Kultur

Dag Steinfeld ble overvåket av sin egen far

LITTERATUR: Mens Dag Steinfeld kjempet palestinernes sak, fikk faren Herman krigspsykoser etter Münchenmassakren. Nå har den kjente advokaten skrevet ned den dramatiske historien til sin jødiske familie.

Når Dag Steinfeld gir ut Fedre og sønner, har både søster Torill og bror Hans-Wilhelm hatt innsyn i arbeidet:

– Jeg ville at de skulle vite hva jeg skrev, slik at det ikke skulle bli en slik «Vigdis Hjorth-historie», sier han, og humrer.

Etter en lang karriere som advokat, har 67-åringen brukt de siste årene på å dykke ned i familiehistorien. Resultatet er en bok som spenner fra 1800-tallets Tsar-Russland til nåtidens Bergen. Det er et prosjekt som først og fremst startet med et spørsmål, som han hadde fått høre av folk som kjente både Dag og faren Herman:

Dere som hadde vært så like: Hvordan kunne dere bli så forskjellige?

Å være jødisk er å identifisere seg med et folk som ble utsatt for verdenshistoriens største industrialiserte massedrap

—  Dag Steinfeld

Overvåket av far

Da Bjørneboe skrev Vi som elsket Amerika i 1966, var nemlig Herman en av dem som definitivt fortsatt elsket Amerika – og ikke sluttet med det. Dag og broren Hans-Wilhelm, derimot, så annerledes på saken. De kjempet mot EEC, forløperen til EU, mot Nato, og amerikanernes krigføring i Vietnam. Og de kjempet på palestinernes side.

Dag skulle bli involvert på ytterste venstre fløy i norsk politikk, i Sosialistisk Ungdomsforbund, og da han i 2003 fikk innsyn i mappen sin fra Overvåkingspolitiet, fant han notater som bare kunne stamme fra hans egen far, som hadde vært sikkerhetsoffiser i Forsvaret.

Hvordan ble det slik? Fedre og sønner er et forsøk på å gi svaret.

---

Dag Steinfeld

  • Dag Steinfeld (f. 1955) er en av landets mest kjente advokater. De siste årene har han bidratt til å etablere Gestapomuseet i Bergen.
  • Han er bror av journalist Hans-Wilhelm Steinfeld og litteraturprofessor Torill Steinfeld. Familien har opprinnelig jødiske røtter, og kom til Norge på slutten av 1800-tallet.
  • I den nye boken Fedre og sønner (Vigmostad & Bjørke) forteller Steinfeld om familiehistorien.

---

Tidligere advokat Dag Steinfeld på Jødisk museum i Oslo.

I torturkammeret

I Veiten 3 i Bergen, rett ved Den Nationale Scene, ligger Gestapomuseet, som Steinfeld de siste årene har bidratt til å bygge opp. Det kalles på folkemunne «Skrekkens hus», var hovedkontoret til Gestapo, og her havnet også faren under okkupasjonsårene.

I 1941 ble Herman arrestert for motstandsarbeid, og i avhørene ble han utsatt for tortur som skulle merke ham for livet. Dag Steinfeld sier alvoret ble klart for ham da han som 12-åring våknet av skrik fra foreldrenes soverom. Han hørte faren rope «Jeg vet ingenting. Vær så snill! Jeg orker ikke mer!». Dette var i romjulen 1967.

– Det var tre ting som hadde skjedd den høsten: Seksdagerskrigen i Israel, der jødene var eksistensielt truet. Far ville gjerne ha vervet seg til Israels styrker, noe min onkel, som også var advokat, mente ville være ulovlig for en norsk offiser. Videre var far på et kurs i etterretningsarbeid. Og for det tredje kom det ut en bok, Jeg vil leve av Oscar Magnusson, forteller Dag Steinfeld.

Boken fortalte historien til en krigsfange som hadde blitt arrestert og grusomt torturert i Gestapohuset i Bergen på samme tid som Herman Steinfeld. Den 8. mai hadde han blitt funnet i live av amerikanske soldater – på en likhaug i Bayern blant lemlestede, døde kropper.

– Denne boken fikk far til jul. Og jeg tror ikke folk den gang hadde hørt om krigspsykoser, det vi i dag kaller posttraumatisk stress. De må snarere ha tenkt at dette måtte være spennende lesning for far. Men da kom psykosen, og far var tilbake i Flesch sitt torturkammer, sier sønnen.

De må ha tenkt at at dette måtte være spennende lesning for far. Men da kom psykosen.

—  Dag Steinfeld

Diagnose: Sinnssyk

Gerhard Flesch var Gestaposjef i Bergen. Han hadde gått i lære hos SS-topp Reinhard Heydrich, og selv bidratt i opptaktene til massehenrettelsene som fant sted i Polen i 1939, de såkalte Tannenbergoperasjonene.

Steinfeld mener Flesch må regnes som en av okkupasjonsmaktens «verste antisemitter», og forteller i boken om hvordan Herman Steinfeld – «den fordømte jøde», som Flesch skal ha sagt – ble pint gjennom dager og uker. Om Hermans mor var av «arisk blod», ble han like fullt betraktet som en bastard av første klasse, som etter Nürnberglovene skulle behandles som heljøder, heter det i boken. Herman ble både under torturen i Gestapohuset og etter overføringen til Ulven fangeleir utsatt for simulerte henrettelser; gjentatte ganger ble han stilt opp for å skytes. Tyskerne siktet og trakk av, men ingen kule traff ham.

Fysisk og psykisk nedbrutt ble han til slutt hentet og brakt til Neevengården, den lukkede avdelingen av sinnssykeasylet i Sandviken.

Tidligere advokat Dag Steinfeld på Jødisk museum i Oslo.

Herman levde til 2006, og noen år før han døde ga han sønnen fullmakt til å innhente alle helseopplysninger. Journalene fra Neevengården viste at legene hadde gitt ham diagnosen som sinnssyk, noe som trolig bidro avgjørende til å beskytte ham mot jødeforfølgelsene.

I januar 1942 fikk han beskjed om å melde seg for politiet for å få en «J» i passet. Påfølgende høst ble Steinfeld-familien arrestert, inkludert hans ikke-jødiske mor Elisabeth og hans søsken. Halvjødene ble så sluppet fri. Mens onkelen Israel, tanten Lea og deres to barn Morten og Reidun, samt fetterne Carl, Harry, Leonard og Benjamin, var blant de mange norske jødene som døde i de tyske dødsleirene.

Moses og Dora var strengt ortodokse, men sønnen Jacob ble en libertiner som i 1917 forelsket seg i en gojete.

«Klesjødene»

Steinfeldfamilien hadde slått seg ned i Norge på slutten av 1800-tallet. Hermans besteforeldre Moses og Dora hadde flyktet fra fattigdom og forfølgelser i Øst-Europa, og kom først til Trondheim der de etablerte seg som handelsfolk. De var det som man nedsettende kalte «klesjøder» eller «ulljøder». Etter bybrannen i 1904 etablerte de også en forretning i Ålesund, før de kom til Bergen i 1908 og grunnla forretninger her. Den gang eksisterte det 14 jødiske forretninger bare i Strandgaten.

Moses og Dora var strengt ortodokse, men sønnen Jacob ble en libertiner som i 1917 forelsket seg i en gojete – altså en ikke-jødisk kvinne. Hun het Elisabeth og var pinsevenn, og da Jacob gjorde det klart at han ville gifte seg med henne, ble han utstøtt både fra familien og resten av det jødiske miljøet.

Det unge paret fikk seks barn, men forholdet skrantet, og Jacob flyttet etter hvert ut.

– Iblant kom han innom – i dobbelt forstand – og de fikk to barn til, noe Jacob var irritert for, forteller Dag Steinfeld, som røper at det var alt annet enn en heltefortelling han fikk høre om Jacob fra sin egen far Hermann.

Elisabeth og barna måtte få hjelp av fattigkassen, han betalte ikke barnebidrag, og barna skal ha fortalt at de hørte andre kvinner på rommet når de besøkte ham.

Steinfeldsk temperament

Likevel har Dag Steinfeld også møtt en litt annen Jacob i arbeidet med boken. Da boet etter Israel skulle gjøres opp i 1946, dukket det opp en rekke tvistemål. Av disse kommer det fram at også faren levde i stor fattigdom. Han ble rammet hardt av børskrakket i 1929, og måtte selv gå på fattigkassen. Når barna trodde han eide en stor forretning i Bergen sentrum, var dette i virkeligheten butikken til familien Glick. Der sto han bak disken når barna kom forbi.

I kjelleren på jødisk museum dukket det også opp et brev som viste Jacobs kamp for at sønnen Herman skulle bli omskåret i 1921. I brevet påtaler han dobbeltmoralen ved at synagogeforstanderen avslår, og henviser Steinfeld videre til en mohel i en annen menighet, nemlig Den israelittiske menighet der de fattige «grünerløkka-jødene» gikk.

Dag Steinfeld skriver at han kjenner igjen «det steinfeldske temperament» i brevet. Jacob sammenligner forstanderens avslag med Dostovjevskis storinkvisitor, og truer med å gå til pressen.

Det var et annet bilde av farfaren enn det han kjente. Dette var en mann «som argumenterer prinsipielt og presist i omsorg og omtanke for sitt barn», skriver Dag Steinfeld i boken.

Ja, vil du jeg skal trekke ned buksene her og nå og vise deg?

—  Herman Steinfeld, gjengitt i "Fedre og sønner"
Tidligere advokat Dag Steinfeld på Jødisk museum i Oslo.

Til unnsetning

Ekteskapet med Elisabeth skulle redde Jacob da norske jøder ble deportert i 1942. Jacob hadde, som mange andre, blitt arrestert og sendt til Berg interneringsleir. Men da leiren skulle tømmes den 26. november, og fangene skulle transporteres med toget til Oslo, der MS Donau ville ta dem videre til Stettin, ble 80 jøder plutselig holdt tilbake. Blant dem var jøder i såkalte blandingsekteskap. Jacob var en av dem.

Nå startet en diplomatisk kamp for å få Jacob til Sverige, anført av Marcus Levin, som var broren til svigerinnen Lea, som døde i Auschwitz. Elisabeth, på sin side, dro det neste året to ganger til Oslo for å overbevise den svenske generalkonsulen om at det brokete ekteskapet hennes med Jacob måtte regnes som gyldig.

Hva var hun laget av? Dag Steinfeld, som husker bestemoren godt, konstaterer:

– Jacob må ha vært hennes store kjærlighet.

19. januar 1944 ble Jacob utlevert til Sverige, forkommen etter behandlingen på Berg. To måneder etter ankomst fikk han hjerneslag, og han døde så i 1946. Herman fulgte farens kiste til den jødiske gravlunden i Oslo, der ingen inviterte ham inn til seremonien inntil forstanderens bror kom og spurte om det faktisk var slik at Herman var omskåret?

«Far ble en smule irritert,» forteller Steinfeld i boken. Han skal ha svart: «Ja, vil du jeg skal trekke ned buksene her og nå og vise deg?».

Svart september

– Av det du har funnet ut underveis i arbeidet, hva har overrasket deg mest?

– Det var flere ting jeg ikke ante noe om, slik som brevet og detaljene omkring omskjæringen av min far. Vi trodde også at far aldri hadde vært sinnssyk etter oppholdet på Ulven, men at dette bare var simulert for å slippe unna. Men da jeg fikk vite hva hans tidligere fangekamerater hadde sett, skjønte jeg at han var psykotisk, sier Dag Steinfeld.

Han så det med egne øyne også i 1972, da han en natt våknet av at faren snakket i telefonen og fortalte at «Svart september er i vår hage». Svart september var terrorgruppen som sto bak Münchenmassakren samme år, der 11 jødiske utøvere ble kidnappet og drept.

Neste morgen fant Dag en lapp på kjøkkenbordet som fortalte at faren var dratt til en psykiatrisk klinikk.

I journalen etter faren står det at han hadde møtt opp tidlig på morgenen, bedt om å få snakke med vakthavende lege og fortalt at han hadde fått en «krigspsykose» med «forfølgelsesvanvidd». «Jeg har i natt slått full alarm i Forsvaret, og jeg ser nå at dette er utslag av sykdom», hadde faren fortalt.

Etterpå viste det seg at dette var ramme alvor. Han var en av få som satt med de nødvendige kodene for å slå full alarm – og hadde gjort det.

Tidligere advokat Dag Steinfeld på Jødisk museum i Oslo.

Ulike erfaringer

Isfronten som rådet mellom far og sønner på 1970-tallet, skulle mildne, og Dag Steinfeld har slått seg til ro med at de alle var barn av sin tid:

– Far hadde opplevd fascismen, nazismen og kommunismen og var vaksinert mot det totalitære. Mens vi kom til å oppleve 1968 og bilder av barn med napalm på kroppen – sluppet fra amerikanske bombefly, sier han.

Han tror heller ikke overvåkningen kun handlet om forfølgelsesvanvidd. Han tror faren opplevde sønnenes politiske engasjement som en reell trussel:

– Dette var jo ulovlig overvåkning, og jeg var ganske skarp da jeg omtalte dette i boken. Men da krigen begynte i Ukraina, sa jeg til forlaget at jeg måtte se på disse formuleringene på ny. For hvis jeg hadde levd i Latvia i dag, der mine forfedre kom fra, og hatt en sønn som løp rundt og snakket om væpnet revolusjon, proletariatets diktatur og nei til Nato, så tror jeg nok at jeg hadde overvåket ham, jeg også, sier Steinfeld.

Identifikasjon

Hva så med tilknytningen til det jødiske? Juristen forteller om en erfaring fra et foredrag han holdt i Bergen for en tid tilbake. Under den påfølgende middagen satt han sammen med unge jøder, og spurte dem om de regnet seg troende, om de praktiserte koscher og omskjæring. Flere av dem svarte nei. Ikke alle hadde jødisk mor heller. Men de regnet seg som jøder.

– Jeg begynte å tenke på hva som da er en jødisk identitet? Identitet betyr å identifisere seg. Det å være jødisk er å identifisere seg med et folk som ble utsatt for verdenshistoriens største industrialiserte massedrap. Jeg må si at jeg også etter hvert føler mer på dette. Jeg har stort sett sagt at jeg er en agnostiker, som så mange andre, og at jeg egentlig ikke tenker på meg selv som jødisk. Men i dag, etter å ha skrevet boken, føler jeg en sterkere tilknytning, avslutter Dag Steinfeld.


Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur