Kultur

Sårt, men håpefullt om ung ensomhet

Filmfortellinger trenger at handling og hendelser utspiller seg foran kamera. Hvordan skal en regissør skildre følelser som gnager inni personer?

Franske Antoinette Boulat har lang erfaring med castingarbeid for andre regissører. Nå, i sin første spillefilm, avslører hun et godt blikk for visuelle fortellergrep: En ung kvinne står på en trafikkøy i en travel Paris-gate og strever med å komme seg over til fortauet. Ansiktet ser plaget og forgrått ut, men like mye er det hennes innestengthet mellom bilene som røper hvor ensom og fastlåst hun føler seg i storbyens mylder.

Hovedpersonen Marion – uttrykksfullt spilt av Lou Lampros – er 18 år, like gammel som storesøster Alice var da hun døde fem år tidligere. Det førte til at også faren gikk bort, uten at Boulat lar oss få vite noe mer om omstendighetene. I filmens nåtid skjærer det seg kraftig mellom Marion og moren som markerer femårsdagen for Alices bortgang med en tilstelning.

– Bare gå og kom ikke tilbake igjen, utbryter moren.

Dermed forsvinner Marion ut i Paris-natten for å treffe venninner.

Tre filmer

Natt i Paris er pussig nok vårens tredje film lagt til den franske hovedstaden. Ingen av dem viser Paris fra sin romantiske side, i stedet får vi møte unge voksne som strever med livet.

I Tatt av tiden handlet det om alenemoren som må haike i regnværet fordi all transport fra forstedene til byens sentrum har brutt sammen på grunn av streik. I Paris: En kjærlighetshistorie fikk vi gjenskapt en følelse av rotløshet som preger unge voksne født rundt årtusenskiftet. Det er lett å få sex via dating-apper, men vrient å finne en kjærlighet som varer.

I Natt i Paris forsterker Boulat stemningen av motløshet blant unge parisere. Vennene som Marion henger med, har ingen reell trøst å gi henne i sorgen over søsteren. Unge voksne drukner sine bekymringer og følelse av kjedsomhet i teite påfunn, bedøvende rusmidler og heftig festing. Vennskap er en skjør plante – i en ordveksling mellom Marion og en venninne faller replikkene slik: – Jeg er din venn. – Det virker ikke alltid sånn. – Er du sur på meg?

Så forlater hovedpersonen de andre for å gå alene hjem, noe som ikke er det lureste en tenåringsjente gjør etter mørkets frembrudd i storbyen.

Mørke og håp

Mørkerødt søl fra et knust vinglass renner som blod på bakken. To menn på motorsykkel stopper og vil ha den unge kvinnen med. Kraftige smell lyder – assosiasjonene går til terrorangrep som har rammet Paris. Varsellampen blinker fra en sykebil som passerer. – Ligg unna, roper Marion til mennene, men de gir seg ikke før en enslig fyr på scooter jager dem vekk. Hva er så hans hensikter – onde eller gode?

Vil man ha fartsfylt action, er dette ikke filmen å se

—  Kristin Aalen

Boulat vrir filmen fra det å henge med gjengen og danse i flokken, til å la Marion bli kjent med Alex som virkelig bryr seg om den enslige, sorgtyngede kvinnen. Vi tas med på en nattlig, poetisk vandring langs Seinen der hun får snakke med en mann som lytter.

Vil man ha fartsfylt action, er dette ikke filmen å se. Skru i stedet over på frekvensen for det tenksomme og lett filosofiske: – Frihet er å ikke være redd. – Husk at det finnes et menneske som vil deg vel, er blant nøkkelreplikkene. Natt i Paris er en film som krever tilskuerens meddiktning og lydhørhet for de tunge følelsene Marion forsøker å bearbeide. Jeg synes nok likevel at regissøren kunne gitt litt mer bakgrunn for dødsfallene hun sørger over.

Marion

Optimistisk

Det interessante er at alle de tre filmfortellingene fra Paris – til tross for at de skildrer resignasjonen som har grepet en ung generasjon i møte med arbeidsløshet, klimatrusler, ensomhet og meningsløshet – likevel ender på en tone av håp. Alenemoren i forstaden får seg en ny jobb der det blir mulig å være småbarnsmor ved siden av (Tatt av tiden). Noen av studentene i 13. arrondissement klarer å forene suget etter sex med lengselen etter kjærlighet (Paris – en kjærlighetshistorie). Og Marion kommer seg gjennom Paris-natten med livet og håpet i behold, takket være et medmenneske og en mann som ser henne.

Det er en håpefull trøst.

---

Film

  • Natt i Paris (Ma nuit)
  • Drama
  • Regi: Antoinette Boulat
  • Med: Lou Lampros, Tom Mercier, Carmen Kassovitz, Lucie Saada, Angelina Woreth
  • Frankrike 2021
  • 1 time 28 minutter
  • Aldersgrense: 12 år

---



Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur