Ulf Nilsen (57) albumdebuterer med å improvisere Bach

Bach komponerer, Ulf improviserer.

Slik er overskriften på Ulf Nilsens debutalbum, der musikken er delt i like deler mellom Bach og Nilsen.

For første gang på plate, er han helt uten Kåre Nordstoga, Stian Carstensen, Georg Reiss, Eivind Lønning, Ebba Rydh, Stian Carstensen, Frøydis Grorud eller noen av de mange andre musikerne han har spilt med.

[ Hun vil ha et oppgjør med rasisme-debatten: – Det koster å være så personlig ]

Unikt gehør

Sammen med saksofonist Frøydis Grorud fargela han salmer som «Hvilken venn vi har i Jesus» og «Leid, milde ljos» på albumet Psalmfullness (2015). Grorud mener han holder verdensklasse og sier hun elsker å spille med ham. Ingen konsert blir lik den forrige, og hun utfordres på nye måter hver gang.

– Han har et unikt gehør og et kreativt overskudd som alltid rører og får musikken til å svinge på en spesiell måte. Hans sjangerbredde og måte å tolke musikken på er inderlig og samtidig eksplosiv. Han har et harmonisk og melodisk overskudd som løfter alt fra enkle barnesanger, salmer og klassiske stykker til nye høyder, er attesten fra Grorud.

Trist og trøst

Du får kanskje ikke Ulf Nilsen til å si noe sånt om egen musikk. Men når han snakker om Brahms, bruker han ord som sårhet og inderlighet blandet med en ekstatisk glede.

– Hos Brahms er det både trist og trøst, sier han og ler.

Hvorfor kommer Brahms inn i en sak om Bach & Nilsen? Han dukker opp allerede på andre spor. «Brahms Greets the Master». Den etterfølger Bachs preludium i C-dur.

– Jeg ble plutselig Brahms der og da. Det var ikke planlagt. Da jeg spilte den sammen med Kåre Nordstoga i en konsert, gikk improvisasjonen i retning fransk impresjonisme.

Nordstoga omtaler Nilsen som en svært lyttende musiker og påpeker hans særegne klangbevissthet.

– Han er var for alle detaljer og er uvanlig reflektert i alt han gjør. Som improvisator har han en helt spesiell fantasi og et rikt assosiasjonsmønster. Når det noen gang løper løpsk og smilet kommer fram, dekker han seg ikke bak det. Han kan gjøre de mest sublime ting i alvorlig sjanger. Han har en voldsom spennvidde, sier Nordstoga.

---

Ulf Nilsen (57)

• Han har studert orgel, klaver og cembalo ved Norges musikkhøgskole og Sweelinck Conservatorium i Amsterdam.
• Han er organist i Lovisenberg kirke i Oslo.
• Som improvisator kaller han seg en ubetinget autodidakt.
• Som Bach-tolker trekker han fram sin aller første orgellærer ved blindeskolen i Oslo, Kari Andersen. Dernest sin cembalolærer ved Norges musikkhøgskole, Ketil Haugsand, og sin klaverlærer i senere år, Einar Steen-Nøkleberg.
• Aktuell med albumet Bach composing, Ulf improvising på plateselskapet Fabra.

---

Fingerfølelse

Allerede da han fikk sine første pianotimer som gutt på blindeskolen, var trangen der til å leke med all musikken han møtte. Et annet ord for å leke med musikk er å improvisere. Det er blitt hans varemerke eller modus operandi.

Notene fikk han i blindeskrift. Han kan fortsatt fingre med noter på T-banen, glede seg og lære musikken utenat. Det han lærte seg som gutt sitter fortsatt. Få musikere har større utenatrepertoar enn ham.

– Jeg har ikke noe valg. Jeg må lære det utenat.

[ Den norske kirke vil bli hotelleier ]

Språkmektig

– Hvor mange musikkspråk kan du?

– Kan og kan, fru Blom. Jeg snuser på mye og fordyper meg i noe, sier han.

Saken er at når han spiller Bach og lar Brahms fargelegge, eller lager et konsertprogram kalt «Døv og blind» med Beethovens musikk, så er det fordi han har mestrenes musikk i sitt eget nervesystem eller i sin musikalske sjel.

– Jeg kan jo ikke komponere som Brahms, men jeg kan komme inn i hans spor. Og er det én jeg ofte legger meg nær og føler meg beslektet med, så er det Brahms. Det er ham jeg nærmest går inn i hodet på eller identifiserer meg med språket til. Det kan for eksempel skje i en gudstjeneste under et salmeforspill.

Hvorfor improvisere? Jeg sammenligner det med åndedrettet. Jeg puster musikk, på inn- og utpust, den bare er der

—  Ulf Nilsen

Russisk rulett

Et Bach-tema blir til en bossa nova, og sporet «Toccata norvegienne» er en blanding av drivet i en fransk toccata og trøkket i norsk folkemusikk.

– 1800-talls tysk er det musikkspråket jeg snakker best. Andre kan jeg være innom og benytte meg av, sier han.

Som før-barokk, fransk impresjonisme, Messiaens klangverden og det krasse Sjostakovitsj-pregede.

– Det besettende uttrykket hans kommer fram i sporet «Russian roulette», der jeg prøver å ta det ut for alt det er verdt. Så skjer det alltid noen uforutsette ting som når jeg midt i den ruletten siterer «Ingen vinner fram til den evige ro». Samtidig kommer rockefoten inn der.

[ Vårt Land med ny podkast: – Gjestene går i skrifteboksen ]

Glemte notene

Har har også boltret seg med Georg Reiss og andre jazzmusikere, og i samspill med Stian Carstensen har han fått nese for de skeive taktartene i balkansk folkemusikk.

– Der har jeg langt igjen. Stian er en av de få som har gitt meg opplevelsen av at nå skyves jeg mot kanten av det jeg kan få til. Det har vært et ellevilt og inspirerende samarbeid der jeg får kjørt meg, og når jeg setter i gang mine fuger, så må han henge i stroppen, sier Nilsen.

– Har ditt manglende syn vært en vei inn i improviseringen?

– Jeg ble født blind, og jeg ble født med musikalske evner. Begge deler fulgte med i min genetiske bagasje, uavhengig av hverandre, vil jeg tro. Men det at synet ikke var der, har garantert gjort at det har blitt naturlig for meg å lytte konsentrert og å huske nøyaktig. Begge disse egenskapene, sammen med en god porsjon fantasi, har gjort meg til den improvisatoren og interpreten jeg er.

[ Ny spalte: – Jeg har prøvd å legge inn «ingenting» i kalenderen ]

Pust

Som barn opplevde han at den musikken han improviserte ble frodigere enn det han spilte etter noter.

– Kanskje er det omvendt, at evnen til å plukke opp og omsette til noe kreativt har åpnet veien for utenatlæring. Jeg hermer fort, og henger meg på en åre. Hvorfor improvisere? Jeg sammenligner det med åndedrettet. Jeg puster musikk, på inn- og utpust. Den bare er der.