Kultur

«Riksteatret hadde vært tjent med å gjøre det hakket mindre sjokkerende»

Riksteatret snur opp ned på våre tanker om hvem Jeanne d’Arc var.

For mange er Jeanne d’Arc ensbetydende med skuespiller Maria Falconettis ansikt. I danske Carl Theodor Dreyers ikoniske stumfilm Jeanne d’Arcs lidelse og død (1928), klarer Falconetti å fange skjebnen på en så overbevisende måte at flere kritikere og filmhistorikere har vurdert det som den største skuespillerprestasjonen på film noensinne.

Når historien om Jeanne d’Arc nå legger ut på veien med Riksteatret, er det i Monica Dybwads intenst tilstedeværende tolkning av tittelrollen. Men regigrepet gjør at vi aldri helt heier på henne. Hun blir en karakter som fascinerer og til tider sjokkerer, mer enn en vi får noe hjerte for.

I Eline Arbos regi får vi snudd opp ned på forventningene om Jeanne d’Arc som noe edelt og vakkert

—  Kjersti Juul

Menneskelig mot

Ifølge historien var den franske bondejenta 12 år gammel da hun fikk sine første guddommelige åpenbaringer fra erkeengelen Mikael, den hellige Katarina og jomfru Maria. Et kall om å lede an i Frankrikes krig mot engelskmennene under hundreårskrigen.

.

Som kvinnelig hærfører til hest, gjorde hun stor suksess og ble enormt populær, før hun ble tatt til fange og dømt for hekseri og for å ha kledd seg i mannsklær. 19 år gammel ble hun brent på bålet, og har siden blitt et nasjonalt symbol så vel som en katolsk helgen.

At Gud hadde en spesiell interesse for fransk innenrikspolitikk, og vendte seg til en tenåringsjente helt uten ressurser for et så stort oppdrag, kan kanskje sees som en av de uransakelige veiene han er kjent for å ta – eller man kan betone det ned som Lukas Svenssons dramatisering gjør. Her er det guddommelige skjøvet til side for fokuset på menneskets indre drivkraft og evne til å kjempe for noe større enn seg selv.

Drivkraft

I Eline Arbos regi får vi snudd opp ned på forventningene om Jeanne d’Arc som noe edelt og vakkert. I stedet møter vi en ungjente med musefletter som sitter og onanerer seg til blods og er fascinert av nabogutten som har blitt spist av en ulv. Mer enn å få et kall fra himmelen, virker Jeanne å være drevet av en slags galskap og fascinasjon for det forrykte. Hun har begynt å høre stemmer, eller «guddommelige åpenbaringer» om du vil.

Drivkraften til å utrette alt hun snart får til, bunner i henne selv mer enn et budskap fra Gud. I en tid der mennene har makten, må man være helgen for å bli lyttet til som kvinne. I Arbos regi er Jeanne d’Arc bevisst hva hun må spille på for å nå frem. Men insisteringen på å vende henne bort fra det himmelske og hellige, slår over i en for ekstrem motsats som oppleves forstyrrende for historien.

I fotsid, hvit kjole, med abrupte bevegelser og blod som renner fra både munn og underliv, minner hun tidvis mer om en karakter fra Exorcisten (1973). Her er det verdt å merke seg teatrets anbefalte aldersgrense på 15 år. På premieren gjorde en mor som hadde tatt med seg sin 10–12 år gamle datter, raskt retrett og forlot salen.

.

Poetisk

Med et eskalerende fokus på det kjødelige, på volden og seksualiteten i den mannsverden Jeanne d’Arc trer inn i, er det som om scenograf Olav Myrtvedt og lysdesigner Øyvind Wangensteen gir et tiltrengt poetisk tilsnitt til det hele. Godt fulgt opp av komponist Thijs van Vuures suggererende og sterkt stemningsskapende musikk. Scenerommet er mørkt, men likevel så delikat og dynamisk lyssatt at man ikke klarer å ta øynene vekk fra det. På sitt beste smelter det sammen med Arbos regi, og gjør selv noe så grotesk som en gruppevoldtekt til en scene man orker å ta innover seg.

Scenografien er sparsommelig, men bygger effektivt opp under historien. På bakveggen ser vi relieffet av en hest, som etter hvert blir dratt frem som en egen skulptur gjennom forestillingen. Det ender med en nydelig sluttscene der Jeanne d’Arcs livløse kropp løftes opp på hesteryggen og gjenoppstår. Når de ulike sceneelementene slik får spille på lag, slår bildet av et ikon for ettertiden mot oss av all kraft.

I den navlebeskuende tiden vi lever i, føles det spesielt meningsfylt å få servert historier om mennesker som kjemper for noe større enn seg selv. Å se noen som vekker engasjement for en bedre verden. Historien om Jeanne d’Arcs liv og skjebne er både opprørende og inspirerende. Riksteatret hadde vært tjent med å gjøre det hakket mindre sjokkerende, og i større grad stolt på at historien holder.

---

Teater

Jeanne d’Arc

Av: Lucas Svensson

Regi: Eline Arbo

Scenografi: Olav Myrtvedt

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Komponist: Thijs van Vuure

Kostymedesign: Alva Walderhaug Brosten

Riksteatret

---


Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur