«Å erfare verden som en skapt verden, er å merke at vi ser noe av det som Gud også har sett»

Kjære Kaja,

Takk for det siste brevet ditt. Det har vært en spennende utveksling. Men tydeligvis også foruroligende!

I ett av kapitlene i This Life, beskriver Martin Hägglund hvordan han sitter på en fjelltopp i Nord-Sverige og ser utover horisonten. En måke flyr i luften, seiler på vinden, og Hägglund begynner å reflektere over hva et liv er for en måke.

«Det gjelder å feste blikket», sier en prest til Karl Ove Knausgård i Min kamp. Det setter ord på Hägglunds sekulære livsfilosofi, og han gir en lesning av Knausgård mye plass i boken sin. Å feste blikket er å anerkjenne øyeblikket som det er, å ikke la seg bedra til å tro at livet får meningen fra et annet sted, skal vi tro Hägglund.

Er det en ting jeg har lært som teolog, er det at det finnes en enorm variasjon i hvordan mennesker forstår forbindelsene mellom «det åndelige» og det «verdslige»

Abu Bakr al-Baghdadi

Men er det en ting jeg har lært som teolog, er det at det finnes en enorm variasjon i hvordan mennesker erfarer eller forstår forbindelsene mellom «det åndelige» og det «verdslige», eller mellom det som er «der oppe» og «her nede». Når jeg selv har jobbet med forholdet mellom politikk og teologi har dette vært helt avgjørende. Problemet er, som jeg allerede har sagt, at Hägglund utvisker alle disse forskjellene.

[ – Man kan innvende at dette fremstår som nok en samtale mellom en ateist og en teolog, og det er det jo ]

Du sier at du blir skremt over at jeg tror på tanken om et evig liv. Det synes jeg er litt overraskende. Troen på et liv etter døden må vel være en av de mest utbredte religiøse forestillingene som finnes? Det er ikke tendensiøst å påstå at de aller fleste mennesker som tror på det, ikke blir IS-krigere. Jeg er temmelig sikker på at forskjellene mellom IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi, Hans Nilsen Hauge eller Dorothy Day er større enn likhetene. Det er bare i Hägglunds abstrakte skjema det blir relevant å sette disse i samme bås. Alt kommer nemlig an på hva man mener med evig liv, og ikke minst hvordan denne troen fungerer.

---

Brevveksling

• Dette er tredje og siste del av en brevveksling mellom Kaja Melsom og Ragnar Misje Bergem, hvor de i tre omganger diskuterer Martin Hägglunds bok This Life: Secular Faith and Spiritual Freedom, en bok som ble et slags internasjonalt fenomen da den utkom i 2019.
• Martin Hägglund (f. 1976) er en svensk filosof som er ansatt som professor i litteraturvitenskap ved prestisjefulle Yale University. Han har skrevet fire bøker, og hans arbeid har vært gjenstand for debatt på flere store konferanser.
• Kaja Melsom er forfatter og filosof ansatt i Human-Etisk Forbund. Hun har vært fast inventar i Verdibørsens filosofipanel, og i 2017 ga hun ut boka Den fordømte friheten.
• Ragnar Misje Bergem er Misje post­doktor på MF vitenskapelig høyskole, for tiden bosatt i Paris. Han arbeider med forskning innenfor systematisk teologi. I 2019 ga han ut boka Politisk teologi.
• Resten av brevene og et intervju kan leses på vl.no/brev

---

Mangfoldig religiøsitet

Ulike åndelige tradisjoner har et mangfold av praksiser, regler, dogmer og tanker som former disse relasjonene. I kristne tradisjoner er for eksempel allehelgensdagen en dag hvor vi minnes de døde, hvor vi takker for deres liv, men også uttrykker et fellesskap som er sterkere enn døden. Pilgrimsvandring som en åndelig øvelse og som symbol er en påminnelse om at vi alle er på vandring i denne verden, men også en advarsel om ikke å trå for hardt når vi går gjennom den: det uttrykker at selv om dette livet er alt vi har, er dette livet likevel ikke alt.

Jeg er temmelig sikker på at forskjellene mellom IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi og Hans Nilsen Hauge er større enn likhetene

Noen ganger skaper symbolene og praksisene like mange problemer som de løser. En gammel kristen idé om Guds «to sverd» – at kirken og verdslige ledere hadde hver sin autoritet fra Gud – har både legitimert forfølgelser av kjettere og oppmuntret til motstand mot undertrykkende herskere. Alt kommer an på hva og hvordan. Poenget er at jeg tror denne forhandlingen mellom det hinsidige og det dennesidige ikke er noe bare kristne må hanskes med, men noe også andre religiøse og ikke-troende må forholde seg til. Å avvise alle ressurser for å håndtere disse spørsmålene som farlig «religiøs tro», mener jeg er en blindvei.

Måker er engler

La meg vende tilbake til måkene. Det finnes en annen lesning av Knausgård enn den Hägglund legger til grunn, en lesning som for meg bekreftes i hans bok En tid for alt fra 2004. I begynnelsen av boken finner vi en spektakulær gjenfortelling av moderne kulturhistorie, hvor plottet er englenes gradvise tilbaketrekning fra menneskers liv. Dette forstås på bokstavelig vis: englene forsvinner faktisk fra verden, de trekker seg tilbake. Mot slutten av boken avsløres det imidlertid at englene egentlig ikke har blitt borte; de er her, i vår verden, som måker.

Slik jeg ser det, sier ikke en kristen livsfilosofi at vi kun skal se på Gud i stedet for fuglene eller dyrene

Denne lett absurde tanken synes ved første øyekast å bekrefte det Hägglund sier: Hvis verden før var en skapelse full av vesener som pekte ut over seg selv, omgir vi oss nå med vesener som er seg selv nok. Historien om englenes transformasjon er en fortelling om en fullstendig sekularisering av livet. «Det gjelder å feste blikket» betyr i så fall å se verden i sin entydige endelighet.

[ Melsom: «Jeg lar meg provosere sånn av sjelero-idealet» ]

Men jeg tror at Knausgård også antyder noe annet med denne fortellingen. Fortellingen om engler som blir måker kan jo faktisk slå begge veier. For sier ikke Knausgård at måkene – disse dumme, skrikende og masende måkene – sier han ikke at de en gang var engler? Og skriver han ikke dermed inn en helt annen dybde i måkene, en veldig historie, som slett ikke kan fanges ved det umiddelbare blikket? Ja, kanskje har vi glemt englene, kanskje har vi glemt Guds blikk på skapelsen, men har de forsvunnet helt? I så fall får «det gjelder å feste blikket» en annen betydning.

Å se dobbelt

I Knausgårds seneste romanprosjekt, som begynte med Morgenstjernen i 2020, vender de gamle symbolene tilbake med full kraft, da han skriver hele den kristne apokalyptiske forestillingsverdenen inn i hverdagen til noen stakkars bergensere og sørlendinger. Knausgård gjør det ettertrykkelig klart at det konkrete blikket – det som fester seg på en kasserolle med kakao – forstyrres av et fremmed, rystende blikk når et tegn lyser på himmelen. Det andre blikket er nødvendig for å se menneskets relasjon til de siste ting, men også for å se det som er lavere enn det menneskelige – for å se vårt forhold til det ikke-menneskelige i verden og i oss selv.

I Morgenstjernen er selvsagt ikke de religiøse symbolene behagelige, kanskje ikke troverdige en gang. Men de impliserer et annet imperativ, som ikke passer inn i Hägglunds livsfilosofi: det gjelder å se dobbelt, å se noe som ikke fanges av det ensidige blikket. Å se dobbelt på livet kan være en ubehagelig og farlig affære, og jeg er like opptatt som deg av å ikke trå feil her. Men jeg tror ikke feilen kan forenkles til eller forklares som «troen på et annet liv».

Å erfare verden vi lever i som en skapt verden, hvis det gir mening å snakke på den måten, er å merke at vi ser noe av det som Gud også har sett

Slik jeg ser det, sier ikke en kristen livsfilosofi at vi kun skal se på Gud i stedet for fuglene eller dyrene. Som i religiøse ikoner, handler det heller om at vårt blikk krysses av et annet blikk: At det vi ser også blir sett av noen andre. Å erfare verden vi lever i som en skapt verden, hvis det gir mening å snakke på den måten, er å merke at vi ser noe av det som Gud også har sett. Det handler om at det livet vi ser, det vi selvsagt alltid må dvele ved, også er eksponert mot et annet blikk. Da er det mulig å se at en måke også er en engel. Det gjelder bare å feste blikket.

Takk for følget,

Ragnar Misje Bergem