Utsatte film på grunn av masseskytingen i Oslo

Filmen Nitram skulle egentlig hatt premiere sist fredag, men på grunn av den dødelige masseskytingen i Oslo sentrum er premieren utsatt på ubestemt tid. Den australske dramafilmen tar for seg en sann hendelse i landet, nemlig da 29-årige Martin Bryant i 1996 skjøt og drepte 35 mennesker i Port Arthur. Masseskytingen førte til store innstramminger i australsk våpenlovgivning.

Sveinung Wålengen er filmviter, programsjef ved Frogner kino og redaksjonsmedlem i filmtidsskriftet Montages. Han så filmen under fjorårets utgave av filmfestivalen i Cannes, der hovedrolleinnehaver Caleb Landry Jones ble belønnet med prisen for beste skuespiller. Selv om han beskriver filmen som både tankevekkende og god, er han i tvil om den ansporer til noen videre diskusjon.

– Filmen er ganske kald og distansert, og selv om den handler om et frustrert menneske som sliter med å tilpasse seg, opplever jeg den ikke som spesielt potent i lys av senere terrorhandlinger. Filmen gir oss et innblikk i forstads-Australia anno 1996 og miljøet rundt hovedpersonen, men reflekterer ikke så mye rundt årsakssammenhengene.

Wålengen mener likevel det finnes noen likhetstrekk mellom filmens hovedperson og gjerningsmannen bak drapene i Oslo, og at distributør Another World Entertainment dermed gjør lurt i å utsette premieren.

– Kinopublikummet vil nok være mer mottakelige og åpne for refleksjon rundt filmen og dens hovedperson senere.

Må være relevant

Mens Wålengen tviler på at masseskytingsdramaet fra Australia ville gitt næring til behandlingen av et ferskt nasjonal traume her hjemme, har han på prinsipielt grunnlag stor tro på filmmediets kvaliteter. «Film er for lengst etablert som et foretrukket medium for å gå i dialog med omfattende kulturelle og kollektive traumer», skrev han i en kommentar i Dagens Næringsliv i 2017.

– Det er bra når det dukker opp filmer som tar tak i oss og som makter å skape debatt – særlig hvis det er aktuelle temaer. Så jeg synes ikke filmdistributører eller kinosjefer skal være altfor kritiske eller forsiktige når det kommer filmer som kan knyttes opp mot aktuelle hendelser, sier kinosjefen, som også mener det handler om å gjøre kinofilmen, som han mener blir mer og mer strømlinjeformet og ufarlig, relevant.

Det finnes nok av eksempler der kommende kinofilmer har vært i overkant relevante. Skolemassakre-dramaet We Need To Talk About Kevin skulle opprinnelig vises på norske kinoer sensommeren 2011, men ble utsatt i åtte måneder på grunn av 22. juli-terroren. Januar 2021 ble katastrofefilmen Skjelvet tatt av NRKs sendeplan på grunn av Gjerdrum-skredet, og oktober 2021 ble premieren på danske Vildmænd, der bruk av pil og bue er sentralt, utsatt på grunn av angrepet i Kongsberg samme høst. Og tidligere i år ble både NRK-humorserien Gutta på skauen og krigsfilmen Kampen om Narvik utsatt på grunn av krigen i Ukraina.

Jeg synes ikke filmdistributører eller kinosjefer skal være altfor forsiktige når det kommer filmer som kan knyttes opp mot aktuelle hendelser

—  Sveinung Wålengen, filmviter og kinosjef

– Kampen om Narvik er en stor, norsk film som kunne gitt en opplevelse av aktualitet på kino, og åpnet opp for samtaler om krig og diskusjon om Norge i en europeisk krigssammenheng. Jeg forstår at mange kanskje ikke ville ønsket å se den under et krigsutbrudd, men det hadde vært prisverdig hvis den ble lansert nettopp da og ikke bare vurdert som et markedsprodukt, sier Wålengen.

Men dette er på ingen måte noe særnorsk fenomen. Da New York ble rammet av terror 11. september 2001, valgte en rekke filmproduksjoner å ta grep. Actionfilmen Collateral Damage, som inkluderer et dødelig terrorangrep i Los Angeles, var en av flere filmer som ble utsatt i flere måneder av respekt for både nasjonen og de pårørende. Da traileren til terror-dramaet London Has Fallen ble lansert bare få dager før tiårsmarkeringen av terrorangrepene i London, vakte det sterke reaksjoner. I kjølvannet av terrorangrepene i Paris i 2015 ble både Bastille Day og Made in France – begge filmer som omhandler terror i den franske hovedstaden – utsatt.

[ – Vi trenger kunst når kriser rammer oss ]

Tveegget

Det som ifølge filmviter Sveinung Wålengen gjør film godt egnet til å bidra til å bearbeide kollektive traumer, tror han er det samme som gjør at film er den kunstformen som oftest rammes av utsettelser på grunn av tragiske hendelser.

– Man omtaler fortsatt film som et «sterkt medium» med både lyd og bilde, og det er jo sant – filmen har en egen kraft.

Samtidig mener han det er en holdning man med hell kan revurdere.

– Vi utsettes for så utrolig mye multimediale inntrykk hele tiden. Hvis man bygger på/tar utgangspunkt i den sammen holdningen om å verne om publikums følelser og reaksjoner, burde man kanskje gjort en grundigere jobb i sosiale medier og TV-serier – som tross alt når langt flere enn kinofilmen. Og jeg mener ikke at man skal sensurere eller tilpasse for mye av visuelle uttrykk på nettet – da er vi plutselig mange tiår tilbake – men det er litt underlig at man fortsatt tenker på kinofilmen som så ekstraordinært sterk.

[ TV-oversetterne føler seg oversett: – Et vanvittig prispress ]

22. juli

For at en film skal kunne anspore til gode diskusjoner og tjene som den traumebehandlingen filmmediet kan gjøre, mener Sveinung Wålengen det er helt sentralt at det aktuelle stoffet ikke behandles med silkehansker. I nevnte DN-kommentar var Wålengen særlig skeptisk til Erik Poppes planlagte 22. juli-filmatisering.

Det hadde akkurat blitt kjent at han skulle ha regien på den første norske spillefilmen om terrorhandlingene, og Wålengen fryktet at han ville «sause den kaldblodige terroren inn i melodramatiske virkemidler». Men hans antakelser ble ifølge ham selv gjort til skamme da han så Utøya 22. juli ett år senere.

– Filmen var strålende regissert og finstemt, og gjorde enormt inntrykk. For dem som så den, tror jeg den bidro til å hanskes bedre med dette kollektive traumet. Det er et godt eksempel på en film som klarer å gå i dialog med noe dramatisk som har skjedd i vår virkelighet. Jeg tror mange kjente litt på at man ikke var helt ferdig med det, og at det var godt å få utløp gjennom filmen.