Kultur

«Iranere flest vokser opp med TV-propaganda»

FILM: Dokumentaristen Kaveh Abbasian har forsket på hvordan iranske myndigheter bruker filmmediet. Han mener landets revolusjonsgarde forandrer filmlandskapet.

Kaveh Abbasian ble født fem år etter revolusjonen i Iran, og midt i en åtte år lang krig med nabolandet Irak.

Som studentaktivist ble bevegelsen han var del av satt under press, og etter måneder i skjul, dro han til Storbritannia som politisk flyktning i 2008. Mens han fullførte sin mastergrad i film på University of Roehampton det påfølgende året, begynte han å tenke mer og mer på hva han så på på TV i Iran da han vokste opp.

Eller rettere sagt, hva han ikke så på. Familien hans støttet ikke regimet, så i likhet med mange intellektuelle ignorerte de statens påkostede TV-produksjoner.

– Men vi kan ikke ignorere det faktum at iranere flest vokser opp med den propagandaen.

Slik startet hans mangeårige utforsking av Den islamske republikkens målrettede bruk av filmmediet.

Hellig forsvar

Etter revolusjonen i 1979 og innføringen av Den islamske republikk Iran, gjennomgikk landet store kulturelle endringer. Kaveh Abbasian refererer til et sitat fra en tale holdt av Ruhollah Khomeini: «I et islamsk land, må alt være islamsk» – også filmmediet. Kinofilm ble brått sett på som en uting fra vesten, og flere iranske filmskapere ble straffeforfulgt, fengslet og henrettet. Samtidig, forteller Abbasian, så iranske myndigheter sitt snitt til å bruke kraften i det audiovisuelle til sin fordel.

Da det han kaller «islamsk film» vokste frem, var det riktignok vesentlig å fri seg fra det som minnet om et vestlig filmspråk. I Iran er denne statsfinansierte filmretningen kjent som «sacred defense cinema», som virkelig satte fart gjennom Iran-Irak-krigen (1980-1988). Abbasian forteller at de iranske krigerne først og fremst fremstilles som representanter for en verden der islamske idealer er grunnleggende. Krigen handlet mindre om et nasjonalt forsvar av landegrenser.

Retningen har avfødt over 200 filmtitler, og flere store regissører startet sin karriere som statsstyrte krigsdokumentarister. En av de mest fremtredende regissørene, var Morteza Avini. Han laget en haug med dokumentarer gjennom krigen mellom Iran og Irak, der den viktigste var Chronicle of Triumph – en 63 episoder lang TV-serie sendt i beste sendetid på torsdager, forteller Abbasian.

– «Alle» så på det. For mange av dem som bodde langt unna fronten, ga det et innblikk i krigen. Det handlet om hvordan man skulle se på krigen, men også om hvordan man bør oppføre seg i sitt daglige liv som troende muslim.

I arbeidet med sin doktoravhandling, så Abbasian på Chronicle of Triumph med filmfaglige briller. Samtidig gikk han nærmere inn i rollen denne toneangivende serien spilte i å forplante visse forestillinger om krigen og myndighetene.

Krigsserien var svært populær og ble vesentlig for hvordan Iran fremstilte krigen, og hvordan propagandaens estetikk tok form i årene som kom. Avini stod i bresjen for en rekke islamske filmskapere som arbeidet på krigens front så vel som i avsidesliggende byer. Hans litterære inspirasjonskilder og hans essayistiske og selvrefererende stil, skilte filmene tydelig fra typisk TV-sendte krigsreportasjer, forteller Abbasian.

I 2019 fullførte han sin doktoravhandling, som siden ledet til arbeidet med en dokumentar som tar utgangspunkt i hundrevis av timer med film. Triumph er en essayistisk dokumentarfilm som i stor grad lener seg på arkivmateriale – aller mest fra Chronicle of Triumph, men også «found footage» fra opposisjonens mer kornete produksjoner. Den originale fortellerstemmen til Avini og Abbasians nye engelske fortellerstemme brukes om hverandre. I tillegg har Abbasian intervjuet tre regimekritiske kvinner som alle deler noen av sine historier fra Iran-Irak-krigen.

– Det er talende at det statsfinansierte arkivmaterialet er høyoppløselig og i veldig god kvalitet, mens videomaterialet fra de venstreorienterte og undertrykte filmskaperne er i svært dårlig stand.

Nasjonalistisk retning

En tid etter at krigen mellom Iran og Irak ble avsluttet i 1988, fortsatte den statsfinansierte filmproduksjonen å konsentrere seg om krigsårene. Men etter hvert avtok denne tematiseringen av krigens helter og etterdønninger. Utover 1990-årene, da Akbar Hashemi Rafsanjani var landets president, ble det viktigere å samle nasjonen og bygge broer utover landets grenser, bemerker Abbasian.

Han kaller det en ny fase av den såkalte «hellige forsvarsfilmen», der iranske soldater ikke lenger ble fremstilt bare som forsvarere av helligdom og islamske tradisjoner, men som forsvarere av, og representanter for, nasjonen Iran. Abbasian mener dette var en lur måte for iranske myndigheter å få med seg en større del av folket, og minner om at Iran ikke bare består av sjiamuslimer.

– I tillegg til å plante den islamske kulturen, ble det viktig å spre en iransk nasjonalisme. Plutselig var det ikke bare religiøse flagg som vaiet i vinden. Hvis du ser på den tidligere propagandaen, var den primært tuftet på islamsk teolog og tradisjoner, men om du sammenligner med produksjonen fra de siste par tiårene er ikke religionen like enerådende. Det var viktigere å fremstille Iran som et stabilt land i en ellers konfliktfylt region, sier han.

Vinner priser

I det amerikanske magasinet New Lines argumenterte Abbasian i fjor for at Irans revolusjonsgarde (IRGC) endrer filmlandskapet i fødelandet. IRGC ble grunnlagt etter revolusjonen i 1979 for å forsvare de islamske verdiene. Etter krigen mellom Iran og Irak vokste revolusjonsgarden seg til noe større enn bare et militært forsvar. Det ble en sterkere politisk, teologisk og økonomisk aktør, og etter hvert utviklet det seg også til en sterk kulturell høyborg, skriver Abbasian.

I 2011 etablerte IRGC organisasjonen Owj Arts and Media, som Abbasian mener har spilt en nøkkelrolle i utviklingen av det militære propagandaapparatet. «Organisasjonen kan forstås som den kulturelle fasetten i IRGC stadig strammere grep om det iranske samfunnet», argumenterer han.

– Dette har skapt en ny generasjon med profesjonelle filmskapere. Mange av disse filmene har gode besøkstall på kino, og flere av filmene har dessuten gjort seg bemerket i utlandet både ved å bli vist på filmfestivaler og vinne priser.

– Paradigmeskifte

Flere uavhengige filmskapere i Iran har blitt arrestert det siste året, deriblant en rekke dokumentarister, men også internasjonale berømtheter som Jafar Panahi og Mohammad Rasoulof. Prisbelønte Panahi ble i juli ilagt seks års fengsel for en dom fra 2010.

Sammen med en håndfull iranske filmskapere som «for det meste ikke hadde noe annet valg enn å forlate Iran», var Kaveh Abbasian nylig med på å opprette «Association of Iranian Film and Theatre Artists Abroad». De krever frifinnelsen av alle fengslede film- og teaterarbeidere, og samler underskrifter fra iranske kunstnere over hele verden. Det føyer seg i rekken av press mot prestestyret de siste månedene.

16. september i år døde kurdiske Jina (Mahsa) Amini på sykehus, etter tre dager i moralpolitiets varetekt. Hun ble stoppet på gata av Irans moralpoliti fordi de mente hun hadde på seg hijaben på feil måte. Siden da har det vært voldsomme demonstrasjoner i Iran. Over hundre mennesker skal ha blitt drept, ifølge Amnesty, og en rekke personer har blitt dømt til dødsstraff.

Abbasian mener den revolusjonær bevegelsen har «endret landskapet totalt» og er overbevist om at demonstrantene vil vinne.

– Alle deler av iransk liv, både innlands og utlands, er forandret. Makten er fortsatt hos Irans myndigheter, men makten i gatene og i folks husholdninger har forandret seg veldig. Det er et paradigmeskifte.



Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kultur