Kultur

Vil smadre den russiske illusjonen

BOK: Forfatter Maria Stepanova har én beskjed til russere som nå tror hjemlandet har oppnådd en stabil og verdig tilværelse: «Det er ikke sant».

– 70 år med Sovjet-regimet, to verdenskriger, en livslang rekke av traumer. Jeg tror dette definerer måten russerne ser fortiden på, og kanskje også nåtiden. Folk er klare til å gi opp alt for drømmen om et stille liv. De ønsker å tro at de nå har oppnådd en stabil og verdig tilværelse, men det er ikke sant, sier Maria Stepanova.

Russlands pågående krig i Ukraina danner et mørkt bakteppe for Vårt Lands intervju med den russiske forfatteren. Nylig var hun i Oslo i forbindelse med lanseringen av Til minne om minnet. Boken er en memoar om hennes jødisk-russiske familie, en fortelling om Russland i det 20. århundre og en tenkende tekst om minner og de som har gått foran oss.

Russerne klenger seg til forestillingen om stabilitet, mener Stepanova, og det til tross for at Russland under Vladimir Putins ledelse har ført flere kriger. I tillegg kommer rettssakene og hendelsene der mennesker har blitt fengslet eller drept av politiske grunner.

– Likevel foretrekker mange russere å tenke at de for første gang på hundre år lever stille liv. Men nå tror jeg vi er vitne til øyeblikket hvor illusjonen smadres, kanskje har det allerede skjedd. Én ting er nemlig krig ledet av profesjonelle soldater, noe annet er selv å bli tilkalt. Kanskje blir folk i stand til å åpne øynene for hva som har foregått i løpet av tiårene med Putin, sier Stepanova.

En hus fullt av minner

Til minne om minnet tar oss med tilbake til Maria Stepanovas oppvekst i Moskva på 70- og 80-tallet. Barndomshjemmet var fullt av små gjenstander, esker med sand fra kaukasiske strender, familiens fotografier, brev og dokumenter fra svunne tider. Det var som om alt i leiligheten hadde med minner å gjøre, forteller forfatteren.

– Fortiden og den datidige Sovjet-verdenen – som jo også har forsvunnet – levde side om side. De to verdenene hadde liksom ikke noe med hverandre å gjøre, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle knytte dem sammen. Men jeg var fascinert av alt som tilhørte fortiden.

Stepanova har alltid tenkt på seg selv som den som skulle skrive bok om slekten. I en notatbok fra 1982 finnes de første dokumenterte forsøkene på å fange noe moren fortalte den da ti år gamle jenta. Arbeidet har stadig blitt skjøvet på.

– Senere har jeg skjønt at å arbeide med minner er å stå ansikt til ansikt med en rekke umuligheter. Særlig når du prøver å spore tilbake noe som utspilte seg i det 20. århundre. Hver eneste familiehistorie er full av utelatelser og svarte flekker. På et tidspunkt forstår du at uansett hvor intenst du leter, klarer du ikke å sette fingeren på hva som faktisk skjedde.

Erkjennelsen gjør deg ydmyk og mer avslappet i møte med materialet, forteller Stepanova.

---

til minne om minnet

Maria Stepanova

  • Russisk forfatter født 1972 i Moskva. Poet, essayist, journalist og sjefredaktør for den uavhengige nettavisen Colta.ru.
  • Aktuell på norsk med Til minne om minnet (Gyldendal). Boken karakteriseres som en blanding av familiekrønike, memoar, essay, reiseskildring og historisk dokumentar.
  • Til minne om minnet ble – blant annet – kortlistet til Den internasjonale Bookerprisen. I 2018 vant boken den russiske litteraturprisen Den store boken.

---

Historier fra kjøkkenet

Stepanovas familie gjennomlevde et på mange måter ekstremt århundre. Først bølgene av pogromer mot jøder, deretter nazistenes deportasjoner og massehenrettelser. I tillegg kommer Sovjetunionens politiske jerngrep. Familien levde tilbaketrukne, nokså vanlige liv. Om det var et bevisst valg ikke å stikke seg ut, eller om det bare ble sånn, er vanskelig å vite, påpeker forfatteren.

– Ingen i min nære familie ble drept i krigen eller fengslet under Sovjet, hvilket er ganske uvanlig. Noen av dem hadde grunner for å havne i fengsel, de levde i utlandet, var nokså velstående. Det kunne du bli straffet for.

Hver eneste familiehistorie er full av utelatelser og svarte flekker

—  Maria Stepanova

For sovjetrusserne var underdrivelser, og det å dekke over, én måte å klare seg på. Folk gjemte unna og avsto fra ting, forteller Stepanova. På et vis gikk dette hånd i hånd med den offisielle historieskrivingen. Politiske ledere som mistet makt, fikk navnet sitt visket vekk. Fotografier ble redigert og bøker forsvant fra offentligheten. Som innbygger skulle du kunne alt utenat, men også være rede til å endre syn når den offisielle versjonen ble endret.

– Det gjorde det også vanskeligere for deg å skrive historien?

– Absolutt. Men det vanskeligste er nok måten historiene endret seg i hodene på folk. Det fantes et offisielt narrativ støttet av partiet. Samtidig levde menneskene også sine private liv. De måtte fortelle barn og barnebarn noe om familien, og disse historiene tror jeg i hovedsak ble videreført blant kvinnene, på kjøkkenet. Folk snakket nesten aldri eksplisitt om politikk, men fortalte via antydninger.

Maria Stepanova

Disse mer eller mindre ordinære livene i en ekstraordinær tid er det Stepanova har ønsket å få frem.

– Jeg ville gi nok rom til alle familiemedlemmene, og jeg ville at de skulle tre frem med sine egne stemmer. Det er derfor jeg bruker så mye plass på dokumenter, brev, kjærlighetsbrev, postkort, små notater.

Ut av disse skrevne kildene, men også en mengde fotografier, bygger Stepanova sine portretter. Hun benytter seg av kunst, litteratur og forfattere og tenkere som Susan Sontag, W. G. Sebald og Marcel Proust for å sirkle inn hva et minne er og hvordan fortiden virker i oss.

Diktet om Babyn Jar

Antisemittisme og holocaust var lenge en undertrykt del av russisk historie, forteller Stepanova.

– Kommunistpartiets doktrine, i det minste, var å være internasjonalister. Alle etnisiteter og nasjonaliteter var omsluttet at dette. Med andre verdenskrig ble antisemittismen eksplisitt igjen. En mørk side ved vår historie er at mange av drapene skjedde med hjelp fra de lokale.

Etter krigen spesifiserte ikke kommunistpartiet jødenes historie. I stedet vektla de lidelsen og tapene Sovjet som fellesskap hadde gjennomgått.

– Jødene ble drept i kraft av å være jøder. Likevel var det praktisk talt forbudt å snakke om dette frem til starten av 1960-årene, 20 år etter krigen. Selv da var det en modig ting å gjøre.

Den største enkeltstående massakren var den som fant sted i Babyn Jar ved Kiev høsten 1941. Her henrettet nazistene rundt 100.000 mennesker under andre verdenskrig, hovedsakelig ukrainske jøder. I 1961 publiserte den russiske poeten Jevgenij Jevtusjenko diktet «Babyn Jar» i en sovjetisk avis.

– Jeg tror alle jødiske familier hadde en skrivemaskin-skreven versjon av diktet hjemme.

Falsk normalitet

Sovjet pleiet sin versjon av virkeligheten, Vladimir Putins Russland pleier sin. Etter at landet gikk til krig i februar, er det blitt innført en lov som gir opp til 15 års fengsel for spredning av opplysninger som myndighetene mener er falske.

Maria Stepanova oppholder seg for tiden i Berlin, og føler seg både på utsiden og innsiden av det som foregår i hjemlandet.

– Det er en rar følelse, jeg vet ikke hva som fungerer best for meg. Begge posisjonene er ganske uutholdelige.

I sommer var hun i Moskva fordi publikasjonen hennes, som så mange andre, var blitt stengt. Dette var før Putins mobilisering i september, og folk unngikk å snakke direkte om krigen, forteller hun. Kanskje i den nære sirkelen med venner og familie – på kjøkkenet, igjen – men ikke i offentligheten.

Jeg kom tilbake til Moskva, og ingenting hadde endret seg. Det var skremmende

—  Maria Stepanova

– I Moskva fantes det omtrent ikke synlige bevis. Du vet, du går rundt og ingenting tyder på at folk forstår at staten vi bor i er i krig med et naboland, at vi bomber byer og dreper mennesker bare noen få hundre kilometer fra de små kaffebarene. Muligens var det et par bygninger med Z på, bokstaven som symboliserer krigen, men det var alt. Jeg kom tilbake til Moskva, og ingenting hadde endret seg. Det var skremmende.

Håpet er at konsekvensene av krigen får folk til å våkne.

– Jeg håper det, men utfallet er usikkert, for en stor bølge mennesker prøver nå å flykte fra Russland. Folk forstår at det er noe galt med denne krigen, den er dypt urettferdig og grusom, men også helt ute av takt med forestillingen om stabilitet.

Maria Stepanova

Lengsel og minner

I en passasje i Til minne om minnet reiser Maria Stepanova til byen Saratov sørvest i Russland. Flere av familiemedlemmene hennes kommer derfra, men for henne er det første gang. Stepanova oppsøker det hun får vite var oldefar Mikhail Davidovitsj Fridmans hus, og fortaper seg i det gamle gårdsrommet. Følelsene vokser i henne, hun kjenner seg nær familien, slekta, seg selv. Etter at hun har forlatt Saratov, får Stepanova vite at huset ikke har noe med oldefaren å gjøre. Det var en misforståelse, kontakten hennes har oppgitt feil adresse.

– Hva kan denne opplevelsen fortelle om minner og om oss selv?

– Opplevelsen i bakgården gikk ikke tapt for meg, selv om det viste seg å være feil sted. Jeg følte meg omfavnet og gjenkjent, at møtet med huset jeg hadde lengtet etter, faktisk hendte. Det mener jeg er et godt bilde på hva et minne gjør. Hvor mye som er forestilt og hvor mye som er virkelighet, er ikke lett å si, men følelsen av lengsel er helt sentral. Det er ikke nostalgi, der er noe mye dypere og mer menneskelig: Vi ønsker å vite, være tilkoblet.

Les mer om mer disse temaene:

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur