Onkelen skrev dikt til «Øyvor» som bare ble åtte år

Thor Magnus Tangerås’ diktsamling Ø begynner slik:

nynn om Ø og Øyvor / sull om snøen som fell, ordmor / snøen som fall over kyrkjegarden på Avaldsnes / dryssande den andre i andre då Øyvor, det fyrste / barnet til systera mi, vart gravlagd

Tangerås åpner døra til et lite, hvitt møterom på Høyskolen Kristiania der han underviser i all slags skriving. For fire år siden forsvarte han sin avhandling om livsforandrende lesing. I starten av 2022 debuterte han med dikt. Han er onkel til jenta som i diktene har fått navnet Øyvor.

Da de fleste diktene var ferdige, fikk søstera og mannen hennes lese. De viste dem til ungene sine. I et dikt skriver Tangerås om andrehåndssorg.

– Barnet er deres, ikke mitt – selv om jeg kjente henne. Jeg ville at de skulle godkjenne diktene og føle at de er noe for dem. Det gjorde de, og da gikk jeg til forlaget.

[ «Sorg er prisen vi betaler for å elske noen» ]

Unike Øyvor

Det snør ikke ofte på gravplassen på Avaldsnes. Et sted ladet med lange ferders historie. Åtteåringens siste ferd er fanget i såre linjer.

å senda deg av garde / i dette vesle fartøyet / utan ein ferjemann

– Jeg tenkte på snøen og på henne. Mine minner og erfaringer med henne, alt søstera mi har fortalt om henne – og prøve å få tak i det. Det er en unik følelse knyttet til ethvert menneske. Hva er den følelsen med henne? Hva ga hun meg?

Faller snø

Øyvor ble født med en dyster prognose: Dette går ikke bra.

– Så lever hun tross alt i over åtte år. Da er du sterk og får god omsorg. Hva er et godt liv når du ikke har noe språk, ikke kan bevege deg, får mat gjennom sonder, du har x antall lungebetennelser og epileptiske anfall. Det er en kamp mange som har syke barn i familien står i.

Tangerås gikk i ring og sløyfer på gravplassen. Yoko Onos sang «Listen, it’s snowing all the time» kom til ham. Den katolske tekstlesningstradisjonen lectio divina ga ham impulser der han tråkket i februarsnøen.

– Jeg ville kretse rundt motivet med snøen som faller – over hva? Jeg ville skape et meditativt rom med mye stillhet.

Diktene kom ut et tiår etter gravferden. Avstanden er viktig. Ingen diktning midt i sorgen.

– Hva vil være igjen? Mye av minnet vårt er knyttet til fortellinger. Husker du da vi var der? Da du sa det? Hva vi gjorde der? I hennes tilfelle har vi ikke mye av slikt. Vi må grave dypere i stemninger, kroppslige følelser og slikt som ikke er lett å sette ord på.

I vårt moderne samfunn kan du pakke deg godt inn i forsikringsordninger. Men hva holder deg oppe når du mister noen?

—  Thor Magnus Tangerås

Tom mengde

Dikt har han skrevet lenge uten å publisere.

– Men hadde jeg noe på hjertet? Noe jeg ville dele med verden?

Svaret var ja, og Tangerås gikk til forlaget. Han håper inderlig at leseren kjenner invitasjonen til å komme inn, ta plass og sette seg ned. Selv opplever han at mye poesi er lukket om seg selv.

– Jeg ønsker at poesien skal gi meg en håndsrekning. Å utforske og finne et bestemt språk som passer til erfaringen, kan ta lang tid. Mottoet mitt har vært å skynde meg langsomt. Sakte og usikkert.

Diktene henter ikke bilder bare fra myte og mysterium, men også fra matematikk, fysikk og astronomi. Tangerås liker den pytagoreiske tanken om at hvert tall har en kvalitet og en mening som er forbundet med musikk. Samlingen har fått tittel etter matematikkens symbol for den tomme mengde. Ø er en mengde som ikke har noe element, men Ø er ikke det samme som ingenting.

– Å ha hatt et barn du har mistet, er ikke det samme som ikke å ha barn. Det er opplagt.

syster / du fekk ei dotter / du visste du snart skulle mista // syster / du mista ei dotter / så gradvis plutseleg // syster / du sørgde så umåteleg / godt om henne // syster / du / så

Krystaller

Snøkrystallene fascinerer ham med sin sekskantete grunnstruktur. Likevel er alle unike. Så sier han at vokaler har mening og er hellige.

– Du kan stå ute en vinterdag når snøen faller. Det gir en bestemt følelse. Du løfter blikket, eller du står ute etter at det har snødd, og det er stjerneklart. Det er et sted der matematikk, musikk, vokaler og det hellige og guddommelige møtes, eller kanskje møtes, sier han.

nåde er som snø / snø i grantre / snø dryssande frå greina / rett etter du har sleppt taket i henne

Vokalene er så tett koblet til følelsene våre at det nesten er nede på kommunikasjon uten ord

—  Thor Magnus Tangerås

– Hellige vokaler, det må du forklare?

– Tar du vekk vokalene fra en tekst, så klarer du likevel å forstå teksten med litt tolkning. Har du bare vokalene i en setning, gir det lite mening. Da er du nede på rein musikk. Vokalene er så tett koblet til følelsene våre at det nesten er nede på kommunikasjon uten ord. De er så ulike a, i eller ø – veldig forskjellige. Vokalene er midt mellom musikk og stillhet på et vis.

I poesien ønsker han å peke på noe større som ikke lar seg uttrykke semantisk. Derfor arbeider han gjennom former for lyd, musikk, rytme og gjennom vokaler og lydlige kombinasjoner.

– Det går tilbake til erfaringen med møter med Øyvor. Hun kunne ikke snakke, men var veldig lydhør for musikk. Der er det noe. Musikk er så universelt og primalt. Ser du på klagesangers vokallyder o, a og å, så tror jeg ikke vi kommer så mye dypere enn det.

[ Her er Vårt Land-kritikernes bokfavoritter fra 2022 ]

Livsflamme

Karl Ove Knausgård skrev nylig om døden som veggen vi ikke kommer eller kanskje kommer gjennom. Han spør om ikke den indre livsflammen som er i hvert menneske rett og slett kan trenge gjennom veggen.

– Hans tanker om å konfrontere døden, på hvilken måte vil du si at du gjør det?

– Det er en interessant parallell. Øyvor fødes og så er det tett på at hun dør allerede der. Så henger prognosen over, og med ujevne intervaller er hun nesten død, nesten død. Sorgen har begynt allerede der. Det er likevel ingen forberedelse når det skjer. Du kan være så voksen du vil, men så står du der og barnet spør hvor er hun nå? Er det noen voksne som har svar?

For Tangerås virker det ufattelig at livet skal være blåst ut i et blaff.

– Har du vært nær når noen dør, er det som om noe går ut av kroppen, en energi, et lys. Et eller annet. Min anskuelse er ikke-materialistisk, og jeg har en åndelig tilnærming. Hvor kommer vi fra? Jeg er ikke filosof, men noe i oss åpner seg når vi står foran mysteriet.

[ Alf Kjetil Walgermo: «Djønnes farsportrett er noko av det mest opprørande eg har lese på lenge» ]

Mer enn tale og handling

I jødedommen sier man at en person dør to ganger. Poesien får ikke gjort mye med den første, men den andre døden er forbundet med at den dødes navn ikke lenger holdes levende.

Kontakten med Øyvor gjorde Tangerås klar over at mennesket er noe annet og mer enn tale og handling.

– Påstanden er at du kan ha et godt liv uten å kunne gjøre de vanlige tingene fordi du har en sjel. Du kan både ta imot og gi kjærlighet.

Ingen organisasjoner eller menigheter har tatt kontakt med Tangerås. Under Olavsdagene i Roma var han invitert til å snakke om litteraturens kraft, men rakk ikke å lese noen av diktene. Han synes de skal leses høyt og er glad for at de er lest inn som lydbok.

– Jeg har ikke lest diktene i noen religiøse sammenhenger, men det håper jeg på for den religiøse dimensjon ved boka er åpenbar.

– Jeg legger merke til at du takker for tro, håp og kjærlighet på siste side i boka. Hva betyr det for deg?

– Jeg er opptatt av å ta del i den kontemplative delen av kristendommen. Den betyr mye for meg. Hvor mange rom og steder er det i dag hvor folk snakker om de store eller ultimate spørsmålene eller bare deler uten å skulle vite for mye? spør han.

Møte med troende menneskers ferdige svar, tror han sperrer for mange.

– Å tro at tro betyr å anta ting om noe er en ganske svak fortolkning av trosbegrepet. Jeg kan si lite om det hinsidige eller metafysiske, men jeg kan åpne for det ved blant annet å sitte i stillhet eller kanskje finne det mellom linjene i poesien.

– Selv synes jeg diktene anger av religiøsitet?

– Noen av diktene er eksplisitt religiøse. I vårt moderne samfunn kan du pakke deg godt inn i forsikringsordninger. Men hva holder deg oppe når du mister noen? Det er noe av det sentrale i boka, sier han.

---

Thor Magnus Tangerås

• Født 1972.
• Kommer fra Haugalandet.
• Han er førsteamanuensis ved Westerdals institutt for kreativitet, fortelling og design ved Høyskolen Kristiania.
• Han forsker på hvordan litteraturen kan forandre oss.
• Det har han skrevet om i boka Literature and Transformation. A Narrative Study of Life-Changing Reading Experiences (Anthem Press, 2020).

---

Litteraturens kraft

Gjennom forskningen på litteraturens livsforvandlende kraft har han erfart at lesing av mang slags litteratur kan føre til avgjørende endringer i livet. Han sendte ut brev til mennesker i England og Norge med spørsmålet: Har ei bok forandret livet ditt? Både Lady Chatterlys elsker og Bobsey-barna er med blant svarene. Han har lest bøkene de nevner og samtalt med leserne i etterkant.

– En livsendrende leseoppleving – hva kan det være og hvordan kan den deles?

– Samtalene handlet om eksistensielle kriser, tapserfaringer og sorgarbeid. Mange erfarte at deres anskuelser ikke var dype nok til å prosessere det som skjedde med dem. Litteraturen gir ikke løsningen, men det er akkurat som de får noe de ikke visste at de trengte. Ved å gå inn i det fremmede eller det andre i fortellingen, og glemme deg selv, kommer du tilbake til som en annen eller noe mer.

De kunstverk som berører deg dypest, setter, ifølge hjerneforskning, i gang noen prosesser i hjernen som ikke skjer om du ikke blir berørt. Da får vi en sjanse til å skape en ny fortelling om oss selv.

– Forskningen sier at for den emosjonelle delen av hjernen er det ikke avgjørende om den hendelsen finner sted i det ytre eller om det er noe du har lest eller sett. Du får muligheten til å se, oppleve og forstå deg selv på nytt, forteller Tangerås.

[ Når jobben imiterer Jobs bok ]

Lydhør

Hans egen erfaring med livsendrende lesning skriver seg tilbake til tenårene og det gilde Haugesunds folkebibliotek. Der fant han både fram til dikteren Dylan Thomas, brasiliansk konkretpoesi og Kierkegaard.

– Det åpnet opp noe større som jeg kanskje ikke helt skjønte, men ga meg nysgjerrigheten på litteratur og lesning.

– I hvilken grad trekker du inn Ø når du snakker om å dele leseerfaringer?

– Det er veldig aktuelt. Både tapserfaring og sorgarbeid er dimensjoner i avhandlingen min. Doktorgraden er en del av motivasjonen både for å publisere og hva slags dikt jeg vil skrive. De skal nå ut til folk.

Ø-diktene har også styrket hans oppmerksomhet og empati i møtet med leserne han intervjuet.

– Det handler om lydhørhet. Noen kom for å gi deg noe av det mest personlige du har. Da må du kunne ta det imot og forvalte det ved å gå videre inn i det.

Enten han har diktet eller forsket, handler det dypest sett om å lytte og leite.

– Kanskje må du lage noen ord for å gi uttrykk for det, sier han.

Slike ord er det mange av i diktene. Som formuleringen heime i histhima.

– Det jeg liker med hima er at det i min dialekt betyr hjemme, men det betyr også noe uklart eller tåkete, et slør eller det som er mellom oss og noe som er hinsides. Det er kjekt med slike tilfeldigheter. Kanskje er det også et hjem i den mellomtilstanden.

– Snøglødande?

– Ja, det går ikke i hop. Men har du et lys inne i snøen, gløder snøen på samme vis. Kommer du hjem med frosne hender, begynner de å brenne. Eller snøkrystallene. Når du forstørrer dem, ser du at det lyset også har en glød. Du kan ikke se på dem uten å tenke hvordan er det mulig?

– Spurveuglas lukkesong. Hva er det?

– Det fine med det nynorske ordet er at det både er å lukke og lykke. På karmøydialekten er u-en nesten en y. Når noe lukkes, åpnes det noe annet. I et korte glimt kan man midt oppe i noe vondt kjenne glimt av glede.

[ Freder eplehage til minne om holocaust-ofre ]

Vitalitet

– Hva vil du med Ø? Gi håp?

– Gi trøst. Håp? Jeg tror ikke vi trenger å gi noen håp. Det er det siste som er igjen i krukka etter at alt annet er sluppet ut. Håp, tro og kjærlighet. Det gir ikke mening i å fornekte at noe er vondt, eller at noe ikke kan bli helt igjen. Mening er å klare å holde på motsetninger. Jeg prøver å gi et bilde av at her er det sykdom og noe vondt, men her er det også en vitalitet og en livsstyrke. Her er døden, og det er grensa. Her er det en port, men ingen kan si sikkert at det er noe mer, men du kan i sekunder, eller permanent, oppleve at det finnes mer.

Og så tilføyer han:

– Jeg har ikke noe «det blir bra til slutt». Mening må skapes, og da må vi holde på motsetningene. Men jeg merker det er vanskelig å snakke om diktene.

[ Ved årets slutt kan hvem som helst utgi Knut Hamsuns bøker ]