Kultur

Jeg måtte gjøre noe med raseriet mitt, jeg skjønte jo det

ESSAY: Jeg tror vi må forstå viljens natur for å forstå raseriet, og slik komme eksplosjonene i forkjøpet, skriver Erik Engblad.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Jeg hater deg». Ordene hennes skar gjennom og fikk meg i et øyeblikk til å se situasjonen liksom utenfra: Jeg sto der varm og oppkava på gulvet med pekefingeren stukket ut i lufta framfor meg. Dråpen av spytt hadde landa på overleppa hennes, hun tørka det ikke bort. Dattera mi var bare åtte. Det hadde bare vært en bagatell. Det var alltid bagateller som fikk sprengladningene til å gå av, trivielle minefelt. Sånn som alle småbarnsfedre må igjennom: påkledning, avkledning, søvnløse netter, logistikk som ikke vil gå opp. Men jeg detonerte så mye oftere enn alle andre, følte jeg, og vi hadde fått tre barn på rappen, så jo – trykket var høyt. Nå sto den eldste av dem og ropte til meg at hun hata meg. Så jeg måtte gjøre noe, jeg skjønte jo det, jeg måtte se til å bli den pappaen jeg egentlig ville være.

Men var det egentlig mulig å starte på nytt, bli et annet menneske?

Monica Isakstuen skriver, i romanen med det betimelige navnet Rase: «Det er så enkelt å si til seg selv når man legger seg: I morgen skal jeg være mer tålmodig. Roligere og snillere. Jeg skal ikke bli sint hvis de ikke gjør som jeg vil».

For er det ikke sånn, at vi drives hit og dit av krefter og drifter vi ikke egentlig har oversikt over, en viljestrøm vi bare i vekslende grad kan manøvrere i? Som Paulus slår fast i brevet til romerne: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Jeg tror vi må forstå nettopp dette med viljens natur, for å forstå raseriet, og slik komme eksplosjonene i forkjøpet.

Blind vilje

Etter en tre år lang sjølranskalese, begynte jeg å skrive ei bok om aggresjon, småbarnsliv og desperate forsøk på besinnelse. Til slutt utstyrte jeg romanen Situasjoner med en epigraf, henta fra den tyske 1800-tallsfilosofen Arthur Schopenhauer: «hvor salig et slikt menneskes liv må være, som har fått sin vilje slukket». Jeg har inntrykk av at Schopenhauer tenkte på enhver kraft i naturen som en slags vilje. I hovedverket Verden som vilje og forestilling bruker han et eksempel fra insektenes rike: «Eikehjortlarven biter ut et dobbelt så stort hull i det tre hvor den skal gjennomføre sin forvandling hvis den skal bli en mannlig bille og ikke en kvinnelig. Som fremtidig mannlig bille må den nemlig lage seg stor nok plass til hornene, som den imidlertid ennå ikke har noen forestilling om». Men også i mennesket kan viljen virke blindt, tror jeg.

Er det mulig å unnslippe sin egen vilje, for slik å fungere bedre sammen med andre?

Samtidig er det ikke sjølve raseriet som er den blinde viljen Schopenhauer snakker om, på tross av raseriets naturkraftaktighet. Jeg tror det snarere handler om enkeltindividets grunnleggende vilje til liv, og jeg holdt på å si grunnleggende vilje til eget liv, som overstyrer mange av våre helligste idealer. Det er når selvets egoistiske begjær kolliderer med andres menneskers likeså ubendige viljer, at humøret begynner å buldre og brake.

Den usynlige gorillaen

I sin forelesningsserie om Bibelen, viser den kanadiske psykologen Jordan Peterson til det berømte eksperimentet med den usynlige gorillaen, som blei utført i 1999: Deltakerne fikk instruks om å studere en basketballbane, hvor et sett spillere i hvite og svarte trøyer sendte ballen til hverandre. Oppgaven var ganske enkelt å telle antall pasninger de hvite spillerne utførte. I etterkant av eksperimentet fikk deltakerne spørsmål om hvor mange pasninger de hadde registrert, og om de hadde lagt merke til gorillaen. I løpet av tida pasningene gikk gjennom lufta, kommer nemlig en person i svart gorillakostyme inn, stiller seg opp i midtsirkelen, slår seg på brystet, før den pelskledde personen stille og rolig går av banen igjen.

58 prosent av deltakerne rapporterte at de ikke hadde lagt merke til noen gorilla.

Det var alltid bagateller som fikk sprengladningene til å gå av, trivielle minefelt

—  Erik Engblad

Eksperimentet avslører hvor målstyrte vi er som mennesker. Når vi setter oss et mål, påvirker denne målsetninga hvordan vi ikke bare forstår, men regelrett ser virkeligheten. Peterson hevder vi sorterer verden i tre kategorier: det som kan hjelpe oss å nå målet vårt; det som står i veien for å nå målet vårt; og til slutt den største kategorien – som også gorillaen forsvant sporløst ned i for over halvparten av deltakerne –, det som er irrelevant for at vi skal nå målet vårt. Jeg tror vår målstyrte vilje, enten vi er klar over hvilket mål vi styrer mot, eller ikke, kan resultere i en grov sortering av verden, hvor de andres – også våre ektefeller og barns – behov, ønsker og egne viljer kan framstå i beste fall som irrelevante, i verste fall som regelrette hindringer. Ikke rart det blir friksjon.

Men er det mulig å unnslippe sin egen vilje, for slik å fungere bedre sammen med andre?

Kunsten å faste seg sjøl til døde

Sallekhana er navnet på øvelsen som må sies å være verdens mest ekstreme form for askese. Gjennom en langsom, men systematisk avvikling av næringsinntak og fysisk aktivitet, parallelt med utstrakt meditasjonspraksis og tett oppfølging fra åndelige veiledere, bestemmer enkelte praktikanter innen den indiske religionen jainisme, for rolig og konsentrert å faste seg til døde. Det er en aktiv viljeshandling for jainene som tar dette valget, ser det ut til, å tre ut av livet på denne måten. Eller kanskje er det akkurat motsatt.

Schopenhauer

Hos jainismen, så vel som i buddhismen eller hos filosofen som gikk under kallenavnet «den europeiske Buddha», nemlig Schopenhauer, forstås lidelsen som en pendling mellom smerte og kjedsomhet. Enten oppnår vi målet vårt raskt og får det som vi vil – og som et resultat kjeder vi oss. Eller så klarer vi ikke å nå målet, og fylles av smerte. Et sørgespill er livet uansett, ifølge den uhelbredelige pessimisten Schopenhauer: «Har man med stor møye lykkes i å fortrenge smerten i én av dens skikkelser, så fremstiller den seg straks i tusen andre». Om vi i tillegg er dømt til å gjenoppleve denne verdenssmerten, slik jainene skal ha det til, i liv etter liv – in absurdum – ser vi kanskje konturene av sallekhanas frigjørende potensial.

Idealet bak sallekhana er altså en gradvis fortielse av kroppens utallige rastløse drifter, som tillater asketen å gli inn i en slags livets blindsone, hvor viljen blir satt i frigir. Uten mat eller drikke, blottet for lyster og lengsler – dermed også løsrevet fra alle verdens lidelser – venter saligheten sjelen, når den endelige stillheten inntar asketens avmagrede kropp.

Fasteritualet er åpenbart et ytterpunkt, men jeg synes det er pirrende å tenke på at muligheten finnes: Vi som bevisste vesener er ikke er dømt til å akseptere vårt utgangspunkt. Det finnes en frihet.

Balltre og porselen

Den amerikanske psykologen Carol Tavris har skrevet boka Anger. The Misunderstood Emotion. Der snakker hun om hvordan vi kan ventilere ut sinnet vårt, få utløp. Enten om det er i form av bekjennende samtaler eller mer drastiske virkemidler, som såkalte «rage rooms» som har blitt populære i land som USA og Japan. Mot en sum penger kan du få tilgang til et balltre og et rom fullt av glass, porselen, tv-er og andre knuselige gjenstander. Så er det bare å gå amok. Det kan jo virke fristende, men Tavris er skeptisk til denne måten å imøtegå stress og sinne på. Hun mener det er litt som å sende en person med et gamblingproblem til et kasino for terapi. Noe av bakgrunnen for at slike tiltak virker dårlig, kan være at sinnet er en overfladisk følelse. Raseriet «peker» som regel alltid mot et nettverk av andre, underliggende og mer komplekse følelser: «Ventilating only one component of the mix, therefore, emphasizes it to the exclusion of the others,» skriver Tavris. Hun anbefaler i stedet å observere sine egne tanker og følelser, uten å bli det samme som dem, uten å la reaksjonen få spillerom. Det vi på godt norsk kaller for mindfulness.

Mindfulness har fått fotfeste på mange fronter i samfunnet vårt, ute på meditasjonsputer i de tusen hjem, på skoler og på arbeidsplasser. Skeptisk kan man vel være om teknikken blir brukt til å gjøre arbeidstakere mindre edgy og mer produktive, men meditasjon har vist seg å være et vidundermiddel mot mange psykiske utfordringer. Forskning ved blant annet Universitetet i Bergen finner gode resultater for mindfulnesspraksis når det kommer til pasienter med tilbakefallende depresjon, en del angstlidelser, stresslidelser og søvnvansker.

Jeg må komme på banen tidlig. Et fullskala raseriutbrudd er det sjanseløst å holde tilbake

Et vell av aktører tilbyr retreats og meditasjonskurs. Jeg har sjøl tilbrakt ti dager på en stilleretreat i de svenske skoger – uten mobil, lesestoff eller annen underholdning. Ti dager uten å snakke med noen andre enn meg sjøl. I løpet av oppholdet fant jeg ut at det eneste i verden jeg til en viss grad kan kontrollere, er mitt egen sinn. Etter min erfaring, er denne sjølanskuelsesteknikken – altså å gå så tett som mulig inntil irritasjonen som ofte er døra inn til raseriet, observere den, legge merke til hvordan irritasjonen materialiserer seg som kroppslige fornemmelser, i mitt tilfelle som prikking i fingertuppene, et trykk over tinningene, brusing i brystet, et spenn i området rundt strupehodet – vil føre til at følelsen overraskende raskt krymper, mister kraft, før den til slutt, forhåpentligvis, blir borte. Men jeg må komme på banen tidlig. Et fullskala raseriutbrudd er det sjanseløst å holde tilbake.

Kjenn deg sjøl, glem deg sjøl

Mindfulness er ikke et forsøk på å hindre følelsene våre fra å oppstå. Følelseslivet vårt er uansett et resultat av den blinde viljen som virker i alt levende, om vi skal følge Schopenhauer, og i enkelte tilfeller av det vi kan kalle et rettferdig sinne, burde vi kanskje ikke heller stoppe irritasjonen fra å utvikle seg.

Målet må i alle fall være å se mine egne tilkortkommenhet som åpninger til innsikt og forbedring, og ikke som uhelbredelige sår. Gjennom meditasjon får jeg albua meg til en viss avstand overfor mine egne feil og mangler. Jeg forsøker derfor å leve et kontemplativt liv, og være meg bevisst min egen vilje – særlig i omgang med ungene mine. Om innstillinga fører til reell forandring, det er ikke sikkert. Jeg kan kanskje ikke forandre hvem jeg er. Men jeg kan lære meg sjøl å kjenne, som Sokrates sa. Kanskje er det første skritt på veien til å glemme seg sjøl, som vel var Jesu credo. Først da kan vi snakke om en eller annen form for frihet. Enten om det er friheten til, eller kanskje snarere friheten fra å være den jeg er.

Erik Engblad

Erik Engblad

Engblad er forfatter. Siste bok er romanen Situasjoner (Aschehoug).

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur