Ingvild H. Rishøi: – Jeg har skrevet et forsvar for fantasien

Ingvild H. Rishøi trodde hun ikke hadde flere bøker i seg. De første fem årene etter Vinternoveller (2014), ga hun opp den ene historien etter den andre. En krim, en selvbiografisk tekst, en historie fra Groruddalen, en historie fra Nasaret, en historie om å få baby, flere historier om rus. Etter fem år med mislykkede forsøk, fokuserte hun på andre ting, på andre jobber, og gikk i Lillomarka når hun trengte å lufte hodet. Der fant hun omsider starten på en julefortelling.

– Mens jeg gikk mellom alle trærne, så jeg for meg et juletre som slo rot, som var magisk, sier Rishøi.

[ Les anmeldelsen: Ingvild Rishøis «Stargate» gir julens budskap ny betydning ]

En julefortelling om rus

Det magiske juletreet som forsøker å slå rot gjennom asfalten i et juletreutsalg kom ikke med i boka. Men bildet sier likevel mye om Stargate. En julefortelling.

Stargate handler om de to søstrene Ronja og Melissa som lever med sin alkoholiserte far. 10-åringen Ronja er lys og håpefull. Hun lengter etter å feire jul som alle andre, og drømmene forankrer seg i juletreet. Melissa derimot, er 16 og har lært at håpet er fåfengt, og at størst av alt er avhengigheten. Mens faren har mistet jobben som juletreselger, og drikker på puben Stargate, er det jentene som starter å selge juletrær. Et juleunivers trer frem, med både vise menn, en grisk sjef med lite hjerterom, en slags julestjerne og en magisk skog. Stargate. En julefortelling handler om fantasiens skapende og reddende kraft, om livets harde realiteter og to barns overlevelsesmekanismer i møte med den. Og å være i en fantasiverden har Rishøi mye erfaring med.

Jeg elsker å smuglytte på barn, de er også i en annen verden.

—  Ingvild H. Rishøi

– Å skrive minner meg om å være barn og leke rollespill. Når jeg skriver raser jeg på med alt, alle innfall – dritfort! – og er i en fantasiverden. Jeg leker – og er noen helt andre. Slik har jeg alltid skrevet bøker. Jeg elsker å smuglytte på barn, de er jo også i en annen verden. Men de er jo ikke gærne. Sånn tenker jeg at det er å skrive. Men når jeg har fått ned fortellingen, da er jeg superkritisk. Jeg tok en personlighetstest og skåret helt utrolig høyt på kontrollbehov, altså 100 prosent. Jeg har 0 prosent improvisasjon i meg. Derfor må jeg gjøre det på den måten, først gi helt slipp, og så kontrollere alle detaljene.

– Vil du fortelle noe om forutsetningene dine for å skrive akkurat denne fortellingen, som dypest sett handler om rus?

– Jeg har opplevd å være nær på noen som ruser seg så mye at det går kjempedårlig. Det har gjort meg vondt. Men i likhet med barna når de leker, har jeg tatt noe jeg kjenner til og gjort det til noe helt annet.

– Trenger du den type avstand når du skriver?

– Jeg velger det ikke, men jeg ser at det er det som skjer. Jeg vil ikke skrive om meg selv, jeg har ingen interesse av det. Jeg vil ikke at folk skal kjenne meg. Det føles helt feil om fremmede skal vite private ting om meg. Det vil jeg at kun skal være forbeholdt mine venner og nærmeste familie. Jeg forstår ikke at folk vil legge ut ting om seg selv på Instagram, Facebook – eller i bokform. Det blir så sårbart.

– Jeg tror ikke det er riktig, slik åpenhetskulturen skal få oss til å tro, at hvemsomhelst kan snakke åpent uten konsekvenser. Jeg gjorde en gang et forfatterintervju med Thorvald Steen, som omsider har valgt å være åpen om sin muskelsykdom i bokform og intervjuer. Han sa at han kunne gjøre det – slik Jens Stoltenberg eller Drillo endelig kan snakke ut om sin bekhterev ­– fordi han er privilegert og kjent. Men avstanden til vanlige mennesker er himmelvid, en ung jente i en midlertidig stilling, som stadig søker jobber, har alt å tape på å være åpen om en graviditet eller sine psykiske lidelser i offentligheten, for eksempel. Bekreftelsen og den voldsomme oppmerksomheten åpenhet kan generere på sosiale medier, tror jeg gjør at noen mister sidesyn og tråkker over egne grenser.

– Disse mediene er jo laget for at vi skal bli avhengig av dem, for vi er så glade i respons, meg selv inkludert. Derfor kan jeg ikke være på noen av de plattformene. Jeg hadde rakna! Så jeg beskytter meg selv, og jeg skriver heller ikke sånne bøker. Litt på grunn av dette, men også fordi det ikke faller meg inn. Jeg vil leke når jeg skriver, jeg vil finne på.

[ Forfattersamtale: Linn Ullmann skriver om angst og depresjon i eget liv ]

---

Ingvild Rishøi

• Norsk forfatter, født 1978, bor i Oslo.
• Debuterte med novellesamlingen La stå i 2007. Har gitt ut tre novellesamlinger og to barnebøker og er i høst aktuell med kortromanen Stargate – en julefortelling (2021).
• Har vunnet en rekke priser, blant annet Brageprisen, Kritikerprisen og Sultprisen.
• Denne samtalen er den siste av fire forfattersamtaler gjort av Vilde Alette Monrad-Krohn denne høsten. Prosjektet er støttet av Fritt ord.

---

Fantasien som redning

– Fantasien er også bærebjelken i denne fortellingen. Bakpå boka står det at den handler «om barn og fulle folk og sannheten». Som pårørende for noen med rusavhengighet kan man jo stadig erfare at den som drikker hele tiden flykter fra sannheten. Samtidig som sannheten er så mørk og tydelig for de berørte. Wisława Szymborska har en diktsamling som på norsk heter Livet er den eneste måten. Jeg tenker ofte at Løgnen er den eneste måten er den rusavhengiges overskrift. Hva tenker du er sannheten i denne fortellingen?

Det er vanlig at barn av rusmisbrukere kan miste grepet om hva som er sant og ikke

—  Ingvild H. Rishøi

– Denne familien forholder seg jo veldig lite til sannheten. Faren både ljuger og finner på for jentene sine. Det er en forskjell på fantasi og løgn, selv om de kommer fra samme sted. Faren ljuger for å seg selv, for å skjule og for å kunne drikke. Men så finner han også på fortellinger til barna sine, de drømmer om en hytte i skogen, det er jo fantasi. Og fantasien redder disse barna, også. De trenger å være et annet sted. Men jeg vet at det er vanlig for barn av rusmisbrukere, at man kan miste grepet om hva som er sant og ikke sant. Ronja på 10 er jo avhengig av å få forankret hva som er sant om verden i et voksent menneske, fordi hun er et barn. Siden faren hennes ikke akkurat er noe anker, mister Ronja grepet. Helt til slutt blir det til magi, hun legger seg under et tre, og går ut igjen i en skog.

– Og sannheten i boka? Det er at de må gå fra faren. De håper på noe annet, men de må gi slipp. Det er jo også det som skjer, han lar dem gå.

Vond nestekjærlighet

– Denne romanen handler mye om å være et barn som blir nærmeste pårørende. Nestekjærlighet, eller ubetinget kjærlighet, er et stort tema, selv om det også er barnas lodd – de lærer å elske noen som alltid vil elske noe annet enn dem?

– Jeg tenker de lærer noe om kjærlighet som er fint. Da jeg nylig ble anmeldt i Sverige skrev anmelderen at faren i boka var en verdiløs pappa. Da tenkte jeg: Nei! Det er han ikke. Han gir dem masse kjærlighet. Og disse barna er survivors, altså. Det er de av en grunn, de har fått noe av ham, på godt og vondt. De er ikke bare løvetannbarn. Faren sier hvor høyt han elsker dem, at de er det viktigste for ham, selv om han ikke klarer å ikke gå på puben. Det å forholde seg så nært til rusmisbruk, det er så vanskelig … for du hater og elsker personen samtidig. Du håper at det skal bli bedre, selv om du ikke tror på det, og hvis du et øyeblikk tror på det, men forstår at du har blitt ljugd for, så blir du så skuffa. I slike familier får barna ofte klare roller. Én blir den strenge, én blir den håpefulle, én fikser det praktiske, én gir opp og melder seg ut. I denne familien er det Ronja på 10 som fokuserer på det positive, på alt det fine i fortiden, og hvor bra det kan bli i fremtiden. Mens Melissa på 16 bare tenker på realitetene, og er streng med faren. Til sammen får faren veldig god omsorg, en betaler regningene hans, og tidvis får ham på rett kjøl, mens en håper for ham. Når man er styrt av rus trenger man begge deler. Men barna, de får ikke vært hele.

[ Carl Frode Tiller: – Jeg har skrevet en kristen bok. Det er veldig rart ]

– Et krypinn med en stjerne over inngangen, en tenker jo raskt på Jesus i krybben. Stargate, denne puben under broa på Grønland med Oslos aller billigste øl, det er et slags vrengebilde av denne krybben, dette er ikke starten for familien eller kjærlighetsfortellingen, det er heller slutten.

– Det er jo stjerner over døra på Stargate. Jeg var veldig fornøyd da jeg fant på den tittelen. Da jeg fikk omslaget på boka hadde designeren laget en stjerne over treet. Jeg var ikke ferdig med å skrive boka, men da fikk jeg en idé, og måtte skrive om slutten. Sånn at Ronja går mot julestjerna, det er i virkeligheten en lyskaster, men en stjerne for henne, og faren går til de stjernene som er over døra på en pub. Til Stargate går man for å komme inn i en annen verden. Der er folk veldig fulle, for ølen er så billig. Disse jentene går også inn i en portal, det har jeg sett at barn er opptatt av, barn leker hele tiden med portaler når de skal inn i en annen verden.

Hvis rus ikke hadde hatt bivirkninger og ikke vært skremmende for dem som var rundt, så hadde rus vært helt tipp topp. Men det er det ikke.

—  Ingvild H. Rishøi

– Slik har du skrevet om to barn som forlanger fiksjonen, forlanger litteraturen?

– De forlanger i alle fall fantasien. Det er jo en metafortelling på mange måter, hvor jeg prøver å forsvare fantasien. For det er et godt sted for dem, når de ligger i senga på kveldene og drømmer seg bort, de koser seg sånn. Det er så mye fokus på mindfulness i dag, at alle skal være så til stede i egen kropp og hode, eie følelsene og situasjonen man er i. Jeg liker bedre å være et annet sted. Og det har jeg skrevet et forsvar for.

– Det er interessant, jeg har selv vært glad i noen som har ruset seg, og ut av den erfaringen har ordet flukt kun blitt noe negativt og farlig for meg, å kjenne at du flykter inn i noe er det motsatte av nærhet, intimitet, tilstedeværelse, det å være edru – på så mange måter.

­– Men fantasi er jo ikke bare farlig. Du kan få ro av å tenke på noe helt annet enn det du er midt oppi, være et helt annet sted. Selv om rus selvfølgelig har mye av det samme i seg. Du stikker av. Hvis rus ikke hadde hatt bivirkninger og ikke vært skremmende for dem som var rundt, så hadde rus vært helt tipp topp. Men det er det ikke. Og fantasi er tipp topp på den måten, det har ganske få bivirkninger. Så lenge man ikke forsvinner helt inn i det, da.

– Jeg kan ikke la være å tenke på hva disse barna lærer om tillit og tilknytning. Det er en liten scene i boka der Ronja tror at hennes liksom-bestefar, Aronsen, er død, fordi han ikke åpner døra. Hun treffer veldig raskt en slutning om at hun er forlatt, og får katastrofetanker. Denne fraværende tillit til verden og omsorgspersoner, er det en del av henne, på grunn av denne barndommen?

– Ja, det tror jeg. Samtidig er det så vanlig at barn får katastrofetanker. Jeg husker da jeg var liten og hadde begynt å gå hjem fra skolen selv, så var jeg så redd for at mamma og pappa ikke skulle komme hjem. Jeg satt ved vinduet og så etter dem. De fant disse fingeravtrykkene på vinduet, og forsto at jeg satt sånn og uroet meg – det fikk de så vondt av!

– Tilbake til denne scenen der Ronja tror at Aronsen er død, så tenker jeg at angst og fantasi er to sider av samme sak. Angst skyldes jo sterk fantasi, at en evner å se noe som ikke er der, men som blir helt virkelig for deg. Det er baksiden ved hennes veldig rike og sterke fantasi, at hun også kan se så mange fæle ting.

[ Maria Navarro Skaranger: – Selv om alt går skeis i livet, kan et barn være veldig ønsket ]

En etterlengtet pårørendefortelling

– Tenker du at denne historien burde være en del av vår moderne julefortelling?

– Egentlig tenker jeg ikke at jeg skal tilføre noe med denne boka, jeg vil bare skrive det beste jeg klarer å skrive. Men jeg har ikke sett så mange historier fra pårørendeperspektiv, fra barns synsvinkel. Kjærester, voksne barn, rusmisbrukeres egne erfaringer, det finnes det en del av. Jeg tror det er færre fra barnas perspektiv. Jeg fikk akkurat en mail fra en 8. klasse som leser boka som kalender denne jula. Det synes jeg var så fint. For det sitter nok noen i den klassen som har opplevd alkoholmisbruk. Det er kult å kunne gi dem en historie.

Jeg tok en personlighetstest og skåret helt utrolig høyt på kontrollbehov, altså 100 prosent. Jeg har 0 prosent improvisasjon i meg.

—  Ingvild H. Rishøi

Rishøi legger til:

– Og dette startet egentlig som en barnebok. Men den beveget seg mer og mer mot en voksenbok, kanskje spesielt i formen og referanser.

– Ja, det er jo mange fortellinger du spiller på, Karens Jul, Piken med svovelstikkene, Reisen til julestjernen, Juleevangeliet?

– Disse jentene har jo lest noen av de historiene, Ronja har dem som en del av sitt univers, og det hadde jeg og. For meg var opplevelsene fra de historiene like sterke som mye av det jeg opplevde på ordentlig. Så disse fortellingene er like virkelige som de mer «ekte» følelsene og opplevelser i deres verden.

– Jeg lurte lenge på om den skulle hete roman eller julefortelling. «En julefortelling» er litt barnslig på en måte, og det er jeg fornøyd med. Å ha den undertittelen bereder grunnen for magi. Og det prøver jeg å gjøre med andre elementer også, sånn at leseren ikke skal bli helt forvirra på slutten. Jeg skrev mange versjoner av slutten og hadde mange lesere, og alle leserne ble forvirra før jeg fikk inn denne lyskasteren, som Ronja tenker at er en stjerne, som hun begynner å gå mot. Da skjønte leserne det, for det har noen gjort før Ronja! Ved å bruke Bibelen, Astrid Lindgren, Piken med svovelstikkene, blir det en tydeligere symbolikk enn i tidligere bøker jeg har skrevet. Jeg tror det hadde vært annerledes om det sto roman på bokomslaget. Selv om Carl Frode Tiller og Jon Fosse for øvrig har gjort dette i romaner nå. Det er litt rart, at flere bøker kommer om jul og magi helt på likt.

[ Abid Raja: – Faren min sa at du kommer ikke til å bli noen ting. Da hadde jeg Rannveig på biblioteket ]

Godhetsposering og julas nostalgiske kraft

– Du har skrevet en roman som både peker på, bruker og problematiserer «fattigdomsfortellingen» – en fortellingen som kan bli tatt til inntekt for «fattigdomssafari» eller «godhetsposering», om du vil?

– Barna i boka vet dette, når de selger juletrær spiller de fattige barn for å selge mer, selv om de jo faktisk er fattige barn. Jeg har fått spørsmål som går på at jeg trekker frem barn som gruer seg til jul, men det er ikke budskapet mitt – barn av alkoholikere er barn av alkoholikere hele året. Joda, jula er kjip fordi de sitter og følger med, men de sitter og følger med hele året, de. Det er verre enn å følge med på julekvelden.

– Jula er ofte en trykkoker av følelser, alt kommer veltende ut, det er en komplisert tid for mange. Har du lagt fortellingen til jula, for å si noe om denne tiden samtidig?

– Nei, jeg tenker ikke så mye på det! Men i jula gjør vi det samme om og om igjen, år etter år. Da er det lett å bli melankolsk. Du sitter der med de samme pepperkakene, kanskje den samme sofaen som du har sittet i i alle år. Eller kanskje en helt ny sofa, for du har blitt skilt siden sist. Du blir så minnet på tiden som går, og det er emosjonelt. Plutselig er det ungen din som sitter der og ser på Snipp og Snapp. Alt kommer tilbake fordi rammen er så lik.