Levi Henriksen fant sin stemme hos Flannery O’Connor

Levi Henriksen vokste opp i et hjem med få bøker: Begge bøkene til Max Manus, og en klassikerserie med ni bind. Fra serien husker han blant andre Jack London og Johan Bojer.

– Men mamma meldte meg inn i en kristen bokklubb. Av alle de bøkene var det bare en som gjorde inntrykk. Korset og springkniven er Nicky Cruz sin beretning om den puertorikanske gjengen han tilhørte i New York.

Ingen sensur

For en som vokste opp i ortodoks pinsevennmiljø i ei lita bygd utenfor Kongsvinger, var det ikke snakk om kino, rockemusikk eller fæle ting på TV. Men når det gjaldt bøker fra biblioteket, var det ingen sensur.

– De såkalt kristne bøkene traff meg aldri slik som bøkene jeg lånte på biblioteket. Da jeg seinere skulle finne min stemme som forfatter, sleit jeg. Jeg tenkte ingen ville finne min pinsevennbakgrunn spennende, forteller han.

---

Religiøs klassiker

• I denne spalten ber vi mennesker anbefale religiøse klassikere og fortelle hva møtet med tekstene har betydd.
• I dag: Forfatter og rockemusiker Levi Henriksen om Flannery O’Connors novellesamling Dommens dag.

---

Fant stemmen

Da Henriksen leste novellesamlingen Dommens dag, fant han sin stemme. Den amerikanske forfatteren Flannery O’Connor (1925–1964) ga bare ut fire bøker; to romaner og to novellesamlinger. På norsk er hennes noveller samlet i ett bind med tittelen Dommens dag. I forordet til Gyldendals utgivelse skriver Gordon Hølmebakk. «Det er en egen katolsk brutalitet, hun hadde den. Og utålmodighet, som om hun visste at hun hadde hastverk på jorden.»

Som sin far var Flannery rammet av lupus og fikk bare 39 år på jorden.

– Hun er nok mitt største forbilde som forfatter fordi det ligger en tro i grunnen. Hennes noveller er rettesnor for det jeg skriver, sier han.

Lavkirkelig?

O’Connor vokste opp i en katolsk familie, men det er ikke det miljøet hun skildrer.

– Hun skrev fra de lavkirkelige miljøer i Georgia. Jeg kjente ikke selv til at jeg var lavkirkelig, før en kritiker påpekte det i en anmeldelse av min første novellesamling. Det som fascinerer meg er hennes evne til å skrive om lys og forsoning i de groteske historiene. Også i det jeg skriver er lyset avgjørende, selv om historien er aldri så makaber. Er det ikke en strime av lys, orker jeg det ikke, sier han.

Det som fascinerer meg er hennes evne til å skrive om lys og forsoning i de groteske historiene.

—  Levi Henriksen

– Grunnen for tro, sier du? Hennes eller din egen?

– Begge deler. Hun lot meg forstå at det er mulig å være en forfatter på høyeste, kunstneriske nivå samtidig som troen er grunnlaget for det du skriver, uten at du trenger å være misjonerende eller moraliserende.

Favorittnovelle

– Du valfarter ofte til USA. Har du reist i hennes spor?

– Jeg har besøkt barndomshjemmet hennes i Savannah, Georgia sammen med kona mi og trommeslageren i bandet. Det var en rørende opplevelse, forteller han.

[ Liv Riiser om Flannerys bønnebok ]

Der fikk reisefølget høre gode historier om hvordan forfatteren som skolejente skrev ordene slik de ble uttalt, ikke slik ordboka dikterte. I kirka nektet hun å gå til barnemesse. Hun gikk i voksenmesse, og fikk tyn for det.

– Da vi ble spurt hvor vi kom fra, og svarte Norge, virket det som vi like gjerne kunne svart Mars. Jeg ble også spurt om hva som var min favorittnovelle. Da pekte jeg på trommeslageren og sa at vi begge spilte i bandet «Bra landsens folk».

Levi Henriksens forrige band hadde navn etter Flannery O’Connors novelle «Good Country People».