De ber i munnen på hverandre, kirkelyden i Tøyenkirken i Oslo.
– Vår Far … synger én.
– Vår Gud … synger en annen.
– Vår Mor … synger en tredje samtidig.
– … i himmelen! synger alle i kor.
For det er dét som står i messeheftet: Bønnen Fadervår heter Vår Gud, og tekstoppsettet lar deg velge om du vil be til «Gud», «Far» eller «Mor». Dermed høres en mumlende kakofoni bortetter kirkebenkene i Bymisjons-kirka. Gud har et mangfold av navn samtidig – onsdag etter onsdag.
Og det er et mangfold av folk der også, onsdagskvelden Vårt Land tar turen.
En gåstol står lent mot en kirkebenk; ei jente i rødrutet kjole springer opp midtgangen. En rygg på første rad er ikledt hullete, lasete skjorte; et fjes kjent fra TV-skjermen sees på bakerste.
Og apropos kirkebenkene: De er snudd 90 grader – og følger midtskipet parallelt. Dermed sitter kirkegjengerne vendt mot hverandre og ikke presten. Sånn har det vært siden 1980-tallet, i ei kirke der mer enn benkene er snudd og vendt på.
---
Gud, språk og kjønn
- Vårt Land skrev 12. juli at teolog Ingunn Økland tar til orde for å si «hen» om Gud. «Vi har fått et pronomen som ivaretar det at Gud er hinsides mann og kvinne på en mer presis måte», sa teologen.
- Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug åpnet for at Den norske kirke kan drøfte å supplere med «hen» om Gud i enkelte av kirkas tekster. Teolog Merete Thomassen fortalte at hun har tatt i bruk pronomenet i prekener. Pinsepastor Jarle Waldemar og teolog Knut Alvsvåg er på sin side skeptisk til teologien bak.
- Salmedikter Eyvind Skeie fortalte at pronomenet kjennes så fremmed at han ikke kommer til å bruke det i fremtidige salmer.
- I Tøyenkirken i Oslo kan kirkegjengerne velge om de vil be til Gud som «Far», «Mor» eller rett og slett bare «Gud». Presten der er for tiden Elisabeth Thorsen, forfatter og tidligere ledende prest i Oslo domkirke.
---
Mener alternativene gjør kirkerommet større
– Vi er et sted mange har søkt seg til når de ikke har følte seg hjemme i sin lokalmenighet, sier Olav Lægdene.
Han er virksomhetsleder på Bymisjonssenteret, som Tøyenkirken er knyttet til. Senteret tilbyr blant annet mat, rådgiving og juridisk bistand, og arbeider spesielt opp mot fattige reisende. Tøyenkirken besøker jevnlig fengsler og hospitser, og inviterer til gjestebud ved kirkehøytider.
– Liturgien er utviklet over mange år, og som respons til menneskene vi møter her i kirkerommet, forteller Tøyenkirke-prest Elisabeth Thorsen.
Slik kom også «Mor» og «Gud» til som alternativer i Fadervår-teksten for om lag fem år siden – lenge før Vårt Land denne uka skrev at teolog Jorunn Økland vil si «hen» om Gud, for å understreke at Gud er hinsides mann og kvinne.
– Valgmulighetene i bønnen kommer fra erkjent erfaring. Vi tar på alvor at det kan være vanskelig å si både «Far» og «Mor» om Gud, sier Thorsen.
Hun liker stemmemylderet godt.
– Det gjør rommet større at vi bruker ulike navn på Gud. Det er fint at man kan må velge, det viser at det ikke er så farlig, sier presten.
[ – Jesus var et mannemenneske. Men hva han følte om seg selv, vet vi ikke ]
Inviterer til liturgiverksted
Selv sier presten stort sett «Gud» når kirkelyden ber Fadervår i Tøyenkirken. Det samme gjør virksomhetsleder Lægdene.
– Men om du snakker raskt, rekker du å si både Gud og Far og Mor! sier han med glimt i øyet.
Det blir massivt, synes han, med Gud som både «Herre», «Far» og «han» gjennom salmer og forkynnelse.
– Som feminist er det rett og slett tros-svekkende med overveiende mannlige bilder, sier han.
Lægdene er åpen for å gradvis supplere messen med nyordet «hen» – dette til tross for at han mener pronomenet kan virke upersonlig for enkelte.
– Selv har jeg brukt «hen» i flere år, men er ikke helt fortrolig med det ennå.
Og de som kommer til Tøyenkirken er ikke nødvendigvis liberale eller radikale. Det vil Lægdene ta hensyn til.
– Men Tøyenkirken skal være et sted for å prøve nye ting. Vi står friere enn en klassisk menighet, og det er en frihet som forplikter, sier han.
Om vi sier «hen» om Gud, betyr det at Gud er kjønnsnøytral eller kjønnsmangfoldig? Alle mennesker er skapt i guds bilde. Vi må ha navn på Gud som kan fange opp dét
— Prest Elisabeth Thorsen
Nøytralt og mangfoldig
Bymisjons-leder Lægdene legger et forslag på bordet: Hva med et liturgiverksted for Den norske kirke her i Tøyenkirken? Så kan man se om og eventuelt hvordan et kjønnsnøytralt – eller kjønnsmangfoldig? – pronomen kan bygges inn i liturgien.
For, som Elisabeth Thorsen påpeker: Det nye pronomenet «hen» kan like gjerne brukes om folk som ikke kjenner seg hjemme i tradisjonelle kjønnskategorier, som om personer hvis kjønn er ukjent.
Og til Tøyenkirken kommer nemlig folk som kjenner at de er både han og hun – eller verken han eller hun. I midtskipet henger et digert regnbueflagg. Én gang arrangerte kirka dåpsbekreftelse med supplerende kvinnenavn for en som hadde vært gjennom kjønnsbekreftende behandling: Fra før var hun døpt med mannsnavn.
– Om vi sier «hen» om Gud, betyr det at Gud er kjønnsnøytral eller kjønnsmangfoldig? Er det for å ta kjønnet fra Gud, eller for å si at Gud tar alle kjønn opp i seg? Alle mennesker er skapt i guds bilde. Vi må ha navn på Gud som kan fange opp dét, sier Thorsen.
[ Debatt: Derfor slipper Tøyenkirken aktivister til ]
Terapi å hjelpe andre
– Jeg synes «hen» er et strålende ord. Det er universelt, og rommer alle mennesker, sier Alexander Menzel.
I dag bidrar han som frivillig under gudstjenesten i Tøyenkirken.
Men det har han ikke alltid gjort: En dresskledt Menzel pleide å ha en fancy, stressende jobb – helt til han ble syk.
– Jeg måtte starte på bunnen igjen, etter en periode med psykotisk paranoia og utbrenthet, sier han.
Han begynte som frivillig for å komme seg på beina igjen. Nå bidrar han i messa, foruten å jobbe i kirkekroa, og er med på å arrangere samtalegrupper og turer for brukerne av Bymisjonssenteret.
– Kommunikasjon og åpenhet gjør at vi blir mindre isolerte og får færre negative ting i hodet. Det var der jeg var den gangen. Men her handler det om å hjelpe. Og å hjelpe andre, er terapi for meg, sier han.
[ Elisabeth Thorsen: – Jeg ville vise en prest som ikke representerer «noe vellykket» ]
Fra dress til caps
Her i Tøyenkirken er det høyt under taket, synes Menzel: I dag har han byttet ut dress med T-skjorte og skyggelue.
– Noen vil vel tenke at kaps ikke er innafor i kirka. Men her er det come as you are, forteller han.
Kapsen har han ingen planer om å ta av.
– Jeg har vært vant med å løpe. Men i Oslo har jeg klart å stå i det vanskelige.
Menzel har nemlig pleid å reise videre, forteller han. I barndommen flyttet familien mye rundt i Tyskland. Han var innom Spania før han kom til Norge. Og her i Tøyenkirken har han tenkt å bli. Selv om han ikke kaller seg religiøs, leker han i dag med tanken på å bli diakon.
– Nå er jeg i ferd med å finne min plass, ikke bare her i kirka, men også metaforisk. Det er en utrolig god følelse, sier han.
Prest og kirketjener danser
Takhøyde og åpenhet. Dette er stikkord også for Thorsen når hun snekrer sammen gudstjenestene. Gud er mye mer enn Far og Mor. Gud er en sterk «bjørnemor», synger for eksempel kirkelyden denne onsdagskvelden (Gud, du er min tilflukt, Melve/Bakkevig).
– Gud og Guds rike omtales ofte med natur- og arkitekturmetaforer også. Som en søyle eller et sennepsfrø, for eksempel, sier Thorsen.
Til og med ei vise som arbeiderbevegelsen trykker til sitt bryst, har fått plass på programmet. I Klaus Hagerups Ellinors vise heter det at «Æ drømme at vi får en vår/ da undertrykkinga på jorda stanse./ Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,/ og det blir like fint å jobbe som å danse».
– Denne visa har et enda åpnere språk. For meg uttrykker sangen en visjon alle kan slutte seg til. Den konkretiserer det Jesus gjorde, og viser vei til et fellesskap der Gud finnes midt iblant oss, sier hun.
At det er like fint å jobbe som å danse: Det kan virke som det er en slik verden hun drømmer om, Elisabeth Thorsen. For like før nattverden, bryter hun plutselig ut i dans. På rekke og rad svinger de seg, prest og frivillige og kirketjener, mens menigheten traller at «hellig hellig hellig er vår Gud».
Armene i været, de tar en piruett. Og så bryter de brødet.
