Ung dikter ble truffet av vakre dikt om død

Jan Ove Ulstein går hver uke rundt Rotevatnet på hjemstedet Volda sammen med kollegaen Jan Inge Sørbø.

– På 80-tallet vitset vi om at nå er Arnold Eidslott-kompetansen samlet, sier Ulstein, teolog, forfatter, salmedikter og poet. – Men vi var nok langt flere.

Ung leser

Da forfatteren Jan Inge Sørbø ble intervjuet i denne klassiker-serien i vår, valgte også han å trekke fram Eidslott med diktsamlingen Det forlatte øyeblikk fra 2012. Ulstein velger seg ei samling Eidslott skrev nesten et halvt hundreår tidligere. Samlinga Manes kom i 1965 og er omtalt som ei vending i forfatterskapet.

– Det er ei bok som betydde mye for meg da jeg var 21 år gammel. Jeg hadde begynt å skrive dikt selv. Jeg ble truffet av den fascinerende kraften i Eidslotts dikt, forteller Ulstein.

Det var han ikke aleine om. Da Arnold Eidslott (1926–2018) debuterte som 27-åring, var det med ordene «jeg brenner bøker og taler med Gud». Da åpner du stort, påpeker Ulstein. Det skjedde i ei tid da kristen lyrikk nesten var tabu.

– Ingen tenkte at han luktet kristenmannsblod, til tross for at han var den mest forkynnende av oss alle. Det var noe med totale prosjektet hans som overbeviste alle, også den danske kritikeren Paul Borum som postulerte: «Et dikt skal ikke troes, det skal stå til troende».

Dramatisk sug

– Hva har diktene betydd for deg?

– Jeg var i en fase der jeg var tilgjengelig for disse stemningene. Jeg har alltid arbeidet med spenningen mellom et dramatisk sug og en oppdrift, svarer han.

---

Klassiker

• I denne spalten ber vi ulike mennesker anbefale oppbyggelig litteratur og religiøs sakprosa, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
• I dag: Teolog, forfatter, salmedikter og poet Jan Ove Ulstein løfter fram Arnold Eidslotts diktsamling Manes fra 1965.

---

Eidslott skriver også «Langt borte lyser Golgata». Det er uttrykk for en religiøs erfaring Ulstein deler.

– Oppdriften er å vite at det gode som han i andre del av samlingen kaller «verdens april», er en gave. Her slår det religiøse hos Eidslott sterkt inn for meg. Samtidig dikter han om en livskamp som er helt allmenn, mener Ulstein.

[ Laura Djupvik fascineres av 4-årings tanker om Gud ]

Diktsamlingen Manes er todelt. Første del er preget av en mørk dødsbevissthet: «Herre, hvem skal vi gå til? / Mørke omslutter oss og tørre skyer / En fiende er min bror – min far / står meg etter livet».

– Han kretser rundt det forgjengelige og det forfengelige, og vi møter «stadig nye løpere (som) forsvinner i horisontens støvskyer».

Dødsdikt

– Han skriver også «Død du rene / svale luftning» og «Å død – som honning [...] For deg alene stemmer jeg min lutt». Hvordan forstår du hans opptatthet av død?

– Når du lovsynger døden, er du langt nede. Flere av mine favorittdikt er fulle av djevelskap der han ser tunge ting i øynene, men uten at jeg blir redd. Det litterære løftet i teksten gjør at jeg ikke blir motløs av å lese det. Han skriver dødsdikt, men det er vakre dødsdikt, mener Ulstein.

[ Olav V – den ensomme gladkongen ]

I samlingas andre del finner Ulstein en lysere tone og et dikt med strofene «tåren, du trofaste»: «Husker du vårt møte nær stjernene / jeg fant deg på min hud/ og noe lyste på det salte dypet».

– Selv om du her også finner sarkasmer og ironi, kommer han mer tilbake til livet, sier Ulstein.

Det var kombinasjonen av Eidslotts ramsalte kritikk og den rike verdenen av bilder som fanget den unge Ulstein.

– Når du går så langt inn som ham, renser du grunnen og får nakent fjell under beina. Hans unike bildeskapende evne ga meg frysninger, sier han.

Gåtefullt

– Mange av bildene er gåtefulle. Hva må til for å komme inn i hans bildeverden?

– Jeg leste en gang åpningsdiktet i andre del av Manes for akademiske kolleger, og de hadde store problemer med å ta metaforene. Du må komme innenfor poeten sin kode.

Ulstein leser diktet som starter slik: «En kurv med svalehoder og en flik / av kometens hale – gi bud»

– Da må du se for deg en selger som står og byr sine varer. Det han frambyr har han «høstet på himmelens skråninger». I slike bilder ser du Eidslotts voldsomme fantasi. «Vil noen kjøpe Apus, paradisfuglen». Diktet gir et vell av assosiasjoner og er på frodig-kritisk vis rettet mot den som aper etter de store. At en ikke tar bildene ved første lesning skjønner jeg veldig godt, men Eidslott kan også være så kritisk og spenstig at du kan le av det, som her, sier Ulstein og siterer: «Hengebroer mellom store karakterer / ligger sammenrullet på mitt bord».