Kultur

Filmprosjekt vil åpne samtalen om adopsjon: – Alle disse historiene gir en dypere innsikt

UTENLANDSADOPSJON: Adopsjonsaktivister ønsker prosjektet velkommen, men advarer mot å koke det ned til enkelthistorier.

– Siden jeg var 18 år, har jeg jobbet aktivt med å ta tilbake det jeg ble tatt ut av. Det handler om identitet.

Da Christina Violeta Thrane Storsve var ett år gammel, ble hun adoptert fra Guatemala til Norge. Selv om den biologiske familien hennes faktisk var en del av henne gjennom hele oppveksten, var det først da hun ble myndig – og besøkte fødelandet for første gang – at den guatemaltekiske delen av henne «ble aktivert».

– Denne usynlige verdenen har alltid vært en del av meg – familien min i Guatemala er like reell som den her i Norge. Jeg er en del av livet der selv om jeg ikke er der. Det er noe jeg har jobbet hardt for å aktivere. Den usynlige verdenen er der hele tiden. Jeg har ikke et behov for at noen skal se den hele tiden, men har et behov for at de vet at den eksisterer, sier Storsve.

– Og siden jeg ble forelder selv, har det vært viktig for meg at barna mine er tospråklige.

.

Vil ikke være politisk

Christina Violeta Thrane Storsve er en av tjue utenlandsadopterte som forteller en flik av egen adopsjonshistorie i Spagat, et fersk nettprosjekt laget av sørlandsbaserte Sanden Media. «Et dokumentarisk prosjekt uten noen politisk agenda», beskriver produsent Livar Hølland.

– Vi ønsker at folk som er adoptert skal komme frem med sine historier. Det bunner blant annet i at utenlandsadopterte er overrepresentert på en del statistikker som ikke er så bra, og at det i alle deler av samfunnet har vært altfor lite fokus på denne gruppa, sier produsenten.

Videosnuttene tematiserer blant annet rus, rasisme, rotløshet, traumer og identitet. Prosjektet har blitt til i samarbeid med Rådet for psykisk helse, og midler fra Stiftelsen Dam og Bufdir. Dessuten har Sanden Media samarbeidet med flere adopsjonstilbydere, samt organisasjonen Adopsjon i endring.

Hvorfor er du så opptatt av at dette ikke skal være politisk?

– Det er ikke det som er poenget her. Vi vil få frem ulike erfaringer fra adopterte, og ikke gi prosjektet politisk retning. Vi har ingen mål om at dette skal oppnå noe spesielt annet enn at det kan være et verktøy for å skape debatt. De som vil bruke videoene i en spesiell sak eller retning, er veldig velkommen til det, sier Hølland.

– Men er ikke disse historiene på den ene eller andre måten knyttet til politikken rundt norsk utenlandsadopsjon?

– Alt handler om politikk i en eller annen fasong, men her vil vi først og fremst få frem noen personlige historier. Kanskje var det politikk som trigget prosjektet – offentlige helsemyndigheter har vært for lite oppmerksomme på utenlandsadopterte – men når det i dag er snakk om å granske norsk adopsjonshistorie, har vi ingen formening eller tanker om det.

Vi har ingen mål om at dette skal oppnå noe spesielt annet enn at det kan være et verktøy for å skape debatt

—  Livar Hølland, produsent i Sanden Media

Må politiseres

Christina Violeta Thrane Storsve er en av flere norske adopsjonsaktivister som har gjort seg bemerket de siste årene. Sammen med Diana Patricia Fynbo driver hun stiftelsen Adopsjon i endring, et ressurssenter for adopterte og deres familier. De har vært særlig opptatt av behovet for etteradopsjonsarbeid, altså at adopterte og adoptivforeldre får støtte og rådgivning etter endt adopsjon, og for å granske norsk adopsjonshistorie.

I 2020 ba Storsve og Fynbo norske myndigheter ta innover seg at «vi er andre lands barnevernsbarn», og året etter kritiserte de myndighetene for å overse de utenlandsadopterte i en rapport som blant annet skulle kartlegge de adoptertes behov.

Nettopp det å se de adopterte var også utgangspunktet for at stiftelsen Adopsjon i endring ville involvere seg i Spagat-prosjektet. Helt siden de begynte å engasjere seg aktivt på adopsjonsfeltet i 2016, har de vært opptatt av at det ikke skal handle om deres personlige historier, fordi et ensidig fokus på enkelthistorier kan tilsløre de systematiske problemene ved utenlandsadopsjon.

– Prosjekter som dette, der tjue adopterte får fortelle ett utsnitt av sin egen historie, har en verdi. Noe av kjernen er å huske på at dette bare er utsnitt, som berører ulike tematikk og kan bidra i ulike retninger, sier Storsve.

Der Sanden Medias mantra har vært «vi har ingen politisk agenda», er de to aktivistene på sin side opptatt av at enhver enkelthistorie ikke kan eksistere i et vakuum.

– Bare enkelthistoriene alene hadde vært interessante dersom det faktisk gikk veldig bra, og at adopsjon som konsept hadde oppfylt det som er målet: at adopsjonen skal være til det beste for barnet i et livsperspektiv. Vi har oppdaget og fått bekreftet at systemet har mange hull og mangler. Dermed mener vi at historiene og politikken ikke kan skilles fra hverandre, sier Fynbo.

.

En start

Hun trekker en parallell til barnehager. Det nytter ikke bare å forholde seg til enkelthistoriene fra barna om man skal diskutere kvaliteten på barnehagen som sådan, bemerker hun. Samtidig ønsker hun Spagat-prosjektet velkommen, og er klar på at stiftelsen kommer til å bruke videoene i sitt arbeid.

– Hvorfor er dere med til tross for at Sanden vil være apolitiske?

– Det handler om viktigheten av å se de adopterte, det er dem vi følger opp. Vi skal gjøre adopsjonsfeltet bredere, og alle disse enkelthistoriene er med på å gi en dypere innsikt og et bredere perspektiv, sier Storsve.

Hun bemerker også at det er sentralt at de adopterte velger selv hvilke historier de vil fortelle.

– Det er tusen ting jeg kunne sagt noe om. For meg er det for eksempel utrolig viktig at jeg ikke filmes på tradisjonelt vis sammen med adoptivfamilien mens vi ser på et familiealbum. Det var viktig at jeg skulle velge bildene de skulle filme. Vi vil utfordre fortellingen om den adopterte, og dette er en del av det.

.

Annet perspektiv

Kristian Mateo Norheim synes spagat er et dekkende ord for å beskrive egen oppvekst. Norheim er adoptert fra Colombia og fikk sin dose med spørsmål om hvor han hadde flyktet fra, hvor han egentlig var fra, om han ikke ville være med på «Tore på sporet». Samtidig hadde han sin egen rekke med spørsmål som det var langt vanskeligere å svare på.

– Hvordan skal jeg forholde meg til min egen bakgrunn? Hvilke deler av den colombianske kulturen vil jeg ta med i mitt liv? Hva skal jeg svare folk? Hva vil folk at jeg skal svare?

Samtidig som Norheim alltid har vært interessert i fødelandets kultur, har han aldri vært interessert i sin biologiske familie. Noen drypp av informasjon om barnehjemmet han ble adoptert fra, gjorde at han aldri ville åpne den døra.

– Det er nok ikke en så rosenrød historie, så da trenger jeg ikke vite mer.

Det har likevel ikke holdt folk fra å nærmest insistere på at han må grave i egen røtter: «alle vil jo vite hvem de egentlig er», «du vil det kanskje ikke nå, men du vil det garantert senere». Det gir et inntrykk av at enkelte tror de vet bedre, mener Norheim.

En rapport fra i fjor viste at halvparten av norske utenlandsadopterte har opplevd forskjellsbehandling. I Spagat-videoen forteller Norheim, som er lærer, vararepresentant for Rødt Rogaland på Stortinget og medlem av Åpen folkekirke, om egne vonde opplevelser. Rasisme har han opplevd i klasserommet, på bussen og i politikken.

– Jeg tenker at det er viktig å sette søkelyset på utenlandsadopterte sine opplevelser.


Les mer om mer disse temaene:

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur