Kultur

Kinamisjonens vugge finnes rett ved skiløypene

ZHANGJIAKOU: I det karrige fjellandskapet der norske utøvere tok OL-gull, lød en gang startskuddet for en annen norsk drøm. Den handlet ikke om å ta medaljer, men om å helbrede kropper og sjeler.

Kristoffer Fotland var bare et barn da han staket ut kursen for livet. Allerede som 9-åring hadde han en sterk frelsesopplevelse, og da han som tenåring leste om en norsk lege som i 1920 startet et misjonssykehus i byen Kalgan i det indre Kina, visste han at han ville følge i dette sporet.

Få år senere fikk han vite at legen hadde omkommet, og sykehuset sto ubemannet:

– Det synes far var for galt. Og han utdannet seg da målbevisst til lege for å få misjonssykehuset i gang igjen, forteller sønnen Trond Fotland.

Student fra Vikersund

Kalgan er det mongolske navnet på en by som har fått mye oppmerksomhet de siste ukene: Zhangjiakou, den kinesiske OL-byen der utøverne har konkurrert i langrenn, skiskyting, hopp og andre grener.

– For oss har det vært ekstra spennende å følge lekene. Vår historie starter akkurat i dette området, sier Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen, organisasjonen som bygget sykehuset i Kalgan.

Historien begynner med en student fra Vikersund, en ung mann med dårlig helse. Han ble kristen – og opplevde samtidig å bli frisk, og dermed bestemte han seg for å bli misjonær: På slutten av 1800-tallet satte Ludvig Eriksen (1866-1924) kurs mot det fjerne østen, mot Kina, den gang et keiserdømme styrt av Qing-dynastiet.

Eriksen foretok lange reiser til landets indre og nordlige provinser. Slik kom han også til den senere OL-byen, et gammelt handelsknutepunkt mellom Russland og Kina, der mongolernes karavaner passerte på sin ferd gjennom et ugjestmildt landskap.

Ludvig Eriksen (t.h.) sammen med sin nære medarbeider Wang Tsi Chen. De to foretok lange reiser inn i Kina på slutten av 1800-tallet.

De tretten faktorier

Katolikkene har en lang historie med å drive kristen misjon i Kina, men protestantiske misjonærer fant først veien hit på 1800-tallet. De kom i kjølvannet av Det britiske ostindiske kompani, som var verdens mektigste handelskompani og en nøkkelspiller i den britiske imperiebyggingen.

Misjonshistorien er med andre ord også en handelshistorie. Og da mannen som regnes som pionermisjonæren, briten Robert Morrison, satte føttene sine på kinesisk jord i 1807, kom han ikke stort lengre enn til handelshusene i Kanton, i dag Guangzhou. Her lå de såkalte «Tretten faktorier», som var det eneste stedet der Qing-dynastiet tillot at utenlandske handelsmenn fikk etablere seg. Og hit kom Morrison, etter først å ha blitt utvist fra den nærliggende byen Macao – den gang en portugisisk handelsstasjon, og følgelig katolsk.

Morrison, som oversatte Bibelen til kinesisk, ble etter hvert fulgt av andre kvinner og menn, både fra Europa og Nord-Amerika som opplevde et kall til å evangelisere. Men det måtte to opiumskriger til, før de fikk mulighet til å nå så langt som Kalgan.

Vesten tvang Kina til å kjøpe opium, og da Kina forsøkte å nekte, utløste det to kriger.

—  Tormod Engelsviken, professor emeritus
William Daniells (1769–1837) maleri av De tretten faktorier på den tiden da Robert Morrison kom til Kina.

Tvunget til å kjøpe opium

– Vesten gjerne ville handle med Kina. Kina hadde derimot ikke behov for mange varer fra Vesten, forklarer Tormod Engelsviken. Han er misjonsviter, professor emeritus, og har gitt ut flere bøker, deriblant A Passion for China: Norwegian Mission to China Until 1949.

Og bakgrunnen for opiumskrigene ligger nettopp i denne skjeve handelsbalansen. Europeerne fikk luksusvarer som te, silke og porselen. Men siden Kina ikke trengte europeernes varer, måtte europeerne betale i sølv. Dette synes ikke de vestlige handelsmennene var spesielt gunstig, men det britiske ostindia-kompaniet fant en utvei: De hadde kontroll på handelen med India, og skaffet seg nå enerett på eksport av opium fra Bengal.

Kina hadde på sin side forbudt opium, men ved hjelp av indiske mellommenn lyktes det britene likevel å smugle opium inn til Kina. Og for å gjøre en lang historie svært kort:

– Vesten tvang Kina til å kjøpe opium, og da Kina forsøkte å nekte, utløste det to kriger. Dermed ble Kina tvunget til å åpne opp flere byer langs kysten og elvene inn i landet, der vestlige handelsmenn kunne etablere seg. Og i kjølvannet av denne kolonialistiske ekspansjonen, fulgte misjonærene, forklarer Engelsviken.

Misjonen til Kina organiseres etterhvert i ulike selskaper og allianser. Denne kampanjen var i regi av China Inland Mission i 1886. Året etterpå seilte 102 nye utsendinger ut.

Tsjilimisjonen

Dermed kunne et misjonsselskap som China Inland Mission etablere seg i 1865. Det ble ledet av James Hudson Taylor, som sendte skip med misjonærer inn elvene og startet misjonsstasjoner i Kinas indre provinser. Også i Norge oppsto en enorm interesse for Kina, ikke upåvirket av internasjonale predikanter. I 1889 ble Den norske Kinamission grunnlagt, og året etter Det norske Lutherske Kinamisjonsforbund, som er forløperen til Norsk Luthersk Misjonssamband.

Trass i Boxeropprøret i år 1900, som var et kinesisk forsøk på å velte både Qing-dynastiet og bremse den utenlandske innflytelsen – og som førte til at også misjonærer ble drept – sank ikke interessen. Og i 1901 grunnla den nevnte Ludvig Eriksen Den norske Allianse-Misjon, som skulle bli kalt ‘Tsjilimisjonen’ på folkemunne.

Ludvig Eriksen grunnla Misjonsalliansen i 1901. I dag jobber organisasjonen med fattigdomsbekjempelse, og samarbeider med kirker i ti ulike land.

Eriksen hadde til da hadde jobbet for Den norske Kinamission og The Scandinavian Alliance Mission, og han hadde besøkt Tsjiliprovinsen, et område som ligger nordvest for Kalgan og som siden ble kalt Chahar.

Dette ble et viktig sentrum for Eriksens allianse, som etter hvert tok form av en legemisjon. I 1910 ble de første misjonærene sendt ut, og i 1914 dro Christiania-legen Kristian Hannestad ut. En pengegave på 8.000 kroner gjorde det mulig for ham å åpne et sykehus i Kalgan. Det sto ferdig i 1920, med 50 sengeplasser og en egen poliklinikk. Så, etter bare seks år fikk Hannestad tyfus, og bladet Missionsvennen skrev:

«Kristi Himmelfartsdag mottok vi et forsinket telegram fra fru Hannestad, datert Kalgan 28. april, saalydende: Dr. Hannestad gik i dag lykkelig hjem til Gud.»

De første misjonærene i Tsiji-provinsen fotografert sammen med lokale kristne i Kalgan i 1910.

Fangeleir

Det ingen visste da, var at en gutt fra Jæren hadde nettopp dette sykehuset som sitt livs kall. Kristoffer Fotland tok medisinsk embetseksamen i 1932. Tre år senere reiste han til Kina for å begynne på oppgaven. Sammen med diakonen Bernhard Norland fikk han sykehuset i gang igjen.

Det skulle bli tøffe år, i det verden styrte mot en ny stor storkrig. Denne delen av Kina ble nå okkupert av Japan, og ved sykehuset var situasjonen krevende. Økonomien var svak, fordi kontakten med Norge ble mer eller mindre brutt, og de levde tett på grusomhetene.

Japanerne anla en leir i byen. Dit kom det lastebil etter lastebil med fanger. Mange av fangene ble henrettet på en høyde rett bak sykehuset.

– Far fortalte også om en gang da de sto ved porten, og en fange løp mot dem. Han håpet nok å få beskyttelse, bare han kom seg innenfor sykehusmurene, men han ble drept mens de så på, forteller sønnen Trond Fotland.

Astri Graff og Kristoffer Fotland giftet seg under et hjemmeopphold. Hun ble deretter med ham tilbake til Asia.

Ville helbrede

En gang spurte Trond hva faren mente om japanerne. Han svarte at det ikke hadde noe å si hvem de var.

– For ham var både japanerne og kineserne mennesker som sto uten tro på Gud, og som trengte frelse. Han ville ikke ta noe politisk standpunkt, og det var heller ingen Kina-kjærlighet som drev ham, slik mange misjonærer snakker om. Fars motivasjon var å hjelpe folk som hadde det vondt. Han ville helbrede folk – legemlig og sjelelig. Han kunne like gjerne reist til Kongo, sier sønnen, som tror det var meningsfylt for faren å bo og jobbe i byen, som hadde et tøft klima.

Her var det tørt, beinkaldt om vinteren, og svært enkle forhold.

– Jeg tror han følte seg nyttig – at han kunne gjøre mye for andre mennesker. Det var ingen andre leger der, og han trivdes under fattigslige forhold. Han var han jo en asket fra innerst til ytterst, røper Fotland.

For ham var både japanerne og kineserne mennesker som sto uten tro på Gud, og som trengte frelse.

—  Trond Fotland om faren
Panorama over Kalgan, slik byen ser ut i dag. Navnet betyr «Port» og har vært et viktig knutepunkt for handel mellom Kina og Russland.

Løsepenger eller livet

Også sykehuslegen kom i livsfare, men ikke på grunn av japanerne. Han ble derimot tatt til fange av røvere.

Dette var slett ikke uvanlig. Banditter kidnappet folk mot løsepenger, og valget sto mellom å betale eller bli drept. Også misjonærer døde på denne måten. Men Kristoffer Fotland reddet livet uten å betale en krone fordi det viste seg at bandelederen var syk. Fotland ga ham medisiner. Bandelederen ble frisk. Og dermed slapp legen fri.

– Men ikke bare det, forteller sønnen.

Fotland hadde nemlig hatt et par skinnhansker, som en av røverne hadde stukket av med. Og nå ga bandesjefen beskjed om at legen måtte få tilbake hanskene sine.

– Det sier litt om far. Det var hanskene han var opptatt av etterpå, ikke at han hadde reddet livet, sier sønnen og ler.

Hospitalet i Kalgan var det eneste i området. Det het Edvard Gerrards minne, og var oppkalt opp etter en av pionérmisjonærene som omkom etter bare ett år i felt.

Mordbrann i katedralen

Det ble ikke fred selv om japanerne tapte krigen i 1945. Nå begynte en opprivende borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister. Mange av de norske misjonærene hadde vært lenge ute, og skulle nå ha et hjemmeopphold. Og samme år som de reiste hjem, ble også Kalgan åsted for grusomme massakrer. Kommunistene omringet byen fra fjellene rundt, og skjøt med artilleri mot byens katolske katedral, der nasjonalistene hadde forskanset seg. Kirken brant til grunnen, og 200 mennesker omkom.

De siste årene, forut for OL, er katedralen blitt gjenreist. Den står som et vitne om fransk og belgisk misjon til samme by. Men selv om det var mye kontakt mellom de ulike kirkene og misjonsselskapene, tviler Trond Fotland på om faren hadde særlig kontakt med akkurat katolikkene.

– Han var såpass pietist at han nok tenkte at paven var djevelens verk, humrer sønnen.

Misjonær Guri Odden Misjonsalliansen Kalgan Zhangjiakou

Utenfor rekkevidde?

Det skulle bli vanskelig å komme tilbake til Kalgan, selv om nordmennene forsøkte. I 1949 tok kommunistene makten, og alle utenlandske misjonærer ble utvist fra Kina. Fotland slo seg ned på Taiwan. Under oppholdet hjemme giftet han seg med Astri Graff, og Trond, som er yngst av tre brødre, tilbragte flere år av barndommen her.

Kalgan var derimot utenfor rekkevidde, beliggende ikke langt fra Mongolia som var alliert med Sovjet. Byen var derfor stengt for utlendinger til langt utpå 1990-tallet.

Men på 1980-tallet skulle det likevel åpne seg en mulighet. I 1981 flyttet Trond og kona til Kina for å studere. Nå fikk de kontakt med en av sykepleierne fra Kalgan. Gjennom henne møtte de også barna til farens nærmeste venn fra tiden ved sykehuset, en kinesisk pastor i den presbyterianske kirken.

Det viste seg at et av barna var gift med en kjent kinesisk forfatter, som befant seg høyt i det politiske systemet.

– Han hadde mulighet til å trekke i trådene, og ordne det slik at far ble invitert til Kalgan, forteller Trond Fotland.

«Du reddet livet mitt»

I 1986, 81 år gammel, reiste den gamle legen tilbake til misjonsbyen sammen med sønnene Trond og Frank. De fikk vite at farens assistent, en gutt helt uten annen utdanning enn å ha sett Fotland operere, hadde tatt over som kirurg da nordmennene hadde reist. Men etter kort tid måtte sykehuset lukke dørene for godt, og nå var det gjort om til et gjestehus.

– Men det var fint å komme dit, og far synes det var artig å treffe igjen folk, forteller Trond.

Under et besøk på en skole, møtte de en rektor som først var passe avmålt, men som forandret holdning straks han skjønte at han snakket med den gamle sykehuslegen. Han spurte: «Er du klar over at du reddet livet mitt?»

Det viste seg at rektoren hadde vært dødssyk som barn, men hadde fått hjelp ved hospitalet.

---

Øvrige kilder

  • Når kjærlighet krysser grenser av Kjell Hagen (Den norske misjonsallianses forlag, 2001)
  • Kirurg-misjonæren Kristoffer Fotland av Harald Dehlin (Luther, 1980)
  • D.N. Misjonsallianse: 40 år i Chahar, 1901-1941 av H. Hjelm-Larsen (D.N. Misjonsalliansens forlag, 1940)
  • “Das Kreuz mit Olympia”, artikkel i FAZ 8.2.2022 av Friederike Böge

---

101 år gammel

Men den nærmeste vennen hans hadde gått bort. Pastoren som Fotland hadde jobbet tett med, mistet livet under kulturrevolusjonen, som også førte til at de kirkene ble stengt. Da familien Fotland kom til Kalgan hadde én kirke åpnet igjen. Også her møtte de gamle kjente. Kirkens prest hadde for eksempel hatt en geiteflokk og solgt melk til sykehuset for 40 år siden.

– Men som far sa: «Vi visste jo at han pleide å blande vann i melken», røper Trond.

Kristoffer Fotland ble 101 år gammel. Han døde i 2006, etter å ha levd et tilbaketrukket pensjonslistliv på Nordstrand i Oslo. Han fikk dele det med Astri helt til det siste året, men dårlig hørsel gjorde det krevende å være sosial. Han brukte tid på lese Bibelen og oppbyggelsesbøker. I tillegg gikk han turer – og løp:

– Helt siden ungdomsdagene hadde far startet dagen med en løpetur. Og året rundt løp han i kortbukser. Det sluttet han ikke med selv om han ble eldre. Og her på Nordstrand hendte det at folk stoppet ham og lurte på hvilket gamlehjem han hadde rømt fra, sier sønnen.

Her på Nordstrand hendte det at folk stoppet ham, og lurte på hvilket gamlehjem han hadde rømt fra

—  Trond Fotland om faren Kristoffer
Zhangjiakou, Kina 20220203. 
Hoppbakken og skistadion i Zhangjiakou før vinter-OL i Beijing 2022.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB

– Tøffere forhold

Hva så med Kalgan? Hva står igjen etter misjonsarbeidet som nordmennene la ned?

I dag er Zhangjiakou en millionby på størrelse med Oslo. Og det finnes en rekke menigheter i byen, protestantiske så vel som katolske. Samtidig konstaterer Tormod Engelsviken at religiøse forsamlinger har fått tøffere forhold de siste årene i Kina:

– Det handler ikke nødvendigvis om direkte forfølgelse av kristne, slik som under kulturrevolusjonen, men om at myndighetene har en redsel for opposisjon og kritikk, og søker kontroll, sier Engelsviken, som likevel mener det er bemerkelsesverdig hva som har skjedd med kirkene siden misjonærene ble kastet ut for 73 år siden.

– Den gang fantes det halvannen million kristne. I dag anslås tallet å være så mye som 100 millioner.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur