Mener etterlengtet adopsjonsrapport hoppet bukk over de adopterte

Sist uke lanserte Folkehelseinstituttet en rapport som slo fast at tre av fire adoptivforeldre har barn som har hatt vansker oppgjennom oppveksten. En tredjedel sier de har barn med store og ofte sammensatte vansker. Rapporten ble gjort på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og er del av et større kartleggingsarbeid.

Men at rapporten som skulle se nærmere på hele feltet, bare forholder seg til adoptivforeldrene, får norske utenlandsadopterte til å reagere. Christina Violeta Storsve og Diana Patricia Fynbo, som tidligere har vært klare i sin kritikk av nettopp Bufdir, er blant dem som stusser på at rapporten ikke settes i sammenheng med erfaringer fra adopterte selv.

– Vi brukes som bevis på at det har gått dårlig, men glemmes i neste øyeblikk, sier Fynbo.

[ Nederland har stanset all utenlandsadopsjon – Norge ser ikke behovet ]

Lovet bred rapport

Arbeidet med å gå deler av det norske adopsjonsfeltet nærmere etter i sømmene, henger sammen med at Norge i 2018 fikk en ny adopsjonslov. Det ble da vedtatt at regjeringen skulle kartlegge behovet for oppfølging etter adopsjon – både hos adopterte og foreldre. Barne- og familiedepartementet er øverste adopsjonsmyndighet i Norge, mens Bufdir er det faglige organet.

I oppdraget Bufdir har gitt FHI, påpeker de at behovet er stort for mer kunnskap på feltet. De trekker spesielt frem adoptivforeldres behov etter adopsjon, som ble utgangspunktet for den påventede rapporten.

Da Bufdir i fjor fikk kritikk for å overse utenlandsadopterte og ikke ivareta adoptertes særlige behov, betrygget seniorrådgiver Bente Hoseth med at en rapport var på vei.

– Vi er klar over at utenlandsadopterte kan ha særlige behov for oppfølging, og derfor har vi bestilt en utredning fra Folkehelseinstituttet. Her skal det blant annet kartlegges hvilke behov for oppfølgning adopterte og adoptivfamilier har etter adopsjon, sa hun til Vårt Land august 2020.

Men rapporten som ble publisert sist uke, begrenser seg altså til foreldrene. Erfaringer fra de adopterte hentes inn med en intern spørreundersøkelse som Fynbo og Storsve måtte jobbe for å få på plass.

Men hva med dem som lever med konsekvensene av historien?

—  Diana Patricia Fynbo

Tålmodig som tærer

---

Adopsjon

• Alle som søker om utenlandsadopsjon eller nasjonal spedbarnsadopsjon må gjennom et adopsjonsforberedende kurs.
• I 1991 ratifiserte Norge FNs barnekonvensjon, kalt barnas egen grunnlov. Der slås det fast at barn som er fratatt sitt familiemiljø «skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten».
• I Norge er det ingen obligatorisk oppfølging av adopterte i Norge utover det tilbudet alle barn som vokser opp her har rett til. Derfor har flere adopterte jobbet for at Norge skal øke kunnskapsnivået og lovfeste oppfølging.
• I 2018 trådte en ny adopsjonslov i kraft. I kjølvannet av dette ble det vedtatt at regjeringen skulle kartlegge behovet for oppfølging etter adopsjon – både hos adopterte og foreldre.
• En fersk FHI-rapport har sett nærmere på behovet, men på oppdrag fra Bufdir var det bare adoptivforeldrenes erfaringer som ble innhentet.

---

Både i 2009 og 2014 påpekte adopsjonslovutvalget det paradoksale i at mye tid blir lagt ned i å finne skikkede adopsjonsforeldre, mens familien og den adopterte deretter blir overlatt til det ordinære hjelpeapparatet.

Også FHIs ferske rapport stiller seg bak denne motsetningen, og konkluderer med at det offentliges ansvar ikke må stoppe ved godkjennelse av adoptivforeldre, men heller ses i et såkalt livsløpsperspektiv.

Fynbo og Storsve, som tidligere stod bak Utenlandsadoptertes politiske utvalg, opprettet i mars i år stiftelsen Adopsjon i endring. De har lenge ivret for en lovfestet obligatorisk oppfølging av adoptivfamilier.

– Vi har sittet tålmodig og ventet på at det offentlige skal få på plass ordninger så vi får gehør for det vi har kjent på kroppen, både som voksenadopterte og foreldre selv, sier Storsve.

– Vårt mål er å komme på statsbudsjettet som en likeverdig aktør slik at vi kan gjennomføre tiltakene vi mener må til for å kunne bistå adopterte, legger Fynbo til.

[ – Utenlandsadopsjon er et tillitsbasert samarbeid med korrupte land ]

Uheldig fremtidsblikk

Selv om Fynbo og Storsve mener rapporten hopper bukk over de adopterte når funnene kun viser foreldres erfaringer, er de glade for at Bufdir skal bruke et slikt omfattende arbeid i rådgivningen til departement og politikere.

Likevel frykter de at fremtidige tiltak bare vil rettes inn mot dem under 18 år, mens voksne adopterte blir glemt.

– Den voksne generasjonen adopterte har kompetanse og erfaring som den yngre generasjonen kan nyte godt av. Hvem har ansvaret for at de over 18 får hjelpen og støtten som de trenger? Vi skal ikke bare være bidragsytere, men også få hjelpen vi trenger, sier Storsve.

Fynbo er enig:

– Det virker på oss som Bufdir bare tenker frem i tid, og at det som har skjedd får være historie. Men hva med dem som lever med konsekvensene av historien? Selv om Bufdir komme med anbefalinger om fremtidige tiltak, blir de ikke kvitt køene av dem som venter på psykolog eller trenger veiledning gjennom graviditeten på helsestasjon. Vi brukes som bevis på at det har gått dårlig, men glemmes i neste øyeblikk, sier hun.

[ Lindie ante ikke at hun var adoptert før hun var 52 år ]

Var ikke forberedt

Stig Flesland, styremedlem i stiftelsen Adopsjon i endring, er kritisk til at den offisielle holdningen i alle år har vært at adoptivfamilier klarer seg fint på egenhånd. Han minner om at både adopterte selv, adoptivforeldre og rapporter har vært tydelig, men at en anerkjennelse av at adoptivfamilier har spesielle behov har latt vente på seg.

– De er svært nøye på å velge ut foreldre, men fraværende med en gang det er gjort. Det mener vi er feilslått.

To og et halvt år før Flesland fikk sin første adoptivdatter, gjennomførte han et såkalt adopsjonsforberedende kurs over to helger. Han følte seg på langt nær godt nok forberedt på hva som ventet.

– Kurset forberedte oss på én type virkelighet, og det var et understimulert barn med bakgrunn fra barnehjem. Det var ikke virkeligheten som møtte oss, og selv om vi åpenbart har kjent på et behov for å stå sterkere som familie, er det ingen tilbud som fanger oss opp. Enten tar de ikke ansvaret eller så ser de ikke problemet, og begge deler er like problematisk, sier han.

[ Hun mener Norge­ må stoppe all utenlandsadopsjon ]

Usynliggjort

Christina Violeta Storsve mener noe av det som stadig henger igjen, er en grunnleggende forestilling om at adopsjon «ikke skulle være noe annerledes enn få egne barn».

– Det ble så likestilt at vi ble usynlige. Det å skulle assimileres inn i familien, ble det viktigste, sier hun.

Dette er med andre ord problemstillinger trioen har engasjert seg i i en årrekke. Selv om rapportens nedslående funn ikke overrasker dem, håper de den kan være med på å endre den offentlige tilnærmingen til adopsjon. Men klok av skade tør de ikke ha for høye forventninger.

– Det som ikke må skje nå, er at dette er enda en rapport som blir liggende i skuffen, sier Fynbo.

– Vi jobber fortsatt i motbakke med å bli tatt på alvor, sier Storsve.

[ Barneministeren om adopsjon: – Vi tar kritikken alvorlig ]

«Verdifulle innspill»

Som et tilskudd til FHI-rapporten, har Bufdir også gjennomført en undersøkelse blant voksne adopterte. Dette «har gitt oss verdifulle innspill», forsikrer avdelingsdirektør Kristin Ugstad Steinrem. Disse funnene er ennå ikke publisert.

Fynbo og Storsve er opptatt av at dette på langt nær har den samme tyngden som et oppdrag gitt til FHI, og at en slik undersøkelse ment for intern bruk heller ikke vil få den samme oppmerksomheten. Det var de som jobbet frem en slik undersøkelse.

Steinrem minner på sin side om at FHI-rapporten bare er en av flere undersøkelser som legger grunnlaget for de anbefalingene de vil sende til departementet. Bufdir har også bedt om tilbakemeldinger fra interesseorganisasjoner på adopsjonsfeltet.

Hun har fått tilsendt en rekke spørsmål på e-post, men svarer bare på noen av dem. Til spørsmålet om hvordan det kan ha seg at de i fjor forsikret om at det ville komme en rapport om behovene til både adopterte og adoptivfamilier, og at den som nå foreligger bare har undersøkt foreldre, svarer hun:

«Hele grunnlaget for Bufdirs bestilling av et forskningsgrunnlag på dette handler om hvilke særskilte behov som foreligger, for å sikre god oppfølging av adoptivbarn. For barn adoptert de siste 16 år er dette behovet kartlagt gjennom å spørre deres foreldre.»

Steinrem forteller at Bufdir vil finne ut om adoptivfamilier har et «adopsjonsspesifikt» behov som fordrer et tilrettelagt tilbud.

«Formålet med innhenting av en slik rapport er nettopp å sikre god oppfølging av adoptivbarn etter en adopsjon», bemerker hun.