Anmeldelse: Ståle Kleibergs musikk har én klar oppgave
TILPASSET: Hørt med et halvt øre kan det være lett å løfte nesa og avskrive komponisten Ståle Kleibergs musikk som ørekløende sentimentalitet. Hørt med et helt øre, er det angående vakkert – tilpasset kampen mot en skarp og kantete tid.
ALBUM: Komponisten Ståle Kleibergs tiende album er en søken etter skjønnhet og tilhørighet, en god ting i vår tid. Innimellom kan det saktens gli litt motstandsløst, men helheten bærer godt.
Marthe A. Vannebo
Jeg ser for meg den engelske komponisten Ralph Vaughan Williams ved frokostbordet én vakker dag, kaffe, toast og etter hvert pipa i munnviken, radioen står på og så kommer Ståle Kleibergs fiolinkonsert seilende over nettet – hadde han satt toasten i vrangstrupen, lurt på om han hadde skrevet i søvne, han hørte en hildring, nærmest, av sin egen, vidunderlige publikumstreffer The Lark ascending (Lerken stiger)?
Det var Ståle Kleiberg – førstesatsen i hans fiolinkonsert har den samme pust over grønne jorder i seg. En forsiktig og subtil kompleksitet og velkjent magi ligger naturligvis over Vaughan Williams, det skulle bare mangle. Men Kleiberg er en født budbringer, en brobygger, som vi sier i dag, mellom «lerken», som runder 100 nettopp i år, og en fiolinkonsert fra vår tid. Selv om det overhodet ikke var meningen.
Alle som én
Bestill abonnement her
KJØP
