– Vi lever på en skjør hinne med mye styggedom under

«Firehundreaarig Natten ruged over Abekatten», skrev Henrik Ibsen i Peer Gynt (1867). For 1800-tallets nasjonsbyggere var unionen med Danmark en lang mørk natt – men den erfarne forfatteren Atle Næss mener det er på tide at vi henter denne tiden ut fra glemselen:

– Ibsens bilde har preget oss, i en slik grad at vi tenker på alt mellom 1400-tallet og 1814 som én smørje, der det ikke hendte noe. Men det gjorde jo det, sier Næss, som er kjent for sine historiske biografier.

Siste tilskudd til forfatterskapet er Det glemte århundre, der han vil fortelle om 1600-tallet, om hverdagslivet og samfunnet – og det han ser som røttene til den moderne staten.

Og først må det sies: Svenskene har alltid sett annerledes på saken:

– De kaller dette Stormaktstiden. Og det er en storhetstid. Vel å merke hvis man synes det er stort å sende tusenvis av unge menn i døden, begynner Næss.

Korrupte fogder

Vi møter ham i Trøgstad kirke i Indre Østfold. Næss er selv fra dette området, som fra gammelt av kalles smålenene.

Lensvesenet var forvaltningssystemet som samfunnet tok farvel med nettopp på 1600-tallet. Systemet, som hadde røtter tilbake til 1300-tallet, som var en måte å forvalte jordeiendommer, organisere rettsvesenet og militæret på, ga enorm makt på få hender, henholdsvis lensherrens og fogdens.

I Det glemte århundre møter vi eksempler på hvordan nidkjære fogder og lensherrer styrte hekseforfølgelser, eller som her i Trøgstad kirke, der kirkekunsten fortsatt vitner om hvordan bygdas fogd, Jørgen Nielsen Holst, utnyttet stillingen sin. For systemet var nærmest en «oppskrift på korrupsjon», kommenterer Næss i boka, og forklarer at som skatteoppkrever hadde fogden kongens penger mellom hendene, som han kunne låne ut og kreve tilbake med fortjeneste. En annen mulig inntektskilde, var å la anklagede personer gjøre opp for seg ved å betale en bot, i stedet for at saken kom for retten.

---

Det glemte århundre

• Ny bok av Atle Næss (Gyldendal 2022), som sikter på å hente 1600-tallet fram fra mørket.
• Næss er født på Mysen i 1949, og er i dag bosatt i Ski. Han debuterte i 1975, og har skrevet flere historiske romaner, i tillegg til sakprosabøker om bl.a. Edvard Munch og Galileo Galilei. For sistnevnte fikk han Brageprisen i 2001.

---

Prismer

Vi vet ikke hvilke metoder Holst brukte, men kildene etterlater ingen tvil om at han ble en formuende mann, som også bekostet en av minnetavlene i Trøgstad kirke. Den skal ha blitt gitt som takk for at Holsts familie, med unntak av den yngste sønnen, overlevde pesten som rammet bygda hardt i 1654.

– Hvis noen i katolsk tid ga en prydgjenstand til kirken, var det med tanke på sin egen salighet. Men den lutherske oppfatningen er at man ikke kunne påvirke dette. Dermed ble slike gaver omdefinert til minneshandlinger. Men jeg gjetter nok på at de som bekostet det tenkte «ok, det hjelper nok bitte litt på saligheten», sier Næss mens han betrakter de gamle minnebildene – epitafiene – som henger i koret i den hvitkalkede middelalderkirken.

Et annet epitaf viser familien til Niels Muus, en av fem skikkelser som Næss bygger den nye boken rundt. Med biografiene som prismer, forteller han om viktige trekk ved epoken. Hos Muus ser vi blant annet tydelig hvordan landegrensene tok form på denne tiden. Han ble født i Varberg i Halland, som den gang var dansk, men som i dag er svensk. Muus er også den skikkelsen som understreker hvordan svartedauden truet helt fram til midten av 1600-tallet.

Både krigen i Ukraina og pandemien forteller at ting som vi nok har trodd at vi har lagt bak oss, fortsatt ligger rett under overflaten.

—  Atle Næss, forfatter

Mot et system

Svartedaudbakterien, Yersinia pestis, som herjet på midten av 1300-tallet, fortsatte å kreve liv gjennom de neste århundrene. Det er først på 1600-tallet at man endelig får bukt med den.

– Den gang kjente man ikke smittemekanismene, men man fant ut at man kunne isolere folk, sette dem i karantene, og hindre folk å reise. Å lykkes med dette krever en sterk stat, påpeker Næss, og understreker at et hovedtrekk ved 1600-tallet er at staten styrkes.

Man utvikler et apparat som gjør det mulig å kontrollerer innbyggerne.

– Dette ble selvsagt opplevd som rimelig undertrykkende, men det peker likevel framover, mot noe av det vi forbinder med en moderne stat, nemlig at den kan ha oversikt over innbyggerne, og iverksette tiltak.

En som utvilsomt hadde oversikt, var nettopp Niels Muus. Kirkebøkene som presten førte, var datidens folkeregistre. De var et barn av tiden, liksom matrikkelen – oversikten over jordeiendommer – og militære ruller. Og da pestbakterien nådde sognet i 1654 begynte følgelig Muus å notere dødsfallene. Til slutt ga han opp å føre navn.

I stedet oppsummerte han at 316 mennesker hadde omkommet i løpet av få måneder. Dette var en tredjedel av bygdas befolkning.

[ Kunsten å markedsføre en dårlig anmeldelse ]

En eventyrer

Persongalleriet i Det glemte århundre spenner vidt, men det var skikkelsen Fredrik Andersen Bolling, som fikk Næss til å huske på denne tiden. Bolling var en eventyrer som overraskende nok endte sitt liv som sogneprest i Drangedal.

– Jeg oppdaget hans «Oostindiske reise-bog», der Bolling, en fattig student i København, forteller fra sine reiser som vaktsoldat for det Oostindiske handelskompani, sier Næss.

Via Kapp det Gode håp, dro Bolling til Indonesia, og videre til Kina. Etter hvert ble han tatt til fange av britene, satt fri i Irland, før han fant veien tilbake til Amsterdam.

Historien fascinerte Næss, selv om han medgir at Bolling neppe var like oppriktig om alt han noterte. Men det er uomtvistelig at Bolling skrev Skandinavias første lærebok i engelsk.

Leseferdigheter

Blant de øvrige skjebnene møter vi offiseren Georg Reichwein, en sentral aktør i krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1643, kalt Hannibalfeiden. Og Dorothe Engelbrektsdatter, dikteren som ga ut Siælens sangoffer i 1678 – samme år som Bolling publiserte sin reiseskildring.

I motsetning til sistnevnte ble Dorothes bok en slags forlagssuksess, og et vitne om at befolkningen hadde forholdsvis gode leseferdigheter.

De siste skjebnene er tre kvinner som måtte unngjelde da Christian Kvart i 1617 skjerpet loven mot trolldom og hekseri.

– Dette virker gjennomgående som en skremmende tid å leve i. Ser du noe positivt med denne perioden?

– Det er en dyster periode. Men fordi statens makt øker, får man også til en viss grad kontroll på voldsutøvelsen. Det statlige straffesystemet er brutalt, men det tar i en viss forstand over for private oppgjør og en hevnkultur. Lovene blir bedre kodifisert, og de som dømmer tar mer hensyn til hva som faktisk står i loven, og ikke bare til eget skjønn. Det pågår altså en del prosesser på 1600-tallet, og som er blitt viktige senere.

Det er en dyster periode. Men fordi statens makt øker, får man også til en viss grad kontroll på voldsutøvelsen.

—  Atle Næss, forfatter

Råskap

– Hva provoserer deg mest?

– Hekseprosessene, som dels henger sammen med datidens kvinnesyn. Samt hensynsløsheten ved at alle krigene ble ført, der man kastet årskull etter årskull ut i død og elendighet. Jeg skriver blant annet om slaget ved Lund i 1677, som er det slaget i Norden der flest har mistet livet: Bortimot 9.000 soldater, hvorav mange frøs i hjel. Den råskapen som på mange måter preget både krigføring og dels dagliglivet, synes jeg er skremmende.

Men kanskje har vi bedre forutsetninger for å forstå datiden nå enn for bare to-tre år siden, lurer forfatteren.

– Jeg synes nok at pandemien går merkelig fort i glemmeboka. Men i prinsippet vil jeg mene at både pandemien og krigen i Ukraina skulle sette oss i bedre stand til å forstå at tilværelsen ikke er selvsagt. Vi lever på en ganske skjør hinne med mye styggedom under. Både krigen og pandemien forteller at ting som vi nok har trodd at vi har lagt bak oss, fortsatt ligger rett under overflaten.

[ Dette var kontroversen rundt «Sataniske vers» ]