Anmeldelse: Ståle Kleibergs musikk har én klar oppgave

Jeg ser for meg den engelske komponisten Ralph Vaughan Williams ved frokostbordet én vakker dag, kaffe, toast og etter hvert pipa i munnviken, radioen står på og så kommer Ståle Kleibergs fiolinkonsert seilende over nettet – hadde han satt toasten i vrangstrupen, lurt på om han hadde skrevet i søvne, han hørte en hildring, nærmest, av sin egen, vidunderlige publikumstreffer The Lark ascending (Lerken stiger)?

Det var Ståle Kleiberg – førstesatsen i hans fiolinkonsert har den samme pust over grønne jorder i seg. En forsiktig og subtil kompleksitet og velkjent magi ligger naturligvis over Vaughan Williams, det skulle bare mangle. Men Kleiberg er en født budbringer, en brobygger, som vi sier i dag, mellom «lerken», som runder 100 nettopp i år, og en fiolinkonsert fra vår tid. Selv om det overhodet ikke var meningen.

Han står solid på det gamle, men også med tint av samtid

—  Olav Egil Aune

---

Musikk: klassisk

• Ståle Kleiberg
• Konserter for fiolin, bratsj og cello.
• Marianne Thorsen (fiolin), Fredrik Sjølin (cello) og Eivind Ringstad (bratsj), Trondheim Symfoniorkester, dir: Peter Szilvay
• Plateselskapet 2L 166

---

Alle som én

Hør selv, fiolinkonserten inngår sammen med to andre konserter, én for cello, én for bratsj, i en nyutgivelse med Marianne Thorsen, Fredrik Sjølin og Eivind Ringstad i soloposisjon – verdensmusikere alle som én. Så blir resultatet som det blir: Perfekt. Trondheim Symfoniorkester under Peter Szilvay forringer ikke på noen måte tilstanden, det gjør heller ikke opptaket gjort av lydmesterselskapet 2L.

[ Strides om misjonærstatue: – Burde kastes eller plasseres på museum ]

Tilpasset mennesker

«Iørefallende» – i komponistkretser klinger ordet litt vammelt. De som er av det kantete slaget, vil helt klart avvise Kleibergs musikk, den har «skjønnheten» som mål, det er ikke hovedmarkedet for tiden. Så: Kan tingene bli for «skjønne», for motstandsløse, glir det rett forbi uten å sette særlige spor? Det avhenger av ørene som hører – for håndverket er godt, ingen kan ta Kleiberg på det. Det å skrive musikk inn i et samfunn mindre og mindre tilpasset mennesker, kan ikke være noe annet enn godt og ære være.

Uansett hva vi måtte skape, vil det alltid forårsakes av noe som allerede er skapt, vi mennesker mangler evnen til å skape noe av absolutt intet – og her er han, Kleiberg. Han står solid på det gamle, men også med tint av samtidskollegaer som Henrick Gorecki og minimalistene (vil han sikkert nekte for), folkemusikk og til og med salongmusikk – men først og fremst er det Kleiberg. Vakkert er det, så utvilsomt, og ikke på noen måte outrert.

Drives dit den vil

Aldri så lite forblommet, men likevel skriver Ståle Kleiberg i forordet: «(I disse konsertene) prøver jeg å forme musikalske uttrykk som samsvarer med min livsfølelse – eller sagt på en annen måte: Å forme uttrykk som samsvarer med opplevelsen av hva det vil si å være menneske». Ja. Slik er det. Han har antakelig ordene sine i behold, selv om det vel kan hende at det ikke er like lett å si hva musikken betyr. Vi drives dit den vil.

[ Anmeldelse av Helge Simonnes' bok «Trump, Gud og kirken» ]

En strøm av musikk

Konsertene skal høres én og én, ikke alle på én gang, da står de fram som enheter, ikke bare en strøm av musikk. For kontrastene er små, små utbrudd innimellom, men de visner fort. Vil man inn i denne musikken, gjør man det sakte og lydhørt, den fungerer ikke i fart. For den er en påminnelse om en gang da blomstene vokste rolig og stillferdig og i harmoni med de større engene rundt. Konsertene har hver og én sin egen karakter – fiolinkonserten er en 80-årsgave til maleren Kjell Pahr Iversen og hans ikon-serie av malerier, cellokonserten ble skrevet in 1993, sterkt påvirket av helvetet på Balkan og bratsjkonserten er inspirert av Edvard Munchs Livets dans-motiv. Rent personlig syns jeg det er vanskelig å finne igjen temaene i musikken, men det har med meg å gjøre. Jo, cellokonserten DOPO – inspirert av Balkan-krigene – river, selv om det ikke er til å skvette av.

Skjønnskrift

Dette er musikk skrevet med skjønnskrift, mange vil elske den, andre fnyse. Det er et godt tegn. En for så vidt ganske interessant iakttakelse er det å vite at den store polske avantgardisten, komponisten og dirigenten, Kryzstof Penderecki (riktignok senere romantiker, som mange av kollegaene hans ble på sine eldre dager) har et av Kleibergs verker på sitt program. Det sier sannelig noe. Innspillingen av Kleibergs opera David og Bathsheba ble nominert til Grammy-pris i 2012 og verkene hans er framført over hele verden, blant annet i Washington National Cathedral, hvor konserten ble kringkastet nasjonalt.

Klar oppgave

Om noen skulle være i tvil: I en verden hvor utryggheten er kommet inn i hagen for å bli, har Kleibergs musikk en klar oppgave: Å bli spilt.

« … en påminnelse om en gang da blomstene vokste rolig og stillferdig og i harmoni med de større engene rundt.