Den Teheran-fødte regissøren Ali Abbasi, filmutdannet og bosatt i København, huskes for sin prisbelønte, ytterst forunderlige grøsser Grensen (2018) som skildret mennesker i et limbo mellom normalt og unormalt.
Nå, i Holy Spider, griper han tilbake til en sann historie fra sitt opprinnelige hjemland. I millionbyen Mashhad dro en krigsveteran, Saeed Hanaei, for 20 år siden rundt og drepte prostituerte. Men politiet prioriterte å bekjempe annen kriminalitet og gjorde lite for å finne seriemorderen som på folkemunne fikk kallenavnet Edderkoppen.
---
Film
- Holy Spider
- Regi: Ali Abbasi
- Drama / Thriller
- Med: Mehdi Bajestani, Zar Amir-Ebrahimi, Arash Ashtiani, Forouzan Jamshidnejad med flere
- Danmark, 2022
- Aldersgrense: 15 år
- 1 time 55 minutter
---
Hellig kall
Da Hanaei omsider ble tatt for 16 drap, hevdet han å ha myrdet kvinnene fordi han ville «forsvare sin religion». Han var altså en «hellig edderkopp». Mange av byens muslimske fundamentalister syntes det var greit at gatene i den hellige byen deres ble renset for «synderinner».
Ali Abbasi var 20 år gammel og student i Iran den gangen. Han ble sjokkert over at det tok så lang tid å ta seriemorderen. I filmmanuset setter han fart på oppklaringen ved å introdusere en kvinnelig journalist som med stor fare for eget liv jakter på gjerningsmannen. Resultatet er blitt en intens thriller, der kvinnehatet i det sjiamuslimske samfunnet synliggjøres på grotesk vis.
At det i disse dager pågår demonstrasjoner i Iran etter en rekke drap på kvinner som ikke har kledd seg slik moralpolitiet forlanger, gjør Abbasis film skremmende aktuell. Holy Spider er en meget god film som samtidig er svært ubehagelig å se. Dramaet viser hvordan en forvrengt religiøs oppfatning tillater at kvinner drepes i Allahs navn.
Kjent morder
Abbasi har valgt et fortellergrep der han tidlig avslører morderen og viser hvordan gjerningsmannen går fram. Dermed blir vi kjent med Saeed, en hjemvendt krigsveteran i slutten av 40-årene som livnærer seg innenfor bygningsbransjen. På kvelder da hans unge kone tar parets tre barn med seg og besøker slektninger, utfører Saeed sitt «kall»: Å plukke opp prostituerte fra gata, ta dem med hjem og kvele dem, for så å dumpe likene på et øde sted. Så går han i moskeen og ber sine bønner.
Neste dag ringer Saeed krimreporteren i lokalavisa for å si at han ennå ikke er ferdig med sin opprensking. At den anerkjente skuespilleren Mehdi Bajestani i det hele tatt har våget å spille en slik seriemorder og framstille hans kyniske ugjerninger, er en ytterst modig prestasjon som kan gi ham store problemer i Iran i ettertid.
Voldelig
Filmen, som ble spilt inn i Jordan, viser at de prostituerte er fattige kvinner. Nattestid forlater de sine sovende barn, sminker seg opp og står på gatehjørner for å vente på kåte menn, i håp om å tjene til livets opphold. Moralpolitiet bryr seg ikke om dem hvis de bare står innhyllet i det heldekkende svarte sløret, chador.
Men under klærne er huden deres snart full av blåmerker etter slag og spark. Mang en horekunde er voldelig og behandler en kjøpt kvinne som stinkende søppel. Det oser av dobbeltmoral når religiøse ledere i Mashhad ikke løfter en finger mot menn, mange av dem tilsynelatende fromme pilegrimer, som kjøper sex i ly av nattemørket.
[ Anmeldelse av NRK-serien «Last: Jøder»: – Sterkt fra de siste jødiske tidsvitner ]
Filmens store kvinnerolle tilhører journalisten Rahimi, strålende spilt av Zar Amir-Ebrahimi. Gjennom henne får vi innsikt i den forakt som kvinner generelt møter i det iranske samfunnet. Som dette: Da Rahimi kommer reisende til Mashhad for å lage en reportasje om drapene, vil hun sjekke inn på et forhåndsbestilt hotellrom. Men idet resepsjonisten innser at hun er en enslig kvinne som skal bo der alene, svarer han at det ikke finnes ledige rom. Med stor kløkt må Rahimi takle denne nedlatende måten å bli behandlet på.
Regissøren bruker journalisten på en intelligent måte. I stedet for å gjøre henne til en ensidig tøff skikkelse som tåler enhver motgang, får vi se hvor truet hun blir – for eksempel av politiet – bare fordi hun er kvinne. Rahimis skremmende erfaringer synliggjør hvilken avmakt iranske kvinner stadig føler på. Hvordan det går da hun stiller seg opp nattestid som sminket prostituert for å bli et agn for morderen, skal ikke røpes.
[ «Den tynne blå linjen» får ros for sin skildring av hovedpersonens kristne tro ]
Rystende
Jeg tier også om hvem som forsvarer Saeed etter at han er avslørt – det er en thriller i seg selv i filmens avslutning, med flere deprimerende og overraskende vendepunkt.
I 2000 laget den iranske regissøren Jafar Panahi Sirkelen. Det dystre dramaet åpnet med skrikene fra en fødende kvinne som publikummeren tror vil ende i glede. Sjokket er å oppdage at den nyfødte ble ei jente – det vil si et uønsket barn. Resten av filmen var full av eksempler på undertrykkelse som forteller at Iran er et eneste stort fengsel for kvinner.
Nå kunne man håpe at nye generasjoner av konservative iranere vil få nok av kvinnehatet. Men sluttscenene i Holy Spider er et rystende vitnesbyrd om at morderens forskrudde kvinnesyn nedarves i familier og miljøer styrt av fundamentalistisk islamsk tro.