– Jeg ser verdien i pappas salmer. De forteller om Gud i nåtid også

– I pappas tekster er det så mye tyngde og lag i teksten, som treffer ulike folk og aldersgrupper. Det er spesielt å oppleve, sier Ine Hoem.

Denne høsten har de to sammen med musikere vært på turné med Ines album Alt vi har kjært. Fosnavåg. Svalbard. Surnadal. Klæbu. Kristiansand. Oslo. Det er bare noen av stedene de har besøkt.

– Eg er veldig heldig at du lagar melodien, for eg har aldri laga ei melodilinje i mitt liv, absolutt ikkje, sier Edvard Hoem.

[ Gjendiktet julesalme til Vårt Lands lesere – se urfremføringen ]

Hvordan vi forholder oss til livet i et langt perspektiv og hva som skjer etterpå, er noe jeg tror alle vil gå rundt og tenke på uansett om de tror eller ikke.

—  Ine Hoem

Sangen i ordene

Når alle dei nattlege draumar blir borte

som skyer for vind

da opnar eg alle dører

så sollys kan fløyme inn,

da ropar eg høgt av glede

og syng: Eg er enno til!

Sangen går som en rød tråd gjennom den store produksjonen til Edvard Hoem. Det ble satt ord på da han i november ga ut diktsamling fra et spenn på 50 år: Ute, langt der ute. Dikt 1967-2021.

«Edvard Hoem er ikke bare dikter. Han er også sanger. Ja, sangen er kanskje den mest karakteristiske egenskapen ved diktene hans, og på mange måter uløselig knyttet til den profetiske talen», skriver Unn Falkeid i etterordet.

Dagbladets anmelder Espen Grønlie tar opp tråden: «Disse diktene synger seg selv. De er helt fabelaktige».

Så debuterte også Edvard Hoem med en samling dikt, som 20-åring i 1969. Som grønne musikantar het den, Den solgte 138 eksemplarer, humrer han i et intervju i datterens minidokumentar.

Selv sier Hoem at han ikke spiller noe instrument og har en helt vanlig sangstemme.

– Min måte å ta vare på musikken, er å skrive dikt. Også i prosaen er det mye musikk. Det er en integrert del av diktningen min, særlig lyrikken. Det er mye rim og rytme, men også de musikalske stemningene som driver den delen av forfatterskapet mitt.

Mer radikal versjon

Far og datter Hoem sitter i midtgangen i Kampen kirke. Her skal hun spille inn en en svensk julesalme, som han har gitt nynorsk tekst: Jamn vegane for Herren (se videoen lenger nede i intervjuet).

Det er ikke første gang de fornyer en julesalme sammen. Ine Hoem slapp nylig salmen Å menneske, ved juletid, som Edvard Hoem har gjendiktet fra engelske The Wexford Carol.

I fjor laget de ny versjon av den svenske klassikeren Adams julsång/O Helga natt. Men den ble skrevet på fransk, mer radikal og opprørsk enn i den svenske oversettelsen, som særlig operasangeren Jussi Björling har blitt kjent for.

– Den er nesten litt frigjøringsteologisk 400 år før frigjøringsteologien, knytta til det dennesidige og Guds rike i denne verden. Det var interessant å oppdage og i det en liten avstand til den svenske som jeg er glad for at jeg kunne tette igjen, sier Edvard Hoem.

Han oppdaget frigjøringsteologien på 1980-tallet gjennom den katolske biskopen Oscar Romero, som ble drept i Brasil og nå er kåret til helgen.

Hoem tolker Jamn vegane-teksten som mer i en gate han kaller Kristus Imperator, som han er kritisk til.

– Kristus Imperator er en sterk del av den kristne tradisjonen tilbake til 400-tallet da keiser Konstantin innførte kristendommen som statsreligion og kristendommen gikk over fra å være en forfulgt religion til å være en forfølgerreligion, som den kontroversielle teologen Hans Küng sa en gang.

Hoem har mye større sans for frigjøringsteologien der Gud står på menneskenes side mot undertrykkelse, og frelse og frigjøring ikke er noe som tilhører to ulike sfærer der kristentroen tilhører et lukket åndelig rom, men tar opp kampen for menneskers kår i dette livet.

---

Ine Kristine Hoem

• Sanger og låtskriver. Driver plateselskapet Slaraffensongs.
• Født i 1985, oppvokst i Oslo.
• Utdannet ved jazzlinja ved Institutt for musikk, Norges teknisk-vitenskapelige universitet i Trondheim.
• Har gitt ut fire album i eget navn, senest i høst Alt vi har kjært med egne melodier til tekster av Edvard Hoem. Har også bidratt på andre album og var tidligere vokalist i bandet PELbO.

---

---

Edvard Arnt Hoem

• Forfatter, dikter, biograf, oversetter og dramatiker som skriver på nynorsk.
• Født i 1949 i Fræna som odelsgutt og med en far som var emissær.
• Mellomfag i litteraturvitenskap og grunnfag i filosofi fra Universitetet i Oslo.
• Statsstipendiat fra 2011. Utnevnt til kommandør av St. Olavs orden i 2020.
• Ga i november ut diktsamlingen Ute, langt der ute. Dikt 1967-2021.

---

Signa julenatt

Opptakten til det hele var at Ine Hoem hadde sunget O Helga natt på en julekonsert. Pianist og komponist Kjetil Bjerkestrand hadde et nytt arrangement. Han lurte på om ikke Ine kunne spørre sin far om å gjendikte den. Det gjorde han, og musikalsk ble den gjort mye mer stillferdig og nær.

– Da gjorde vi den på et par julekonserter, og tilbakemeldingen var helt overveldende. Da tenkte jeg at denne må spilles inn.

Hun avslører at hun har en langsiktig plan om å gi ut en julesalme hvert år, som blir til en plate om åtte år. Edvard bryter inn:

– Hvis du har tenkt at jeg skal oversette, må vi kanskje ta det litt før.

Tanken på å havne i sofakroken fyller meg med dypt tungsinn, så jeg må nok bare drive på.

—  Edvard Hoem

Hoems tirade

– Hva er drivkraften?

– At jeg blir tungsindig hvis jeg ikke skriver ett eller annet. Jeg er 72 år nå, og for den saks skyld kunne jeg slappet av, som folk sier. Tanken på å havne i sofakroken fyller meg med dypt tungsinn, så jeg må nok bare drive på, sier Hoem.

Å turnere rundt i Norge med datteren, innrømmer han er fantastisk.

– Jeg får høre mine egne tekster framført på en måte jeg selv ikke kan greie, og være sammen med musikere som kan avsindig mye. Og så er det fint å møte publikum, som er villige til å ta imot i en verden som er bare søl, sier Hoem.

[ Dronning Sonja deler sin tro i ny bok: – Jeg var fascinert av det katolske ]

Han synes TV og radio for tiden er tåpelig. Lørdagsunderholdningen kaller han pinsevennmøte uten Gud.

– Det er bare overstadig hallelujastemning uten noe samlingspunkt, bortsett fra programlederne som framfører tåpeligheter. Dette tror du ikke jeg vil ha på trykk, men det vil jeg.

Ine tipper farens kritikk får gjenklang hos en del av Vårt Lands lesere. Selv sier han at når han kommer med denne tiraden, prater folk som de aldri har gjort før.

– Det er en indre trang i folk til å få ting som det er innhold i. Jeg innbiller meg at det er et menneskelig behov å få litt substans og mening i det vi tar inn. Det hviler på oss som skriver bøker. Jeg tror ikke at litteraturen dør ut eller at dikt forsvinner fra verdens overflate. Tvert imot. Det vil komme mye sterkere.

Førjulstida er veldig forskjellig fra min barndom. Da skulle adventstida være sparsommelig og gjerrig. Vi hadde bare ett pålegg, brunost.

—  Edvard Hoem

En «mission» i livet

Tekst er viktig også for Ine Hoem. Hun ga i fjor ut albumet Hundre dager der hun har skrevet tekster på norsk og melodier selv. Tidligere har hun skrevet låter på engelsk.

– Jeg hadde en periode hvor jeg fokuserte på produksjon og arrangementer mer enn teksten, særlig da jeg sang engelsk i 20-åra. Det har endret seg veldig nå. Det er kanskje fordi jeg merker at halve gleden er å finne en mening og formidling i tekstene jeg enten låner av andre eller skriver selv.

Å skrive en tekst selv som når ut som folk kan kjenne seg igjen i eller opplever som rørende, synes hun er er vanskelig, men veldig tilfredsstillende.

– Det er er en drivkraft for meg å treffe publikumet, som kan komme etterpå og si at den sangen der, betyr veldig mye for meg. Det er en «mission» i livet.

Litt mindre Gud og alderdom

Ser du far og datter Hoem sammen, er det ikke sjelden litt småkjekling, men den virker å snu fort over til kjærlighet og humor. På en minidokumetar Ine Hoem har på sin egen nettside, tar hun fritt for seg farens seks bud for låtskriving, og hva hun synes om dem.

– Nei, hun har aldri hatt ærefrykt for meg, sier han.

– Det er en av grunnene til at dette fungerer også. Jeg vet hva han er god på, og han vet hva jeg er god på. Jeg mener at det er alfa og omega, at jeg har kunnet si fra og være uenig fra jeg var to år, sier hun.

Da forestillingen Klangen av Hoem som ble laget til Hoems 70-årsdag i 2019 under Moldejazz ble gjentatt under Vossajazz i høst, sa Hoem at datteren kan være litt kravstor. Han fortalte at hun har ytret at han gjerne kan skrive litt mindre om Gud og alderdom. Men la til at hun likevel har flere salmer med på det siste albumet Alt vi har kjært.

– Jeg har ikke noe behov for å formidle min tro eller ikke-tro til de som hører på. Det må de oppleve å få finne ut av selv. Men det skal sies at jeg ser verdien av de salmene som pappa har skrevet, fordi de forteller om Gud i nåtid også. Det er ikke bare det gamle ovenfra. Når Gud blir menneske, får det relevans for meg også, og hvordan jeg er mot andre. Hvordan vi forholder oss til livet i et langt perspektiv og hva som skjer etterpå, er noe jeg tror alle vil gå rundt og tenke på uansett om de tror eller ikke. Der synes jeg salmene har stor verdi, sier Ine Hoem.

[ Linn Ullmann: – Det er vel gitt de fleste av oss å være uforberedt på livet ]

Stort å være en del av

– Er det noe som gir dere julestemning?

– Førjulstida er veldig forskjellig fra min barndom. Da skulle adventstida være sparsommelig og gjerrig. Vi hadde bare ett pålegg, brunost. Til gjengjeld var det på julaften ribbe og sviskekompott og alt mulig. Vi skulle merke at jula var noe annet. Nå spiser folk lutefisk til krampa tar oss lenge før jul, og det gjør jeg også. Jul for meg er menneskene som er nær meg. Og så er det naturligvis den trua som jeg satser på, og den fantastiske historien som den store kristne tradisjonen gjennom 2.000 år er bærer av, og det er stort å være en del av det, sier han.

For datteren har julen fått et annet nivå av betydning etter at hun selv fikk datteren Serianna.

– Det er en utrolig glede i alle aktivitetene du gjør med et barn, selv om de ikke forstår alt. Vi har en julekrybbe vi setter opp, som vi har fått av svigerforeldrene mine. Det synes hun er gøy, og å høre om Jesusbarnet. Og så er det selvfølgelig å synge Deilig er jorden på julaften i kirka. Da begynner jeg å gråte, hvert år. Og jeg vet ikke hvorfor.