Kultur

Berge Furres tro passet ikke en SV-bygger

BIOGRAFI: Verken medelever på gymnaset eller partikolleger la merke til et religiøst engasjement hos Berge Furre. Likevel er det SV-høvdingens troshistorie som trekkes fram som mest spennende av biograf Arnhild Skre.

I fire år har forfatter Arnhild Skre basket med det digre arkivmaterialet etter SV-byggeren Berge Furre (1937-2016). Politikeren og historikeren var med på både å bygge og skrive norgeshistorie.

På spørsmålet om hva som ville vært annerledes uten politikeren Furre, svarer Skre kontant: «Uten ham hadde vi ikke hatt noe SV i dag.»

Troslivet

Selv om det meste av den 600 sider store biografien handler om den venstreradikale politikerens helt sentrale rolle i splittelsen av Arbeiderpartiet og samlingen av kommunister og sosialister i SV, er Furres livshistorie også en fortelling om hans til tider både sterke, vaklende og avklarte gudstro.

Arnhild Skre

– Det forbauset meg at noe av det mest spennende å skrive om var troslivet hans, sier Skre.

Et menneskemøte skulle forløse mye på SV-politikerens trosvei. Under første etappe av en fredsmarsj fra Danmark til Paris, møtte Berge Furre den danske presten og SF-politikeren Margrete Auken. De livsavgjørende samtalene og brevene de skrev til hverandre kommer vi tilbake til.

Personlig kristendom

Furres politiske retorikk var grundig og saklig, alltid framført med malmtung røst i et landsmål han la om til som gymnasiast på Oslo katedralskole.

– Når han gir uttrykk for troen sin, er det vanskelig for ham å gjøre det uten følelser. Også når han preker og snakker som prest, kommer en mye nærmere det emosjonelle hos ham, sier Skre.

Begre Furre

Som barn bodde Berge Furre på Stjernarøy i Rogaland. Årene der ble alltid stående som «ei stoltheit og eit paradis i minnet». Arnhild Skre var forberedt på å skrive om politikeren og historikeren Furre, men ble overrasket av brev 14 åringen skrev til venner han fikk på sommerleir på Frekhaug i regi av en elevorganisasjon.

Det var på Majorstua skole i Oslo han gikk sisteåret på folkeskolen, og det var på Oslo katedralskole han valgte latinlinja og fikk medelever med seg på å få gammelgresk som valgfag. Unggutten møtte til andakter i storefri og var fast bestemt på å studere teologi.

En sommer tok han feriejobb i Telemark for å lære seg å snakke riktig nynorsk. Den politiske veien startet i AUF. Da han valgte det kristenradikale Studenterforbundet, ville han verve flere med ordene: «Forbundet opna vegen for meg til ein personleg kristendom. Det gjev meg tryggleik.»

Dette skjedde på 1950-tallet i årene etter MF-professor Ole Hallesbys «Helvetestale» og dikteren Arnulf Øverlands angrep på kristendommen – «den tiende landeplage».

Skre skriver: «Mot Øverlands urbane forakt for bygdenorsk og bygdetru forsvara Berge sitt nynorske språk og det truslivet som karakteriserte bygdene vestpå.»

Teologistudent

18 år gammel brant Berge Furre for de fire store ideer som skulle følge ham det meste av livet: Målsak, kristendom, pasifisme og sosialisme.

Å forene kristendom med sosialisme var i denne tida sett på som en umulig kombinasjon. «Berge Furre var motkulturell alle stader, han stod på to bein, minst», konstaterer Skre.

Arnhild Skre

Et foto av teologistudenter på evangeliseringstur til Larvik viser Furre sammen med medstudenter. Tre av dem ble seinere biskoper: Sigurd Osberg, Gunnar Stålsett og Ola Steinholt.

– Unge Furre var en ivrig forkynner, sier Skre.

Furre aktet ikke å melde Jesus inn i noe parti. Kristentro og solidaritetstanken var to sider av samme sak for ham.

Likevel bryter han av etter fem år teologistudier med et mellomfag i kristendom som eneste poenggivende resultat.

– En veldig ihuga teologistudent har han nok ikke vært, sier Skre.

– Hvorfor brøt han av?

– Dette var ei tid da det gikk en strid i kirka rundt velferdsstaten. Kirkeledere var kritiske til Arbeiderpartiet, og velferdsstatens utvikling ble sett på som en sekularisering der staten tar over det diakonale. Dette kan være en grunn til at han avsluttet teologistudiet. Å være prest i ei slik kirke er ikke noe han vil satse yrkeslivet sitt på, sier Skre.

Noen kilder antyder at han mistet sin tro ved overgangen til 1960-årene.

– Kanskje kjenner han at han ikke har sterk nok tro til å være prest og veileder for andre. Han føler seg ikke hjemme i kirka. Om det er det ene eller andre eller summen av det hele, har jeg ingen sterk mening om, svarer Skre.

Barnedåp

I den politiske kampen som følger av at studentlaget Sos. Stud. bryter med Arbeiderpartiet, er Berge Furre helt sentral i dannelsen av Sosialistisk Folkeparti.

– Ingen i 1960-årene sier de la merke til at Berge Furre var kristen. Det han selv sier når han siden er på vei tilbake til tro, er at han følte seg langt vekke fra Gud, forteller Skre.

Når han tidlig på 1970-tallet blir far, forteller kona Elisabeth Koren at han ønsket at barna deres skulle døpes. Noe sterkt trosliv så heller ikke hun, som var aller nærmest, at han hadde i 1970-årene.

Da Dag Hareide i 1974 ville ha Furre med på et opprop for et stevne for kristne sosialister, fikk han negativt svar: «Eg er truande, Hareide, men eg går ikkje ut med det i Dagbladet.»

– Det er alltid vanskelig å vite noe sikkert om folks indre liv, men at han har nedtonet det kristne i rundt 20 år er ganske klart, sier Skre.

Brevveksling

I tida hans som stortingsrepresentant mener hun Furres tro ikke er relevant. Når forslaget om fri abort faller i Stortinget, er det fordi SV-eren Otto Hauglin bryter med partilinja.

– Den gangen er det ingen som nevner at det skulle være to kristne i SVs stortingsgruppe, påpeker Skre.

Som SV-leder var det Furres tunge jobb å holde den sprikende koalisjonen av venstreradikale samlet.

– Det var en kjempejobb. Kanskje var han ikke så troende, men han kunne heller ikke stå fram med et fløystandpunkt, og kristne i SV på den tida utgjorde en fløy. Det kan ha vært taktiske grunner til at han ikke profilerte sin tro. Riktigere tror jeg likevel det er at han ikke var så troende, sier Skre.

I 1983 går Furre av som SV-leder. I det siste året som leder, møter han Margrete Auken på fredsmarsjen i Danmark. Hva som ble sagt dem imellom er ikke godt dokumentert, men Skres inntrykk er at det var sjelesørgeriske samtaler som førte til en lang brevveksling. Da Rosemarie Køhn seinere ordinerte Furre til prest, var Auken en av tre faddere.

– Til henne skal han ha sagt at han lenge har følt seg langt borte fra Gud. Da svarte hun, «men Gud er aldri langt borte fra deg». Dette blir et vendepunkt i livet hans, tror Skre.

Furre og Auken

Furre og Auken hadde begge studert teologi. De var begge venstreradikale politikere. Mens Furre brøt med teologien, gikk hennes vei fra en bedehuspreget kristendom inn akademisk fundert teologi og prestegjerning.

– Når han kommer tilbake, er det med en grundtvigiansk kristendom og en helt annen tilnærming enn den moralistiske kristendommen han var vokst opp med. Frigjøringsteologien gir ham et avklart forhold til sosialismen, og når han preker igjen, er det med en uttalt politisk opposisjon mot høyrebølge og jappetidas materialisme, sier Skre.

Oftedal-biografi

I 1984 får Berge Furre et spørsmål fra kjenningen Thor Bjarne Bore. Den tidligere Vårt Land-redaktøren, var nå sjefredaktør i Stavanger Aftenblad. Han ville at Furre skulle skrive biografien om avisas grunnlegger, presten og politikeren Lars Oftedal – han som i 1891 stod fram i kirken under en gudstjeneste og bekjente at han hadde gjort seg skyldig i usedelighet.

Historikeren Furre var tilbake i Tromsø der han ti år tidligere så vidt var i gang med å bygge både sin egen akademiske karriere som historiker og et nytt historisk fakultet, da han ble hentet inn i politikken.

Nå passet det dårlig med et nytt brudd. Samtidig var familien i Oslo. Da Oftedal-jobben ble sukret med løfte om tre års lønn på professornivå, takket Furre ja. Drøye fire år seinere leverte han en kritikerrost biografi i to bind.

– I Oftedal så han sjansen til å forske fram en underbelyst religiøs motkultur og ikke-belyste sider ved et av de viktigste politiske vendepunktene i norgeshistorien og et liv fylt av sterke følelser, påpeker Skre.

Professor

Teologiprofessor Bernt T. Oftestad skriver i sin uttalelse at med Oftestad-biografien «trer Berge Furre inn i kirkehistorikernes laug». I 1991 og 1992 utgir Furre to verk om de siste to hundre årene i norsk historie.

I 1991 slipper Aftenposten nyheten om at Furre blir teologiprofessor ved Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Konservative lesere «må ha fått morgonkaffien i halsen», skriver Skre.

Fra dag en trivdes han, og kona Elisabeth så at han var lykkelig. Skre mener det lyser en sterk livskraft fra hans første forskingsartikler:

«Dei vitnar om kalveslepp. Som om skribenten er kommen ut til nytt, friskt gras og kjenner livet sparka og tankane flyga saman i fruktbare banar», skriver hun.

Furre av Graff

Ble prest

Skre kaster også nytt lys over spionmistankene som fulgte Furre like inn i Lund-kommisjonen. Den var nedsatt for å granske overvåkningen av venstresida i norsk politikk. Helt fra tida som ungdomspolitiker var Furre sterkt sjarmert av det østtyske regimet og særlig deres jordbrukspolitikk. Grundig sjekking av Stasi-arkiv renvasket ham for anklagene. I intervju og private samtaler sa Furre at han hadde vært for naiv.

– Metodene han brukte for å skjule øst-kontakten sin, forteller at helt naiv var han ikke, sier Skre.

Men hvor gikk Berge Furre da han «slapp ut frå overvakingsstormane og «Furre-saka»? spør Skre i boka. Jo: «Han gjekk i «kyrkjeasyl». Berge Furre søkte til kyrkjerommet.» Han valgte å bli prest.

– Han opplevde at kirka hadde åpnet seg. Gjennom 1980-årene hadde han kjent sterkere og sterkere at kirka ble mer «hans», konstaterer Skre.

---

Biografi

  • Berge Furre – eit liv i rørsle
  • Arnhild Skre
  • Samlaget

---

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur