoteller, utmerkede restauranter og kafeer, vellykket digitalisering, og en merkbar økning i antallet åpne, europeiske ansikter blant menneskemengdene i ukrainske gater … Den moderne miljøbevisstheten er uløselig knyttet til det ovennevnte og innebærer alt fra å kreve sivilsamfunnets kontroll over aktivitetene på industrianlegg, hvor og hvordan nye bygninger skal oppføres til den svært synlige og innflytelsesrike dyrevernsbevegelsen.

Vi utviklet oss jevnt, Ukraina var i ferd med å bli et land for mennesker, et land for livet

Vi utviklet oss jevnt, Ukraina var i ferd med å bli et land for mennesker, et land for livet. Et land som resolutt hadde brutt med det anti-ukrainske paradigmet om «den russiske verden» som var forsøkt tvunget på oss gjennom flere århundrer. Det vil si – vi hadde brutt med despoti, allmektig uangripelig politi, arkaiske «tradisjonelle verdier», og generell fordervelse.

Det Russland gjør mot oss er en hevnaksjon på grunn av dette valget. Som hevn for dette «hoppet inn i frihetens rom» (sagt med Engels’ ord) går Russland til angrep på våre liv, helt til livets dypeste, biologiske grunnlag. Men siden Russland uventet og skammelig mislykkes i dette angrepet, vender det stadig tilbake til den siste, ultimate trusselen – den som er hinsides enhver ekstremitet, den som vil føre til menneskehetens selvdestruksjon.

Vi forsvarte selve livet

Jeg skriver disse linjene i dagene når ukrainske medier er fulle av overskrifter som: «Dette må du gjøre i tilfelle atomeksplosjon». Det som inntil nylig befant seg et sted i den imaginære verden og ble ansett som et ikke særlig originalt motiv for en fantasybok eller en annen apokalyptisk dystopi, har blitt ren rutine i våre liv. Jeg leser instrukser om hva jeg må gjøre «i tilfelle atomeksplosjon» og memorerer ufrivillig at kaliumjodid er frarådet i min alder. Men jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre «i tilfelle» det virkelig skjer.

Jeg vet ikke om vi i Ukraina – og spesielt jeg – fortsatt finnes den dagen dere, mine ukjente lesere, kommer frem til disse linjene. Hvis det verste har skjedd med oss, må dere huske én ting: I denne krigen forsvarte vi ikke bare våre valg, vår identitet og verdighet. Vi forsvarte selve livet, vi tok imot et konsentrert slag mot livets essens, og dette slaget var rettet også mot deres liv, mine kjære ukjente lesere.

---

Essay

  • Dette essayet er skrevet på bestilling fra Forfatternes klimaaksjon, og med støtte fra Bergesenstiftelsen, Fritt Ord og Kulturrådet.
  • Essayet er det første i en serie på fire tekster som tar for seg krig, håp og miljøødeleggelsene vi ser i fortsettelsen av Russlands krig mot Ukraina.
  • Oversetter: Marina Hobbel.

---

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur