– Det er ikke mange voksne som har snakket med oss om det. Vi ser mer om det i sosiale medier, sier Aurora Lindseth-Løkka (14) fra Skedsmokorset på Romerike.
Hun og storebror Julian Lindseth-Løkka (15) blar i to nye barne- og ungdomsbøker om terrorangrepene 22. juli. Søskenparet var fire og fem år i 2011. De nye bøkene er blant de første som retter seg mot store barn og ungdom: den første generasjonen som ikke har sterke minner fra julidagen. Julian kunne tenkt seg flere kulturuttrykk om angrepene.
– Det er ikke for mange bøker i det hele tatt. Og det er bra at de er forskjellige, noen liker bedre å se på bilder og sliter med å lese, mens andre leser mye og vil ha mer tekst, sier Julian.
Selv liker Julian bilder. Aurora foretrekker ord. Han titter i en tegneserie, hun i en sakprosabok.
Redde voksne
Både Aurora og Julian var innom terrorangrepene i 8. klasse på skolen. Mer enn det har de ikke hatt om temaet. I fjor kom voldshandlingene på læreplanen for første gang.
– Vi har ikke fått så mye informasjon om hvordan han tenkte og hvorfor han gjorde som han gjorde. Filmene handler for eksempel mer om selve hendelsene og ofrene, sier Aurora.
– Det er bra å vite litt om det. Det var en stor ting som skjedde, som vi må forhindre at skjer igjen, sier Julian.
Ingen av dem synes det kjennes utrygt eller skremmende å snakke om volden den julidagen.
– Det er jo lenge siden, kanskje vi hadde vært redde om vi var gamle nok til å ha sterkere minner, sier Aurora.
– Er det vi voksne som er redde?
De nikker, begge to.
Det er bra å vite litt om det. Det var en stor ting som skjedde, som vi må forhindre at skjer igjen
— Julian (15)
[ – Vi kunne kanskje skrevet mer i rapporten om gjerningsmannens bakgrunn ]
– Risikerer at en hel generasjon ikke forstår
I juni lanserte forfatter Thomas J.R. Marthinsen boka La oss snakke om 22. juli. Sakprosaboka for barn fra ni år inneholder intervjuer med Utøya-overlevende, politifolk, og en mor som mistet datteren. Marthinsen mener behovet for en forklarende bok blir stort når medieskriveriene øker i omfang ved sommerens tiårsmarkering.
– Barna har jo hele verden i lomma, på mobilen. På 50-tallet kunne man slå av Dagsrevyen, men nå får de nyheter hele tiden. En annen løsning enn å forsøke å skjerme dem, er å involvere dem. Det er garantert noe de lurer på, og da er det fint å få muligheten til å snakke med en voksen, sier han.
---
Barnebøker om terrorangrepene i 2011
- To nye bøker – en sakprosabok og en tegneserieroman – forteller barn og ungdom om 22- juli-terroren. Disse er Nora Dåsnes’ Ubesvart anrop og Thomas J.R. Marthinsens La oss snakke om 22. juli.
- Fra før er kun én barnebok og én ungdomsbok om voldshandlingene i 2011 kjøpt inn av bibliotekene. Det er Vidar Kvalshaugs Det var en gang en sommer (2013), og Thomas Hylland Eriksens Det som står på spill (2012).
- Det kom mer enn femti barnebøker i USA det første året etter terrorangrepet 11. september 2001.
Kilder: Deichmanske bibliotek, Åse Marie Ommundsen.
---
Balansegangen er vanskelig, påpeker Marthinsen: Voksne må klare å trygge, og samtidig lære bort. Samtidig, bemerker han, synes voksne ofte 22. juli-snakket kan bli i meste laget.
– Mens voksengenerasjonen tenker «ikke mer nå, gi meg en pause», risikerer vi at en hel generasjon ikke forstår, vi mister dem. Og det har vi ikke råd til, sier han.
Spill og virkelighet
I arbeidet med boka samlet forfatteren spørsmål om 22. juli-volden fra seks skoleklasser rundt om i landet. Han ble overrasket over hvor mye barna visste fra før. Ifølge ham hadde elevene fått med seg diskusjonen om tilregnelighet, detaljer fra Utøya og noe av gjerningsmannens tankegods.
– Elevene hadde fått med seg mye, men det var ikke alt som stemte. De hadde et stort behov for å teste om det de visste stemte, eller ikke, sier Marthinsen.
– Men hvorfor skal barn i det hele tatt eksponeres for såpass voldelige hendelser?
– Flere av elevene rakk opp hånda og lurte på om det stemte at gjerningsmannen «headshotet» ungdommene. Det er et begrep fra dataspillet Fortnite. Svaret på spørsmålet er jo ja, men det er stor forskjell på skudd i spill og virkeligheten, sier han.
Forfatteren mener voksne må ta praten om hvordan man snakker om angrepene på en verdig måte, og forvalter det voldsomme.
– En bedre slutt på historien
Selv kjente forfatteren på behovet for å utelate de voldeligste detaljene fra boka, for eksempel hvor på kroppen gjerningsmannen skjøt ungdommene. Men etter en samtale med en psykologiprofessor, skrev han likevel om skuddsårene. For sår gror, påpekte professoren.
– En skuddskade er i dag et arr, det er en bedre slutt på historien. Akkurat som voksne, har barn behov for å lage fortellinger for å forstå. En annen slik slutt er at Breivik sitter i fengsel, sier Marthinsen.
Også skjønnlitteratur kan bidra til å strukturere de historiske elementene for barn, mener forfatteren. En som har skrevet og illustrert 22. juli-skjønnlitteratur, er Nora Dåsnes. Hennes grafiske roman Ubesvart anrop ble gitt ut i slutten av juni.
I ungdomsboka møter vi Oslo-jenta Rebekka som begynner på videregående høsten etter angrepene. Hovedpersonen er ikke direkte berørt av terroren, men strever like fullt med å forstå. Å plassere Rebekka utenfor sentrum av de historiske hendelsene, var et grep Dåsnes tok for å tilby en mykere inngang til tenåringene som vet lite om terroren.
– Og historiene fra Utøya og Regjeringskvartalet er best å få fra øyenvitnene, de historiene kan ikke jeg fortelle bedre enn dem. Forhåpentligvis vil denne historien, om de som ikke var direkte berørt, også eksistere noen år, sier Dåsnes.
[ Hjelper lærere å snakke om 22. juli ]
Noe som kunne skjedd
Opprinnelig spurte forlaget om Dåsnes kunne lage en sakprosa-bok om 22 juli, forteller hun. Men det var først da hun bevegede seg inn i fiksjonen, at bokprosjektet løsnet.
– Med romanformen forsvant presset om å komme med en konklusjon. Dette er jo et tema det er vanskelig å sette punktum for. Vi må leve med at det er sammensatt og vanskelig, sier hun.
Hun viser til andre verdenskrig: 76 år senere er ikke målet én ultimat oppsummering, men heller en rekke fortellinger. Da spiller skjønnlitteraturen en nyanserende rolle, mener hun. Dåsnes avviser at fiksjon om 22. juli kan forvirre – heller enn å opplyse – barn med behov for å forstå.
– Men det var viktig for meg å lage en historie som kunne ha skjedd, og personer som kunne ha eksistert. Jeg har faktaelementer i historien, og den er tungt researchet, sier Dåsnes.
---
Råd fra forfatter: Slik snakker du med barna om 22. juli
- Barna vet allerede mye. De fleste nyheter er ikke laget for barn, men de minste får likevel med seg mye. Da trenger de støtte til å lage en helhet av brokkene. Gå ut fra at barna har fått med seg voldsomme hendelser, og at det vil gagne dem å snakke med en voksen de stoler på. Det er bedre å invitere til en samtale for mye, enn en for lite.
- Kom tilbake til det. Det er forskjell på hvor mye et barn kan romme på én gang. Akkurat som oss voksne. Derfor er det viktig å vende tilbake til vanskelige emner. Da viser du at «dette er noe vi kan snakke om» hjemme. Det skaper trygghet! Husk at det er terror og hat som er farlig – ikke det å snakke om det.
- Det er vår plikt å snakke med barna. Barna er de neste voksne. Sagt på en annen måte: Blant landets tenåringer, finner vi allerede en kommende statsminister. Sørg for at den neste generasjonen har hatt anledning til å snakke om 22. juli 2011, og andre viktige og vanskelige emner som sier noe om landet vårt. De må vite hva vi har opplevd, hvordan vi håndterte det, og hvordan vi synes det skal være her.
Kilde: Thomas J.R. Marthinsen og La oss snakke om 22. juli.
---
«Berøringsangst»
Der Dåsnes utvetydig omtaler bomben og skytingen i tegneserieromanen, er situasjonen i voksenlitteraturen en annen. Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve skrev i fjor at forfattere av voksenromaner «fortsetter å unngå eksplisitte skildringer» av terroren. Morgenbladet-kritiker Bernhard Ellefsen syntes Eivind Hofstad Evjemos Velkommen til oss (2014) led av «berøringsangst». Romanen forteller om et par som sørger over barnet de mistet i en fergeulykke, i skyggen av terrorangrepet. Aftenpostens Ingunn Økland mente på sin side Jan Kjærstads Berge (2017) «åpner opp 22. juli» med drøssevis av assosiasjoner til terrorangrepene i 2011. Romanen handler om det oppdiktede drapet på en Arbeiderparti-familie i 2008.
– Er barnelitteraturen mer direkte, Nora Dåsnes?
– Jeg leste Animal Farm på ungdomsskolen og syntes den var en kul historie om noen dyr. Senere hadde vi om den russiske revolusjonen, og da slo det meg hvor mye boka lignet på revolusjonen, sier Dåsnes med glimt i øyet.
Hun utdyper:
– Hvis man for eksempel skal gjenkjenne en allegori, er det en forutsetning at man kjenner stoffet fra før.
Rosetog-litteratur
Åse Marie Ommundsen er professor i nordisk litteratur ved Oslomet og Nord universitet, og har forsket på barnelitteraturen om 22. juli-terroren siden 2011. Det finnes få barnebøker som eksplisitt behandler tematikken (se faktaboks).
– Jeg tenkte det kom til å komme en flom av barnebøker, men det gjorde ikke det. Jeg tror det ble for «touchy» å skrive om, for vanskelig å ta i. Men det finnes mange referanser til 22. juli i barnebøker, så jeg vil si tematikken er blitt behandlet indirekte, sier professoren.
Andre kulturuttrykk er det flere av, som sangtekster og medieartikler fra NRK Supernytt og Aftenposten Junior. Tekstuttrykkene følger sorgens faser, fant Ommundsen ut da hun forsket. Fra sjokk, via fornektelse, til aksept. Tekstene som utkommer nå befinner seg i den siste fasen, viser funnene: De dreier seg om å klare å leve med traumet, og om håp. Her nevner hun Dåsnes.
Professoren mener faren er at tekstene lukker, heller enn åpner opp, samtalen om terrorhandlingene.
– I verden generelt er barnelitteraturen kjent for å formidle samfunnets verdier, ideene som skal føres videre til neste generasjon. Men norske barnebøker har vakt oppsikt internasjonalt fordi man har turt å ta i ting som er tabu. Den har vært kjent for å være nyskapende og utfordrende, sier Ommundsen.
Men etter 22. juli 2011 var tekstuttrykkene for barn mindre originale og mer ideologiske, mener forskeren.
– De formidlet hva vi skulle føle, at «sammen er vi sterkere». Det var rosetogene om igjen i barnelitteraturen, sier hun.
Hun spør om ikke den gode intensjonen virket mot sin hensikt:
– Ble det mer åpenhet i barnelitteraturen, mer demokrati? Eller ble det egentlig mer lukkethet?
