Mener metoo aldri kom til psykiatrien

– Hvor er systemene for å ta vare på pasienter som har opplevd grenseoverskridelser?

Det spør Jørgen Flor, han er psykolog og forfatter av Skadelige samtaler – myten om bivirkningsfri terapi. Boken kom ut i 2019, og tar opp hvordan terapeutiske samtaler, samtaler som egentlig skulle tenkes å hjelpe, likevel kan gjøre skade.

Nå etterlyser han at helsemyndighetene kommer på banen. Flor sier mennesker som har opplevd vonde ting i terapirommet i realiteten har få steder å gå.

Det er få steder hvor asymmetrien er så stor som innen psykisk helsevern, og hvor det er så gode muligheter til å gjemme seg bort.

—  Jørgen Flor, psykolog og forfatter

Maktforhold

Den siste uken har terapeutenes makt blitt satt på dagsorden etter at den norske forfatteren Hilde Rød-Larsen i et intervju i avisen Information røpet at hennes bok Diamantkvelder hadde vært en måte å bearbeide egne metoo-erfaringer på. Boken beskriver en seksuell relasjon mellom en ung, spiseforstyrret kvinne og en eldre, mannlig psykolog.

I intervjuet forteller Rød-Larsen at boken tar utgangspunkt i hennes egne erfaringer med en eldre psykiater. Han var ikke formelt hennes terapeut, men hun beskriver det like fullt som en asymmetrisk relasjon, preget av hans rolle som fagmann og hennes egen rolle som syk.

I Skadelige samtaler adresserer Flor den skjeve maktbalansen som preger terapeutiske samtaler.

Til Vårt Land sier han at dem som jobber innen psykisk helsevern må passe seg for å bli selvgode i møte med metoo-problematikk:

– Selv om det knapt er noen bransje hvor man er mer skolert i denne problematikken, så tror jeg det eksisterer en naivitet. Alle er klar over at man ikke skal ruse seg eller ha sex med pasientene sine, men fagetikken stikker dypere, og er mer komplisert enn dette. Saken er at alle terapeuter kan få trøbbel med egne grenser i gitte livsfaser eller hvis de opplever livskriser.

[ Slik kan menn takle selvmord i nærmeste familie ]

Rom med risiko

Og terapirommet har en egen risiko ved seg, sier Flor:

– Du er i et lukket rom, i en tosomhet, der du kommer tett inn på et annet menneske. Pasienten kommer dessuten med en sårbarhet, og vil ha høy terskel for å si noe negativt om terapeuten. Det er med andre ord få steder hvor asymmetrien er så stor som innen psykisk helsevern, og hvor det er så gode muligheter til å gjemme seg bort.

– I kjølvannet av metoo: Hvordan har det vært jobbet med tematikken i din bransje?

– Jeg kjenner ikke til et eneste initiativ. Og jeg tror vi trenger å snakke mer om dette. De færreste er nok i stand til å gjennomføre seksuelle overgrep, men det betyr ikke at det ikke foreligger grenseoverskridelser, i form av krenkelser, eller det at terapeuten i perioder kan opptre lite empatisk, ja antiterapeutisk.

[ Uenige om religionens betydning for psykisk helse ]

Etterlyser kunnskap

I Skadelige samtaler viser Flor til en norsk undersøkelse fra 1990-tallet, der nesten hver tredje psykolog opplyste at de hadde hatt pasienter som fortalte om overgrep fra tidligere behandlere. I en eldre undersøkelse fra USA oppga hver tiende mannlige psykolog å ha hatt seksuell kontakt med klienter. Tallene er med andre ord gamle. Flor etterlyser mer kunnskap, og foreslår at lignende undersøkelser blir gjennomført:

– Kanskje Helsedirektoratet burde gjøre det? Helsemyndighetene bør uansett kunne svare på hvor mange pasienter som er utsatt for grenseoverskridelser, samt ha en plan for hvordan disse pasientene kan ivaretas.

Vi trenger også en samtale om skammen over at man ikke gir god nok terapi

—  Jørgen Flor

Han mener helsemyndighetene har vært for opptatt av logistikk og køordninger, og for lite av kvaliteten på behandlingstilbudet samt kulturen på arbeidsplassene:

– Vi må huske på at det er en høy risiko knyttet til vår bransje. Og hva gjør man for å unngå at det skjer skader? Er det rom for at psykologen kan si til veilederen sin at «jeg tror faktisk pasienten blir verre av å gå hos meg», eller «nå har jeg viklet meg inn i en relasjon med en pasient»? Vi trenger også en samtale om skammen over at man ikke gir god nok terapi.

Klagesaker øker

Det var først på 1990-tallet at Norsk pasientskadeerstatning (NPE) åpnet for å melde erstatningskrav som følge av skader fra psykologisk behandling. Vårt Land har bedt om innsyn i statistikkene for det siste tiåret, som viser at andelen klagesaker har økt jevnlig:

I 2012 var 4,8 prosent av alle klagesakene som NPE behandlet knyttet til psykisk helsevern. I fjor var tallet 7 prosent. Første halvår av 2022 var tallet økt ytterligere, til 7,5 prosent.

NPE behandlet 215 slike saker i 2012. I fjor behandlet de 365 saker.

Tallene tar utgangspunkt i tidspunktet da vedtaket ble fattet. De sier ikke noe om skadetidspunktet, ei heller noe om innholdet i sakene.

Pasientsikkerhet

Flor mener statistikken like fullt vitner om en økt bevissthet om at terapi kan føre til skade. Han mener også debatten om konverteringsterapi og Varhaug-saken som VG har skrevet om, vitner om dette. Flor synes det betenkelig at psykologisk behandling ikke omfattes av Helsedirektoratets pasientsikkerhetsprogram.

– Hva ville det bety?

– Ikke minst vil det bety en anerkjennelse av kraften som ligger i psykologisk behandling, at dette er noe som også kan gjøre pasienten dårligere. Det vil også være en anerkjennelse av pasientenes erfaringer. For hvor går du hvis du har opplevd vanskelighet i terapirommet? Da går du ikke tilbake til terapien, men du er hensatt til noen få pasientorganisasjoner som har forholdsvis liten kompetanse på feltet.

[ – Å tilby psykiatri som utvei kan være en sykeliggjøring av våre knuste ­forventninger, sier Helga Flatland ]

– Fagetikken gjelder

Diskusjonen om Hilde Rød-Larsens bok har blitt lagt merke blant dem som er opptatt av psykisk helse. Slik hun beskriver saken, var det ingen behandler-relasjon mellom Rød-Larsen og psykiateren. Flor mener relasjonen likevel fremstår problematisk:

– Slik saken er beskrevet, viser den hvordan etikken ikke kan begrenses til formelle pasient/behandler-relasjoner. Det sentrale her er hva den andre oppfatter deg som. Hvis den andre oppfatter deg som psykolog eller lege, og den andre også har problemer på et område som du jobber med, så gjelder fagetikken. Det er akkurat det samme som hvis du er lege på et fly og noen roper etter helsehjelp, da gir du plutselig helsehjelp selv om du egentlig ikke er på jobb.