Kultur

Medietrykket etter terroren: – Jeg fikk en «gribbefølelse»

22. JULI: Et helikopter med fotografer sirklet over henne allerede da hun svømte for livet. Senere tok Utøya-overlevende Cathrine Gjerdingen Larsen (26) kameraet i egne hender. Hun rettet linsen mot en av fotografene.

– Det var litt fremmedgjørende, i starten syntes jeg nesten ikke det lignet på meg selv en gang. Jeg følte meg annerledes enn akkurat slik jeg så ut på bildet. På den tiden var jeg veldig, veldig redd og kikket alltid etter utveier, sier Larsen.

Fotografiet Larsen snakker om, er et portrettfoto tatt av fotograf Andrea Gjestvang i 2012. På bildet er henne selv som 16-åring, liggende på asfalten. Hun ser ut til å hvile, rolig, ikke som om hun er lagt i bakken eller ligger i dekning. Asfalten er lekeplassen der hun vokste opp i Halden. Nå vises bildet – og resten av portrettene fra Gjestvangs fotobok En dag i historien (2012) – for første gang i en separatutstilling, på Fotografihuset i hovedstaden.

---

Fotoutstillinger om 22. juli-terroren

  • Andrea Gjestvangs portretter av Utøya-overlevende vises på Fotografihuset i Oslo. Fotografiene ble først vist i boka En dag i historien i 2012.
  • 22. juli-senteret i Oslo åpnet nylig utstillingen «10 år etter», der Gjestvang har fotografert enkelte av de overlevende på ny.

---

Verdenssuksess

– Bildet gjenspeiler også en trygghetsfølelse. Så all ære til Andrea som gjorde meg trygg på så kort tid. Jeg begynner å smile når jeg ser bildet nå. Og litt blank i øynene blir jeg, sier Larsen.

Bildene har tidligere vært stilt ut i Bogotá, London, München og Athen. De har vært publisert i internasjonal presse: Le Monde, Newsweek, Süddeutsche Zeitung Magazin og The Sunday Times.

– Hva tenker du om at portrettet er det folk verden rundt forbinder med terroren i Norge, at de kan se deg som et symbol eller ikon på noe du aldri ba om å havne i?

– Det kjennes rart å skulle være en del av noe stort og viktig. Samtidig må man jo bare eie det på et vis, og gjøre det beste ut av det, når man først har vært gjennom dette, sier Larsen.

Cathrine Gjerdingen Larsen

– De risikerte livet for å filme

Ti år etter terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya ruller en debatt om medienes bildebruk. Støttegruppa etter 22. juli har bedt mediene vise varsomhet med upubliserte bilder, etter at Morgenbladet intervjuet pressefotografer som tok bilder julidagen på Utøya.

Larsen ser på portretteringen på lekeplassen som verdig. Men enkelte andre journalister og fotografer opplevde hun annerledes.

– Jeg fikk en «gribbefølelse» av noen av mediefolkene, sier hun.

Allerede da hun svømte over Tyrifjorden, dukket de første pressefolkene opp i et helikopter.

– Når du blir skutt på, og et helikopter sirkler over deg med svarte ting stikkende ut, enten kameralinser eller våpen, da vet du ikke om du kommer til å dø eller bli reddet eller bare iakttatt. De risikerte livet for å filme, men ikke for å redde. Som i krigsherjede land, sier Larsen.

Med livet i behold ble 16-åringen innlosjert på Sundvolden Hotell. Da hun forlot hotellet, sto mediefolk i en «sirkel rundt» bygget, husker Larsen. Senere brukte Dagbladet en dobbeltside på at Larsen «fikk trøst» av Jens Stoltenberg. Et tysk ukeblad kom på besøk til familien i Østfold. Medietrykket var stort, men hun stilte opp.

– Jeg sa ja til en masse intervjuer, fordi det var så mange spekulasjoner og mye feilinformasjon. Jeg måtte komme med riktig informasjon, sier hun.

De risikerte livet for å filme, men ikke for å redde

—  Utøya-overlevende Cathrine Gjerdingen Larsen
Utøya-overlevende Cathrine Gjerdingen Larsens fotografi av fotograf Andrea GJestvang.

Byttet plass med fotografen

Larsen begynte på videregående høsten 2011, på medier- og kommunikasjonslinja. Hun var allerede interessert i fotografi. I andreklasse fikk hun i skoleoppgave å lage et magasin. Da kontaktet Larsen fotografen som hadde portrettert henne etter terroren. Men denne gangen tok hun kameraet i egne hender. Larsen rettet kameralinsen mot Andrea Gjestvang. Motivet byttet plass med øynene som så.

– Det ble jo et rollebytte. Jeg tenkte ikke så mye på det der og da, men i ettertid ser jeg at «the tables have turned», sier Larsen.

På skolen leverte hun et portrettintervju og foto av Gjestvang. Senere tok Larsen fotoutdanning i Trondheim. I dag fotograferer hun på fritiden – fotobransjen kjennes for konkurransedrevet og stressende. Hun bor i Fredrikstad og jobber med brilleoptikk.

– Noen dager ligger jeg bare i senga, men som regel klarer jeg meg fint. Jeg synes det er viktig å få fram de historiene som ikke er så dramatiske også. De siste årene har mediene viet de som har hatt høye politiske verv mest oppmerksomhet, sier hun.

Som regel klarer jeg meg fint. Jeg synes det er viktig å få fram de historiene som ikke er så dramatiske også

—  Utøya-overlevende Cathrine Gjerdingen Larsen
Utøya-overlevende Cathrine Gjerdingen Larsens fotografi av fotograf Andrea GJestvang.

Har blitt portrettert på ny

Aleksander Sandberg (25) var femten år da han gjemte seg under en sofa på AUF-leir i 2011. Nå vises bilder av ham to steder i Oslo. På Fotografihuset kan besøkende se en unggutt nedsunket i dype tanker, i en dyp lenestol hjemme i stua. Parallelt viser fotograf Gjestvang ferske bilder av ham på utstillingen i 22. juli-senteret.

– Var det en frihet i det å bli sett, bokstavelig talt, da fotografen tok bilder første gang?

– Ja. Da jeg satt der, forsøkte jeg å gå tilbake til opplevelsen. Nå ser jeg at den vises på meg, opplevelsen. Jeg er ganske glad i bildet, fordi det er så normalt, man ser bare en vanlig person, sier Sandberg.

Aleksander Sandberg, Utøya-overlevende

– Det finnes bedre måter å forstå terroren

Under rettssaken så Sandberg bilder som aldri er vist i mediene.

– Jeg tror det finnes bedre måter å forstå hva som skjedde på Utøya, enn å vise frem bildene derfra direkte, sier han i dag.

Han nevner Gjestvangs prosjekt som et eksempel. Fotografen selv oppgir verdighet og respekt som viktige prinsipper. Ungdommene Gjestvang portretterte, valgte selv hvor mye de ville gi av seg selv. Om om de hadde skader, om de ville vise sår, arr eller ingenting.

– Det er en balansegang, at det ikke bikker over i voyeurisme. Det var absolutt ikke kikkeren i meg som som jobbet da jeg tok bildene. Samtidig kan ikke alt bare være trist og vemodig når det handler om 22. juli, sier Gjestvang.

Har egen mappe i innboksen

Hun beskriver enkelte av bildene som håpefulle, andre som sorgtunge, andre igjen som konfronterende. Målet med prosjektet var å vise nyansene i ofrenes erfaringer, og ikke bare de mest voldsomme historiene.

– Det er utrolig viktig å bli minnet på at dette er ekte mennesker som lever livene sine med til dels alvorlige skader, sier hun.

Aldri før har fotografen fått like mange tilbakemeldinger på et fotoprosjekt. I innboksen har hun en egen mappe med e-poster fra folk som har sett 22. juli-bildene hennes.

– Mennesker fra hele verden vil fortelle hvor berørt de har blitt, hvor mye de bryr seg om de unge menneskene, eller at de kjenner seg igjen og har opplevd noe lignende, sier Gjestvang.

Jeg tror det finnes bedre måter å forstå hva som skjedde på Utøya, enn å vise frem bildene derfra direkte

—  Utøya-overlevende Aleksander Sandberg
Fotograf Andrea Gjestvang

– Man får et annet perspektiv

I dag er Aleksander Sandberg på flyttefot fra Oslo tilbake til hjemstedet Levanger. Med seg på lasset har han forloveden. Han jobber med kundeservice og eier leilighet, han er fornøyd med alt han har fått til.

– Man får et annet perspektiv på livet, etter å ha vært nær ved å bli det fratatt. Jeg er ikke mindre ambisiøs, men de glamorøse tingene er ikke så viktige. Jeg setter pris på de mindre tingene, de små øyeblikkene. Jeg tar ikke lenger for gitt noe så enkelt som å kjøpe seg en bil, sier han.

Ti år etter er han opptatt av to ting: Utøyaungdommen eksisterer fremdeles, og må ikke glemmes. Og livet er ikke over selv om onde ting skjer.










Les mer om mer disse temaene:

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur