Kultur

Historiker mener Den katolske kirke har fått ufortjent dårlig rykte i den norske jødeforfølgelsen

FORFØLGELSE: Da norske kirkeledere reagerte mot jødeforfølgelsene i 1942, avslo den katolske biskopen i Oslo å underskrive protestbrevet. I en ny bok mener Hans Fredrik Dahl at Den katolske kirke fikk ufortjent dårlig rykte på grunn av dette. Espen Søbye etterlyser grundigere undersøkelser.

«Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land».

Dette var den klare meldingen sendt til ministerpresident Vidkun Quisling i november i 1942. Protesten bar navnet Hebreerbrevet, og avsender var et samlet kristenfolk i Norge.

Men én underskrift manglet: Den katolske biskopen Jacob Mangers.

Biskop Jacob Mangers

I en ny bok, Fra Golgata til Donau, forteller den erfarne historikeren Hans Fredrik Dahl om biskopens nei, og forfatteren konstaterer at dette «ble til stor skade for det katolske renommé».

Bløt biskop?

Fikk Mangers og Den katolske kirke et ufortjent dårlig rykte under 2. verdenskrig?

– Ja, det mener jeg. Og biskopen forsto nok ikke rekkevidden av hva han gjorde, og kraften i å føre det formelle argumentet han gjorde. Det ble sagt over BBC at Kirken ikke var pålitelig, og det ble skapt en misforståelse, som Kong Haakon selv forsøkte å gjøre godt igjen i det han vendte tilbake til Norge etter frigjøringen, sier Dahl.

Det var 11. november 1942 at Mangers ble oppsøkt i Akersveien av teologiprofessor Ole Hallesby, som sammen med Ludvig Hope hadde forfattet Hebreerbrevet: En felleskirkelig protest mot både inndragelsen av jødisk eiendom, og arrestasjonen av alle jødiske menn over 15 år.

Men Mangers takket nei til å skrive under.

Og argumentet, var at han samme dag hadde sendt et annet brev til myndighetene, der han tok til orde for at døpte jøder ikke måtte omfattes av tyskernes aksjon, men frigis.

– Du skriver at avslaget ikke skyldtes ‘at Mangers var bløt i jødespørsmålet’. Hvilket grunnlag har du for å konkludere med det?

– Vel, jeg har lest hans prekensamling og hans opptegnelser fra krigstiden nøye. Og jeg har ikke på noe punkt følelsen av at han er bløt i jødespørsmålet. Men han var selvsagt som biskop opptatt av de som var døpt i hans egen kirke. Og det er ikke urimelig. Innenfor en minoritet vil det alltid være en viss selvbeskyttelse, akkurat slik Harry Koritzinsky var opptatt av hva som skjedde med den jødiske minoriteten, sier Dahl.

Kirkekampen forutsatte fullstendig åpenhet. Dette var det motsatte av annen motstandsvirksomhet – som foregikk i det skjulte, der du måtte holde kjeft og komme med løgn

—  Hans Fredrik Dahl, historiker

Kamp uten løgn

Protesten hindret ikke at 773 norske jøder ble deportert til konsentrasjonsleirene, de fleste med skipet Donau den 26. november 1942.

Men når Dahl har skrevet Fra Golgata til Donau, er det fordi han ønsker å løfte den kirkelige protesten mot både jødeforfølgelsene og NS-regimet fram i lyset igjen:

– Kirkekampen har alltid vært regnet som viktig, men i dag synes jeg den er kommet litt i bakleksa. Og det er to grunner til at jeg vil holde den frem. For det første var den usedvanlig vellykket – nesten alle prester sluttet seg til. Den var dessuten helt spesiell idet den forutsatte fullstendig åpenhet, ærlighet, ingen løgn eller fortielser. Dette var det motsatte av annen motstandsvirksomhet – som foregikk i det skjulte, der du måtte holde kjeft og komme med løgn. Det kunne ikke kirken gjøre. Den måtte spille med åpne kort, moralsk og politisk.

26. november 1942 ble 532 jødiske fanger brakt ombord på skipet ved Utstikker 1 ved Amerikalinjens kai i Oslo[3], fordelt på 302 menn, 188 kvinner og 42 barn.

---

Hans Fredrik Dahl

  • Norsk historiker, forfatter og journalist, født 1939.
  • Aktuell med boken Fra Golgata til Donau (St. Olav Forlag, 2021), som tar for «hva kristne har ment om jødene gjennom tidene, som et bakteppe til begivenheten under krigen». Har et særlig blikk på det såkalte Hebreerbrevet fra høsten 1942, der det brede kirkelandskapet i Norge krever stans i jødeforfølgelsene. Den katolske biskopen avslo å undertegne protestskrivet.
  • Dahl har tidligere skrevet flere bøker om norsk mediehistorie og NS-tiden, herunder Norge mellom krigene (1971), Den norske nasjonalsosialismen (1982, sammen med Bernt Hagtvet og Guri Hjeltnes), og en tobinds-biografi om Vidkun Quisling (1991–1992).
  • Dahl var i sin ungdom uttalt marxist og kulturradikaler. I 2006 konverterte han til Den katolske kirke, og fulgte da sin bror Jacob, som hadde konvertert i 1955, og virket som kartusermunk i USA. I 2019 ga Dahl ut boken Karteuseren: tekster fra min bror Dom Filip.

---

– I boken tar du særlig opp jødenes situasjon. Er kirken egentlig en like stor helt her?

– Nei. Og det overraskende med kirkens posisjon i Hebreerbrevet, er at kirken av tradisjon jo har vært jødefiendtlig, sier Dahl og utdyper:

– Luther talte for at jødene skulle jages bort og tilintetgjøres. Og på Eidsvoll, der også mange teologer deltok, var det flertall for å skrive inn i grunnloven at jødene ikke hadde rett til å oppholde seg i Norge. Jødeparagrafen ble forandret rundt 1850, og gjeninnført under Quisling. Noe av det jeg har sett på, er hva denne grunnlovsendringen skyldes, og hvordan den ble oppfattet. Og jeg er kommet fram til at kristenfolkets protest i hebreerbrevet var enestående – den viser at det teologiske argumentet for å anse jødene som Jesusmordere har svunnet hen. Og under okkupasjonen forsvarer man derimot jødene som en minoritet.

St Olav

Protestantisk jødehat

Boken er et ambisiøst prosjekt. Selv om historien om Hebreerbrevet og Mangers danner et omdreiningspunkt, søker Dahl på knappe 164 sider både å si «hva kristne har ment om jødene gjennom tidene» og beskrive «det norske folks syn på jødene fram til og med 1945».

– Du bruker mye plass på å omtale Martin Luther. Ser du en grøft i at det kan se ut som at jødehat først og fremst er et protestantisk anliggende?

– Det finnes et mønster her. Vi vet at Hitler og nasjonalsosialismen sto sterkest i de områdene av Tyskland som var overveiende protestantiske, mens de områdene der den katolske kirke sto sterkt, ikke var så tilbøyelige til å slutte opp om nasjonalsosialismen. Om dette skyldes landskap, tro eller partier, er vanskelig å si. Men det jeg kan si, var at katolikkene var organiserte og trofaste mot sitt sentrum – og at de i større grad var motnasjonale.

Hvorfor belyser du ikke nærmere hvordan ‘foraktens lære’, som Jules Isaac kalte det, også var et dypt katolsk anliggende?

– Mye mer kunne sies, men i denne omgang har jeg undersøkt hvordan to minoriteter, som begge var uønsket på Eidsvoll, så ble tolerert, før den ene igjen ble avvist – og hva kristenfolket mente om dette.

Hans Fredrik Dahl

Materie vs. ånd?

Den andre minoriteten er nettopp katolske kristne. Dahl forteller i boken hvilken situasjon biskop Mangers opererte under, hvordan han måtte stå til rette for Gestapo, og møtte trusler om at prester og ordenssøstre kunne bli utvist. Dahls primærkilder på dette punktet, er kirkebladet St. Olav tilbake til 1930-tallet, samt biskopens egne annaler og offentlig publiserte uttalelser under og etter okkupasjonstiden. Dahl medgir at han ikke har sett «i dypet av bispedømmets arkiver».

– Hva vil du si kjennetegnet omtalen av jøder i katolske organer og fra katolske lederskikkelser før og under okkupasjonstiden?

– Fra og med 1940, ble et blad som St. Olav underkastet sensur. Hva folk mente i kulissene ville måtte undersøkes nærmere. og jeg kan ikke si at jeg har funnet kilder som belyser jødesynet spesielt. Men at Den katolske kirke i 1930-årene var motstander av jødeforfølgelsene, kan det ikke være tvil om.

– Og grunnlaget ditt er?

– Visse uttalelser fra Vatikanet som ble gjengitt i St. Olav, og uttalelser fra norske ledere i St. Olav. Jeg leser det slik at det fantes en sterk motsetning mellom kristen tro på den ene siden, og nazismen på den annen side. Fordi nazismen var en form for materialisme – de var opptatt av gener og arvestoff – mens kristentroen innebar en åndelig oppfatning av livet og mennesket, sier Dahl, som også peker på at nazistenes antisemittisme er forskjellig fra den som rådet på Eidsvoll da jødeparagrafen ble vedtatt første gang i 1814.

– Der mente man at en jøde var religiøst definert, og at man ikke lenger var regnet som jøde hvis man antok kristendommen og avsverget sin mosaiske tro. Nazismen kommer derimot med sin biologiske kategorisering, som også var det Mangers reagerte mot, i det han forsøkte å hjelpe de katolsk døpte jødene, påpeker Dahl.

Etterlyser dypere arkivdykk

– Hvis jeg var katolikk, hadde jeg ikke slått meg til ro med det Dahl sier om hvorfor Mangers ikke skrev under. Her ville jeg forlangt flere undersøkelser, sier Espen Søbye.

Espen Søbye

Søbye, som er filosof og sakprosakritiker, og en markant røst i Michelet-debatten som forfatter av boken Hva vet historikerne? har lest Fra Golgata til Donau på oppfordring fra Vårt Land. Han kaller boken «impresjonistisk», men berømmer Dahl for å ta opp viktige sider av okkupasjonshistorien. Det gjelder ikke minst selve Hebreerbrevet:

– Dette var den eneste offisielle protesten som ble fremført mot jødeforfølgelsene i Norge, sier Søbye og peker på at brevet etterlater mange spørsmål knyttet til kirkens taushet om jødenes situasjon både forut for brevet – og etterpå.

Protesten ble ikke gjentatt da kvinnene ble arrestert, og heller ikke da de arresterte ble ført ut av landet. Den fikk dessuten ingen konsekvenser for de som protesterte. Dette er ting å legge merke til, sier Søbye, og mener den katolske kirkes fravær påkaller et dypere dykk i arkivene enn hva som finnes i Fra Golgata til Donau:

– Dahl refererer bare den katolske kirkes egen forklaring på hvorfor de ikke skrev under. Dette er jo en veldig rar forklaring – også i lys av at det var andre som sluttet seg til protesten etter at den var sendt – så sent som i slutten av januar 1943. Det kunne også den katolske kirke ha gjort.

– Har han rett i at det er et nytt blikk på minoriteter som gjør at kristenfolket reagerte?

– Da mange jøder flyktet fra Tyskland etter 1933, var man i hvert fall ikke opptatt av å beskytte den jødiske minoriteten ved å ta i mot dem i Norge. Man gjorde det motsatte. Jødene ble betraktet som økonomiske flyktninger, og hadde i motsetning til politiske flyktninger vansker med å få adgang til Norge. Om dette forandret seg under okkupasjonstiden eller i årene rett forut, er vanskelig å si.

Forestillingen om at du kan gjøre verden til et bedre sted ved å utrydde personer, ligger som en kime

—  Kritiker og forfatter Espen Søbye.

– Jeg har aldri sett noen kirkelig protest mot eugenikken

Søbye synes det er verdifullt at boken belyser eugenikkens rolle i mellomkrigstiden. Det var en bevegelse med bredt nedslag i samfunnet, som målbar en forestilling om at sosiale problemer i det moderne samfunn kunne løses med biologiske midler, mer presist ved hjelp av arvelovene.

Kriminalitet, alkoholisme, sinnsykdom, «åndssvakhet» og generell rotløshet kunne altså avskaffes ved at mennesker som hadde blitt innlagt eller som hadde begått kriminelle handlinger, ble hindret i å formere seg – gjennom sterilisering eller ved at de ble stengt inne på institusjoner.

– Man kan kan se en forbindelse her til nazistenes behandling av jødene. Forestillingen om at du kan gjøre verden til et bedre sted ved å utrydde personer, ligger som en kime, sier Søbye og legger til:

– Jeg har aldri sett noen kirkelig protest mot eugenikken. Og det interessante her, er at Norsk misjon blant hjemløse var en av underskriverne av Hebreerbrevet. Dette var jo nettopp en organisasjon som var opprettet for å – på veldig hardhendt måte – å hindre at omstreifere, tatere og romfolk skulle fortsette å leve som omstreifere, konstaterer Søbye.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur